Det er mulig å jobbe for en verdig død uten å legalisere dødshjelp
Vårt syn er at en verdig død kan sikres ved at døende får hjelp til lindring av fysisk og psykisk smerte i den siste fasen av livet.
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.
Ole Peder Kjeldstadli spør i sitt innlegg i Sykepleien hvorfor Rådet for sykepleieetikk vil utelukke hjelp til de få som ikke får tilstrekkelig hjelp uten at de må legges i koma. Og han etterspør hvor verdigheten og respekten for den enkelte pasient er ved slike prinsipper.
Begrepet verdighet når det gjelder død og dødshjelp, har ulik betydning for hver enkelt av oss. Hvordan vi opplever vår situasjon, hva som oppleves som viktig og riktig når alvorlig sykdom rammer oss, varierer ut ifra verdier, tro og livssyn.
Verdig død er derfor et argument som kan brukes i begge sider i debatten om dødshjelp. Uansett standpunkt så er nok alle helt enige i at en død med meningsløs fysisk og psykisk belastning og smerter ikke er en verdig død.
Alternativet er ikke en smertefull venting på døden
Det er ikke slik Kjeldstadli hevder; at når livsforlengende behandling avsluttes, er alternativet smertefull venting på døden. Den nasjonale veilederen for beslutningsprosesser ved avslutning av livsforlengende behandling sier: Ved begrensning av livsforlengende behandling skal helsepersonell tilby lindrende behandling og omsorg.
For Rådet for sykepleieetikk handler ikke vårt standpunkt mot legalisering av dødshjelp om å klamre seg til at ressurser skal brukes til livshjelp og ikke dødshjelp. Vårt syn er at en verdig død kan sikres ved at døende får hjelp til lindring av fysisk og psykisk smerte i den siste fasen av livet.
Helsedirektoratet har gitt faglige råd til hvordan dette kan gjøres. Rådet mener det er på dette området ressursene må settes inn, slik at alvorlig syke og døende får den omsorgen og pleien de har krav på.
Lindrende behandling skal foregå i trygge rammer
Videre hevder Kjeldstadli at terminal sedering er en form hemmelig aktiv dødshjelp som leger gir i dag. Lindrende sedering er begrepet og er en behandling og prosedyre som journalføres og dokumenteres som all annen helsehjelp.
Materstvedt og Fredheim beskriver behandlingen som avansert helsehjelp til døende, og nasjonale retningslinjer for lindrende sedering er utarbeidet av Legeforeningen. Lindrende sedering skal foregå i trygge rammer for alle som er involvert, både helsepersonell, pasient og pårørende.
Ifølge sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer heter det under punkt 1.12: «Sykepleieren bidrar til at mennesker i livets sluttfase kan få en verdig død.» Rådet for sykepleieetikk mener det er mulig å jobbe for en verdig død uten å legalisere dødshjelp.
Relatert
Men hva hvis døden ikke er til å unngå?
Det er viktig for vår trygghet at vi vet at hjelpeapparatet står klar når vi
Rådet for sykepleieetikk ønsker ikke legalisering av dødshjelp i Norge
Vi frykter at en lovendring som tillater dødshjelp, vil kunne undergrave rett
Stort flertall for aktiv dødshjelp og surrogati
Norske velgere blir stadig mer liberale i moralske og etiske spørsmål, viser
– Det er flere grunner til at mennesker ønsker hjelp til å avslutte livet
– Sykepleiens redaktør skriver at en av grunnene til å ønske aktiv dødshjelp
– Det er behov for en ryddig debatt om aktiv dødshjelp
– Aktiv dødshjelper handler ikke om døden.
– Aktiv dødshjelp er ikke veien å gå
– Det er ikke vanskelig å forstå at enkelte mener at aktiv dødshjelp må være
Mest lest
1 Kommentarer
Ann
,Jeg er enig med deg i at pasienter som kommer inn i helsevesenet, enten på sykehjem eller lindrende avdelinger, kanskje får verdens beste død. Det fins sikkert unntak og dårlige rutiner, men min erfaring fra forskjellige sykehjem og lindrende avdelinger tilsier at selv om det er "å vente på døden" når veldig syke pasienter får en lungebetennelse eller en kreftform som ikke skal behandles, så vil de få en omsorg de kanskje aldri har fått før. Det er derfor det er så takknemlig å jobbe som palliativ sykepleier, det er virkelig helhetlig omsorg.
Når det er sagt, og som jeg forstår Ole Peder Kjeldstadli er det noen som trenger vår omsorg lenge før kroppene deres er der, i siste fase. De som er på slutten av livet sitt er det veldig enkelt å lindre. De som har et hjerte som ikke vil stoppe, men som ligger år etter år etter år, uten språk, uten mulighet til selv å bevege på seg, de er veldig vanskelige å hjelpe. Både fordi vi ikke vet hva de vil, ofte, og fordi mange vil tenke at dette ikke er et verdig liv (og så kan vi som du gjør, diskutere hva et verdig liv er). Hvis man er pårørende er det ekstra vanskelig å se dette, og kanskje også begynne å tenke at dette er egen framtid fordi det per i dag ikke fins noe alternativ. Nå tror ikke jeg det er mulig å hindre en del pasienter å bli totalt pleietrengende, de fleste (mange) mennesker har ikke noe avklart forhold til sin egen død og vil vegre seg veldig for å gi uttrykk for hva de vil.
Men så er det de som ønsker å bestemme selv da.
For mange, mange år siden opplevde jeg da jeg jobba på sykehus at en eldre pasient ba meg om hjelp til å dø; kanskje det eneste menneske jeg noensinne har fått et så direkte spørsmål fra. Og jeg tror også det sier noe om hvor sjeldent det er. Hvem vet om han ble en av dem som kom på sykehjem og som år etter år måtte vente på at kroppen forfalt så mye at han kunne få ønsket sitt oppfylt, mens han ennå var oppegående nok til å uttrykke at det var det beste for ham?
Jeg tror dere diskuterer litt forbi hverandre, du og Kjeldstadli, og at ingen av dere helt skjønner hva som er ståstedet til den andre. For jeg tror også at det handler om at mange oppegående folk ikke vet hva som vil skje med dem på en institusjon hvis de skulle være så heldige å få en plass der, det er for lite informasjon om det. Uansett, siden dette handler om etikk, og etikk egentlig handler om gråsoner som ikke er avgrensa blir det problematisk at dere (Rådet for sykepleieetikk) har valgt ståsted i stedet for å la hele området stå åpent for videre diskusjon.