Kritikere må få vurdere kvalitet

Det ligger i kortene at vi spaltister skal skrive noe sykepleier-aktig her i Sykepleien, men nå tillater jeg meg en aldri så liten avstikker. I mitt parallelle liv som litteraturkritiker, har jeg nemlig surret meg borti en debatt. Med litt godvilje har det med helse å gjøre. Det handler om helsefremmende lesing og helseskadelig leseskam.

Etter jul kom en gladsak i den litterære verden. Den avdekket at hashtaggen #booktok har blitt en av de største emneknaggene på Tiktok. Her deler såkalte kreatører og influensere sine favorittbøker med Tiktok-publikummet, og lesingen, blant spesielt unge kvinner, synes å ta av. 

Som bokanmelder og sykepleier burde jeg juble over trenden. Lesing skal jo være så sunt, og bare et lett googlesøk viser at lesing kan bidra til å øke konsentrasjonsevnen, forbedre vokabularet og evnen til å fokusere. Det kan redusere stress, og det holder hjernen aktiv. Det har derfor vært en bekymring at unge leser mindre og mindre.

Jeg var vel sleivete i kommentaren min

Selv ble jeg oppringt av TV 2 og bedt om å kommentere Booktok-trenden i God morgen Norge. Da måtte jeg først lese meg opp på genren og tok en tur innom den lokale bokhandleren. En lett beskjemmet bokhandler pekte mot den rosa veggen med Booktok-bøker. Samtlige var på engelsk med titler som «Sunrice of the raping», «King of Envy», «Brutal Prince». Disse var kategorisert i undergenrer som Romantacy, Sportromance, Spicy romance. Denne siste ble promovert som en heftig blanding av Askepott og «Fifty Shades of Grey.»

Bøkene var til forveksling like og ganske barnslige. Det er da også ment for unge voksne der ung sterk kvinne møter ulykkelig mann, krydret med ganske heftige sexscener, klisjeer, sentimentaliteter og usannsynligheter. På spørsmål i TV 2 sa jeg derfor som sant var, at mye av dette er klisjéfylt samlebåndslitteratur, og at kvaliteten var elendig over i søppel. Akkurat det siste burde jeg kanskje ikke sagt, og kritikken haglet i ettertid. Det fortjente jeg vel med sleivkommentaren min.

Mer interessant er kronikken til litteraturviteren Ragnhild Yndestad. Der påsto hun at det egentlig ikke går an snakke om litterær kvalitet i det hele tatt. Kvaliteten – påsto hun – var flytende og subjektiv og bestemt av forutinntattheter hos kritikere.

Alle vet det er forskjell i kvalitet

Skriving er et håndverk. Og det har alltid irritert meg grenseløst at i alle andre håndverk og yrker kan en snakke om kvalitet, men bruker du ordet om kunst og litteratur, vil du bli beskyldt for elitisme og snobberi. Men hva om du spør en matkritiker om han kan sammenlikne en hjemmelaget elgburger med en samlebåndslaget Big Mac på McDonald's? Ingen ville kalt ham en snobb om han sa som sant var – kvaliteten på elgburgeren er bedre. Det samme kan faktisk sies om kvalitet på sykepleie. Alle vet at det er en kvalitetsforskjell på å hastebehandle pasienter etter samme mal sammenliknet med pasienttilpasset pleie.

Nøyaktig det samme kan du si om litteratur og skrivekunst. Serielitteratur er skrevet nettopp på samlebånd – hastig sammenrasket etter en fast oppskrift. Det sier seg selv at en gjennomarbeidet bok fra en god forfatter – solid håndverker om du vil – holder en annen kvalitet. Du kan selvsagt foretrekke samlebåndslitteraturen fremfor en unik roman på samme måte som du kan like en Big Mac fremfor en elgburger, men det er faktisk noe helt annet.

Det er verket som anmeldes, ikke leseren. Her er Yndestad og flere med henne dypt uenige. Ved å si at en bok er dårlig mener hun at sånne som meg påfører Booktok-lesere leseskam. Akkurat dette er nytt i den alltid pågående debatten om kvalitet i litteraturen, og her kom psykolog Joanna Rzadkowska med en glimrende betraktning: «Den terapeutiske kulturen har sivet inn i kunsten som en kreft», skriver hun og mener krenkede lesere driver med emosjonell terror.

Er all lesing sunt? Tja. Ville du som matkritiker hylle McDonald's-burgere bare fordi de fikk folk til å spise? Jeg spiser gjerne en Big Mac, men blir jo ikke fornærmet om en ernæringsekspert sier at dette er, ja, søppelmat. Det vet jeg jo egentlig selv, og jeg har vel bare godt av å føle litt burgerskam.