Hvis ikke vi i hjemmesykepleiere har en stemme, hvem i all verden har det da?

For knapt et år siden tok jeg til orde for at sykepleierutdanningen hadde lært meg å «ta beslutninger om å handle». Som fullverdig sykepleier ett år senere, stiller jeg meg noe annerledes. 

Å ta beslutninger om å handle er nemlig ikke så intuitivt enkelt som det formentlig høres. Kanskje noe idealistisk og kanskje med preg av imaginær ønsketenkning? Det er jo litt typisk når man er en kjepphøy student, oppdatert på fersk kunnskapsbasert teori, og ansvaret ikke tilkommer deg. 

Erfaringsgrunnsetninger viser jo at man som ledd i et system, ikke innrømmes fakultativ adgang til å foreta beslutninger utenfor de rammene etaten har fastsatt. Selv om avgjørelsene i og for seg kan tenkes å være til det beste for pasientene.

Det tar den tiden det tar

En beslutning om å handle kan fremstå plausibel, men når handlingen foretas innenfor et system som praktiserer standarder, retningslinjer og prosedyrer og der etaten på samme tidspunkt er offer for trange budsjetter, kompliseres det ytterligere. I tillegg forplikter et omfattende lovverk med komplekse vilkår som kan by på tolkningsutfordringer i en reell verden.

Jeg er en stolt hjemmesykepleier. Som oftest ser jeg frem til å møte pasientene mine. Noen ganger åpner jeg døren deres i fatning, andre ganger med følelse av engstelse og kanskje til og med frykt. For hvordan har pasienten det i dag?

Ytterst sjelden tar jeg meg selv i å kjenne på tidspress, for jeg forsøker jo å leve opp til Kari Martinsens ideal om at «pleien tar den tiden det tar». Og så å si «aldri» har jeg betvilt mitt utdanningsvalg, og det kommer jeg heller aldri til å gjøre.

Jeg har følt at jeg ikke strekker til

Tidvis har jeg følt på en tilkortkommenhet, derav spørsmålene om jeg «heller burde» dukket opp fra tid til annen. Burde vi ringe ambulanse, eller legevakt? Burde jeg heller kontakte pårørende? Kanskje sende melding til fastlege?

Og nei, dette er for de praktiske enkle tilfellene nokså uproblematisk. Har pasienten nærmere angitt NEWS-score og oppleves å ha en eklatant avvikende allmenntilstand sammenliknet med det habituelle, er saken grei. Målingene taler for seg, og det iverksettes tiltak umiddelbart. Men hva når pasientene endrer seg betraktelig fra det regulære og endringene ikke skyldes det konkrete og det åpenbart verifiserbare? Slik som når livet ikke lenger føles verdt å leve. Selv om beslutningsmyndigheten i denne sammenheng tilkommer en annen, bør man ikke tape synet av relevant førstehåndskjennskap.

Som hjemmesykepleier får man den unike muligheten til å følge pasientene opp over tid. Man bygger relasjon og tillit, og derav får man verdifull innsikt i deres liv og sfære. Idet man låser seg inn, får man i løpet av sekunder kartlagt omgivelsene i hjemmet. Og er det en påfallende endring, må man agere. Det er god sykepleie.

Vi skal tale pasientens sak

Så hvorfor føler jeg på tilkortkommenhet? Det gjør jeg når jeg er vitne til mørket brer seg over pasienten jeg kjenner historikken til. Og når pasientens stemningskongruens taler for seg og resignasjonen er et faktum. Når du flere ganger har drøftet med kolleger, ringt legevakt et utall ganger og pasienten ender opp som en kasteball i systemet. Når antall innleggelser begynner å bli pinlig høyt og man nærmest i forlegenhet ringer en siste gang i forsøk på å hjelpe. Da føler jeg på utilstrekkelighet. Som sykepleier er man pliktig til å handle på indikasjon, og det er også i vårt mandat å tale pasientens sak.

Jo, min tilkortkommenhet blir tilforlatelig idet jeg parkerer bilen utenfor pasientens bolig og registrerer at den fremdeles er mørklagt. Jeg snur meg mot min kollega. Vi besitter samme morbide tanke, og jeg spør i frustrasjon: Hvordan i all verden kunne dette skje?

Jeg har et ønske om å bli hørt og slår et slag for psykisk helse. Det er krevende, sammensatt og ikke direkte målbart. Men hvis ikke vi hjemmesykepleiere har en stemme, vi som faktisk ser pasientene hver eneste dag, hvem i all verden har det da?