Panikken spredte seg. Jordmoren løp for å hente en lege mens jeg prøvde å forklare det kulturelle bakteppet

Jeg kom til Norge i 1992 som kvoteflyktning, alenemor med tre døtre og uten utdannelse. For meg var det å komme til Norge en stor overgang – fra en verden preget av vold og krig til et sted som skulle bli et nytt hjem. Reisen hit var allerede fylt med prøvelser. Vi hadde søkt tilflukt i Kenya før vi endelig fant veien til Norge. 

Som alenemor føltes ansvaret overveldende, men jeg var fast bestemt på å skape en trygg fremtid for mine døtre. Livet i Norge har ikke vært uten utfordringer. Rasisme, hat og fordommer var en del av hverdagen, men i stedet for å gi opp valgte jeg å stå opp for meg selv og barna mine. Jeg ønsket å vise at vi er mer enn vår bakgrunn eller hudfarge – at vi er mennesker med håp og drømmer som alle andre.

Vi må være forberedt på kjønnslemlestelse

Etter 14 dager på transittmottaket ble vi sendt til Lundeskogen asylmottak hvor vi bodde i sju måneder før vi ble bosatt i Harstad. Det var 14. desember 1992 – en dato jeg aldri vil glemme fordi den markerer starten på en helt ny tilværelse for meg og barna mine.

Bare noen få måneder senere, den 4. april 1993, opplevde jeg en hendelse som for alltid skulle endre mitt liv og mitt perspektiv. Jeg ble kalt inn som tolk på fødeavdelingen i Harstad for å bistå en kvinne som nylig hadde kommet til Norge. Hun hadde blitt giftet bort av foreldrene over telefon og nå ni måneder gravid. Jeg visste lite om hva som ventet oss den dagen.

Gjennom hele svangerskapet hadde kvinnen hatt kontakt med helsesøster, fastlege og jordmor, men ingen hadde forstått eller kartlagt hennes situasjon. Da hun kom inn med sterke rier, skjedde det noe som skulle snu alt på hodet. Jordmoren utførte en rutinemessig vaginal undersøkelse – palpasjon – for å finne ut om åpningen var stor nok til at babyen kunne presses ut. Hun oppdaget at kvinnen hadde blitt utsatt for infibulasjon – en omfattende form for kjønnslemlestelse hvor kjønnsorganet blir sydd sammen unntatt en liten åpning. Jordmoren fikk sjokk. Hun trodde først at kvinnen var født slik og kunne ikke fatte at dette var resultatet av en kulturelt forankret praksis.

Det var en brutal vekker for meg

Situasjonen var akutt. Kvinnen var i en tilstand av obstruktiv fødsel – barnet kunne ikke bli født uten medisinsk spesialbehandling. Panikken spredte seg. Jordmoren løp for å hente en lege mens jeg prøvde å forklare det kulturelle bakteppet. Tiden var knapp, og legen måtte umiddelbart gjennomføre en deinfibulering for å åpne vulvaen. I tillegg måtte det utføres omfattende kirurgiske inngrep for å gjøre fødselen mulig. 

Barnet ble født, men pustet ikke. Etter intense minutter med hjertekompresjoner ble babyen reddet, men han måtte umiddelbart overføres til Tromsø for videre behandling. Dessverre hadde han pådratt seg en alvorlig hjerneskade.

Denne opplevelsen var en brutal vekker for meg. Det var første gang jeg virkelig forsto hvor avgjørende det er at helsepersonell har kunnskap om kulturelle praksiser som kjønnslemlestelse og hvordan det kan påvirke kvinners helse og livssituasjon. Det var også starten på mitt engasjement for å bekjempe kjønnslemlestelse og kjempe for at kvinner som har gjennomgått dette får den støtten og omsorgen de fortjener.

Kvinnene fortjener all støtte og respekt

I denne sammenhengen vil jeg løfte frem FNs definisjon av vold mot kvinner som rommer flere alvorlige aspekter. Det handler om vold i nære relasjoner, menneskehandel, kjønnslemlestelse og vold mot kvinner i krig og konflikt. Hver av disse formene for vold rammer kvinner på ulikt vis, men de deler en fellesnevner: de etterlater dype arr – både fysiske og emosjonelle.

Kvinner som lever i eller kommer fra krigsherjede områder, er ofte de uskyldige ofrene i konflikter de ikke har valgt å være en del av. De blir brukt som våpen i krigen. De blir utsatt for voldtekter og mishandling, og mange mister livet. De som overlever, kjemper videre under umenneskelige forhold for å holde sine familier i live. Jeg ser på disse kvinnene som mine helter. De bærer en styrke som er umulig å beskrive med ord, og de fortjener all den støtte og respekt vi kan gi dem.

Ingen skal stå alene i denne kampen

Denne historien er ikke bare min. Det handler om alle kvinner som kjemper, uansett om det er i krig, mot vold i hjemmet, eller mot de kulturelle praksisene som skader dem. Vi må huske deres historier. Vi må lytte til deres stemmer og arbeide for en verden hvor kvinner ikke trenger å leve i frykt. Ingen skal stå alene i denne kampen.

Jeg vil fortsette å kjempe for kvinners rettigheter og for at de får den støtten og omsorgen de fortjener. For å styrke dette arbeidet har jeg, sammen med Dr. Jutta Bachmann som har lang erfaring i feltet, etablert foreningen INNE i Østfold. Foreningen har som mål å bygge et nettverk av fagpersoner som sprer kunnskap og tilbyr omsorg til de berørte. Vi benytter en helhetlig tilnærming hvor god helse anses som nøkkelen til vellykket integrering. 

Gjennom målrettede seminarer og aktiviteter gir vi kvinner og barn tilgang til viktige ressurser og fellesskap for å skape et tryggere samfunn der de kan trives og utvikle seg. Vi håper at både regjeringen og andre organisasjoner ser verdien av arbeidet vårt og støtter oss med nødvendige midler for å nå enda flere.