Vi skal alle ha en verdig død på 1. klasse

Noe av det første jeg leser i lokalavisen, er dødsannonsene. Det har sikkert med alderen å gjøre. Jeg husker at min far også gjorde det. Jeg stopper opp ved et kjent navn. Hun husker jeg fra skolen. Han arbeidet jeg med i kirken.

Vi har blitt åpnere for døden. Men for mange er den fremdeles et tabu. Jeg leste nylig i en dødsannonse at NN fikk en verdig død. Jeg stoppet opp da jeg leste det. Slikt fremkommer så altfor sjelden i dødsannonser. Det står som regel «sovnet stille inn,» «forlot oss» eller «gikk inn i hvilen.»

Bisettelse har vært et ikke-tema

For mange er det unaturlig å planlegge sin egen bisettelse. Det får de som blir igjen, ordne. Det er jo de som skal være til stede. Som prest opplever jeg ofte i samtaler med pårørende at de kjenner lite til den avdødes ønsker rundt begravelsen. Det har vært et ikke-tema. Som regel finner vi frem til et innhold i seremonien som de etterlatte føler er i avdødes ånd. Og det er de pårørende som skal bestemme, ikke den avdøde. Men det kan være vanskelig når familien ikke er enig om hvordan bisettelsen skal være. 

Da er det en fordel at den avdøde har kommet med sine ønsker, skriftlig eller muntlig. De er selvsagt ikke forpliktet til å følge ønskene, men det et til god hjelp når musikk skal velges og minneord skrives. Jeg har inntrykk av at flere nå ønsker å holde minnetalen selv. Det kan være godt for sorgprosessen å holde talen selv eller skrive den for presten.

Dødskvalitet er viktig

Et debattinnlegg jeg leste, «Uverdig pleie i livets sluttfase», forteller om en mors siste dager på sykehjem. Innlegget viser med all tydelighet at det er et stort forbedringspotensial ved en del sykehjem. Jeg har i begravelsessamtaler hørt liknende historier og har bedt pårørende klage til Fylkesmannen. For dødskvalitet er viktig. 

Cirka 80 prosent på landsbasis dør på sykehus, sykehjem eller en annen institusjon. Før døde de aller fleste hjemme med de nærmeste rundt seg. De som ønsker å dø hjemme, bør få den nødvendige hjelp for å få oppfylt sitt ønske. Men de aller fleste vil også i fremtiden dø på en institusjon.

Tabuet om døden må fjernes. Og det er særlig viktig med større åpenhet om livets sluttfase. Vi er opptatt av livet. Politikerne snakker om livskvalitet. Og folkehelseansatte følger opp og forklarer hvordan vi skal leve for å oppnå en høy alder. «Carpe diem» – «Grip dagen,» sier vi. I en tid hvor helse er i ferd med å bli frelse gjør vi alt vi kan, og mer til (?) for å fortegne det som er tungt og vanskelig, motgang, sykdom, sorg og død. «Memento mori» – «husk du skal dø» passer liksom ikke inn i vår måte å tenke på.

Like muligheter for alle

Vi må bli flinkere til å snakke om «dødskvalitet.» Det er viktig å ha omsorg for hele mennesket. Vi har alle krav på en livskvalitet, også i vår siste livsfase. Det har de siste årene heldigvis blitt en debatt om hvilke verdier som skal prege vårt samfunn. I denne debatten bør det etter mitt syn også fokuseres på en anstendig dødskvalitet. Det eneste som er sikkert, er jo at vi alle en gang skal dø. Derfor kan det være viktig å stille spørsmål om vi er i gang å avvikle døden på 1. og 2. klasse. Det må være like muligheter for alle, også når det gjelder døden. 

Hvorfor er vi så redde for å snakke om døden og tale med de gamle om det å dø? Helsepersonell bør ha kjennskap til den omsorg som er nødvendig for en døende, både når det gjelder smertelindring, psykologisk, åndelig og sosial støtte. Og det er viktig med større åpenhet om livets sluttfase og død slik at beboerne får en verdig død velferdssamfunnet kan være bekjent av.

Vi må ha et forhold til døden

Derfor må vi bli flinkere til å snakke om «dødskvalitet.» Mange pårørende sitter ofte igjen med dårlig samvittighet – kanskje med god grunn – for at far eller mor ikke fikk en verdig død. Det var jo så mye annet som fylte dagen, som arbeid, hus og hjem.

Jeg har opplevd at de nærmeste ikke har tid til å sette av en time til samtale før bisettelsen. Det var så mye å gjøre på jobben. Og barna skulle på trening. Det sier mye om hvordan vi foretar våre prioriteringer. Heldigvis har det blitt litt mer åpenhet om døden. Nettopp derfor er «dødskvalitet» så viktig. Vi blir fattigere som mennesker om vi lever uten å gjøre oss noen tanker om døden. Og vi skal alle ha en verdig død på 1. klasse.

Når en er død, tar begravelsesbyråene seg av det rent praktiske. Og familiene får hilsener. De mottar blomster. Det opprettes minnesider. Det er godt at en ikke blir glemt.

Og når kisten senkes i jorden, eller den døde blir kremert, er det hele over. 

Nei, det er det ikke. For minnene lever når vi tar frem programmet med avdødes bilde på forsiden eller dødsannonsen som jeg har gjemt. Og når vi åpner skuffen med programmene, blir minnene levende. Vi hilser på gamle kjente som på ulike måter har betydd noe for oss og nevner den avdødes navn. For et jødisk ordtak sier at en person først dør ordentlig når navnet blir nevnt for siste gang.

Teksten ble først publisert av Harstad Tidende.