Feilaktige påstander svekker debatten om selvbestemt livsavslutning

Takk til ansvarlig redaktør Anne Hafstad som løfter debatten om selvbestemt livsavslutning i sin leder i Sykepleien. Hun sier hun håper debatten preges av fakta, verdighet og respekt. Likevel inneholder lederen hennes flere feilaktige påstander. 

Først kalles dette en debatt om retten til å ta sitt eget liv. Det er allerede lov. Om vi skal tillate selvbestemt livsavslutning og at man i enkelte situasjoner skal ha lov til å gi dødshjelp, er noe helt annet.

Ikke et mål, men en mulighet

Selvfølgelig skal vi ha god lindrende behandling. De fleste som støtter selvbestemt livsavslutning, setter det som en forutsetning at de som skal kunne søke dette, må ha voldsomme plager som ikke lar seg lindre. Det er altså ikke et argument mot lindrende behandling – snarere tvert imot. Selvbestemt livsavslutning må aldri bli et mål i seg selv, men en mulighet for dem som ikke finner lindring i annen tilgjengelig behandling.

Hafstad gjør så et poeng ut av at det ikke er mange land som tillater selvbestemt livsavslutning og at få norske pasienter har søkt dette i Sveits. Det er uklart om dette skal være et motargument. Burde vi også innført selvbestemt livsavslutning dersom flere andre land tillot det eller om dødsturisme var mer utbredt? I dag har over 300 millioner mennesker tilgang til selvbestemt livsavslutning. Hvorfor ikke Norge?

Pasientens eget ønske er viktigst

At leger og sykepleiere er mer skeptiske til selvbestemt livsavslutning begrunnes med at de er opplærte til å redde liv, til å lindre og gi omsorg. Dersom en døende pasient med plager som ikke lar seg lindre, holdes i live mot sin vilje for så bare noen timer, er jeg usikker på hvilken ekstra livskvalitet man tenker pasienten oppnår. Mange vil påstå at selvbestemt livsavslutning i en slik situasjon både kan ses på som lindring, omsorg og å hjelpe.

En undersøkelse fra Canada skal vise at en betydelig andel av dem som ønsker dødshjelp, begrunner det med at de ikke ønsker å være en belastning for andre. Her er det ingen kilder, men tallene som vanligvis brukes, er hentet fra Canadiske helsemyndigheters rapport (side 31) om selvbestemt livsavslutning. Et av kriteriene for dødshjelp i Canada er utålelige fysisk eller psykisk plage på grunn av aktuell medisinsk tilstand eller følgetilstand til denne, som ikke kan lindres med akseptable metoder. 

I tillegg kartlegges alle pasientens plager med et skjema som likner for eksempel ESAS (Edmonton symptom assessment system). Et av spørsmålene her dreier seg om følelsen av å være til bry for andre. Det er altså ikke en selvstendig grunn til å søke selvbestemt livsavslutning, men en plage som sammen med mange andre er registrert som ledd i god omsorg. Veldig få av oss ønsker å være til bry, og trolig er dette en vanligere følelse for pasienter enn vi tenker over. Det er iallfall ingen grunn til å tro at andelen ikke er like stor i begge gruppene.

Det handler om mennesker

Det advares også mot at enkelthistorier om rystende enkeltskjebner ikke må få styre ordskiftet. I så fall risikerer vi å bagatellisere personer med førstehåndskunnskap. Hafstad nevner Tobias Thune og Inger Staff-Poulsen, men hun kunne også nevnt Torgeir Djønne Lian, Siv Tove Pedersen, Wanja Øksøy, Ragnhild Nyhus, Knut Kjønaas og alle de andre historiene som har vært delt i mediene de siste årene. Trolig er det enda flere vi aldri vil få høre om, og i tillegg kommer selvfølgelig alle dem som allerede har valgt aktiv dødshjelp i land hvor dette er mulig. 

Dette er ikke bare enkelthistorier, men et ganske tydelig mønster. Vi må ikke glemme at det handler om mennesker. Deres opplevelser er sanne, og deres historier må også anerkjennes.

En av disse er Siobhan Malone McBarron som lider av muskeldystrofi og som jobber for aktiv dødshjelp i Irland. Hun var nylig i Oslo på Retten til en verdig døds konferanse for selvbestemt livsavslutning, og avsluttet sin appell slik: 

«Ingen vet bedre enn oss når vi har tålt nok lidelse og når vi er klare til å dra. Døden er ikke det største tapet av liv. Det største tapet er det som dør inni oss mens vi lever, som vårt håp, verdighet og styrke.»

Takk igjen til Hafstad for at hun løfter debatten. Bare synd det virker som at hun har bestemt seg på forhånd.