Samfunnet setter grenser for livets begynnelse – hvorfor ikke for slutten?

I samfunnsdebatten om abortloven er det bred enighet om at det finnes en grense for når et liv kan avbrytes. Noen mener grensen bør være tidlig, andre sent, men få mener at grensen ikke skal eksistere. Hvorfor er det da kontroversielt å mene det bør være en tilsvarende grense ved livets slutt? Når blir et liv ikke lenger et liv som skal beskyttes, men et liv som kan avbrytes?

Argumentene som forsvarer selvbestemt abort, bygger i stor grad på autonomi og retten til å bestemme over egen kropp. Samme prinsipp kan anvendes på aktiv dødshjelp: Bør ikke en person med uutholdelig lidelse ha rett til å bestemme over sin egen død?

Målet er å lindre, ikke skade

På samme måte som et forbud mot abort kan føre til at kvinner oppsøker utrygge alternativer, kan forbudet mot dødshjelp føre til at terminale og lidende mennesker tar saken i egne hender. Ofte med brutale, uverdige og ensomme metoder.

Videre argumenteres det i abortdebatten for at samfunnet ikke skal tvinge noen til å bære frem et barn de ikke ønsker eller kan ta vare på. Hvorfor skal noen måtte gjennomgå en dødsprosess de selv føler er uverdig?

Å gi dødshjelp utfordrer prinsippet om «ikke å skade» i medisinsk etikk. Likevel er ikke målet med dødshjelp å skade, men å lindre uutholdelig lidelse, som også er en kjerneverdi i helsetjenesten.

Begrepene «aktiv» og «passiv» er fjernet

For å unngå misforståelser er begrepene «aktiv» og «passiv» dødshjelp fjernet. Nå står det i legeforeningens etiske retningslinjer at leger ikke skal utføre dødshjelp, det vil si eutanasi eller assistert selvmord, som begge er handlinger hvor legen med hensikt bidrar til å framskynde dødstidspunktet. 

Derimot anses ikke begrensning av livsforlengende eller nytteløs behandling som dødshjelp, ettersom pasienten da dør av sin underliggende sykdom. Det samme gjelder ved lindrende sedering i livets sluttfase hvor hensikten er å kontrollere symptomer som ikke kan lindres på annen måte. Men med konsekvens at det også kan fremskynde dødstidspunktet.

Det er fortsatt behov for tydeliggjøring

Uklarheter knyttet til sedering og kriterier for hva som er «livets sluttfase» gjør at det ikke er uvanlig at sykepleiere kvier seg for å gi pasienten den kanskje siste morfindosen.

Dette tyder på et fortsatt behov for tydeliggjøring av praksis for sykepleiere og annet helsepersonellet som følger pasienten nærmest mot slutten av livet.

Den grunnleggende forskjellen i hvordan samfunnet betrakter livets begynnelse og slutt handler om en sterkere moralsk forpliktelse til å beskytte dem som allerede er født. Selv om abort handler om et livet til et foster og dødshjelp gjelder en kompetent pasients valg. Er hensynet da egentlig størst til pasienten, eller til de etterlatte og samfunnet rundt?

Dersom vi som samfunn aksepterer at det finnes en grense for når liv kan avbrytes i livets begynnelse, bør vi også kunne diskutere og sette kriterier for dødshjelp ved livets slutt.