Jeg kan godt være en stemme fra nord. Også

«Vi trenger stemmer fra nord», sa redaktøren da hun ringte meg før jul. Mine to år som fast spaltist i Tidsskriftet Sykepleien var over, men nå lurte redaktøren på om jeg kunne ta et år til. Forhåpentligvis fordi hun syntes at det jeg skriver har verdi, men også fordi tidsskriftet trenger stemmer fra nord.

Jeg sa ja, jeg. Uten betenkningstid. Først og fremst fordi jeg liker å skrive og fordi Tidsskriftet Sykepleien gir sine faste spaltister stor tillit og frihet til å skrive om det som vi til enhver tid går rundt og grubler på. Men også fordi jeg er helt enig i at tidsskriftet trenger stemmer fra nord. Og jeg kan godt være stemme fra nord, jeg.

Jeg elsker å bo i nord

Både stemmen min og resten av meg har bodd i nord nesten hele mitt liv. Hver april, når mine venner i mer «sydlige» strøk finner det opportunt å sende meg bilder av blomstrende krokus mens jeg fortsetter å trekke på meg Cherrox-støvler og Gore-Tex-habitt for å sykle gjennom dypslaps til jobb, tenker jeg at Bjørnstjerne Bjørnson nok aldri besøkte nord. I alle fall ikke i april. Da ville han nok valgt seg en annen måned. 

Og hver mai, når mine venner i sør hilser meg med bilder av skummende utepils, vinker jeg, klink edru, tilbake med begge hender for å demonstrere at jeg faktisk har skiftet til vår-votter, for sommervottene henter jeg aldri frem før Sankthans. 

Når atmosfæriske elver, som i nord ofte kommer i hvit og fast form, fyller gårdsplassen min flere ganger i døgnet, hender det at «stemmen fra nord» uttaler ord av en karakter som ikke egner seg på trykk. Selv ikke i en spalte med så stor takhøyde som i Tidsskriftet Sykepleien. 

Men jeg elsker nord, og jeg kunne ikke drømme om frivillig å bosette meg et annet sted.

Vi har også et perspektiv

Derfor kan jeg godt være en «stemme fra nord». Og da jeg nylig deltok på et internasjonalt arrangement, ble jeg minnet om at det er akkurat det jeg er. Det manglet slett ikke smiger og superlativer da jeg ble introdusert som en «distinguished speaker» før min presentasjon. Jeg kan ikke huske at noen, noensinne, i noen sammenhenger, har kalt meg «distinguished», så det var selvfølgelig stas. 

Men da jeg senere skulle delta i en panelsamtale henvendte moderatoren seg til meg med følgende oppfordring: «It would be interesting to hear your perspective on this issue, since you live up there, far away from everyone». Da var det fint å kunne berolige moderatoren med at jeg slett ikke lever «far away from everyone», men snarere «in community with my fellow citizens». 

Jeg skal gi henne det, den Brussel-baserte moderatoren, at perspektivene til oss som lever «her oppe» er interessante. Men vi synes saktens også at det er interessant å titte på dem som bor «der nede», fra vårt perspektiv. For eksempel når de fyrer opp faklene fordi beliggenheten til splitter nye og topp moderne sykehus medfører én times ekstra reisevei for noen av dem. Eller når de roper med utestemme om død og fordervelse når funksjoner skal fordeles mellom sykehus som ligger tett som perler på en snor. Da betrakter vi i nord dem «der nede» med interesse mens vi googler om det går an å kjøpe aksjer i fakkelindustrien som de så raust subsidierer. 

Perspektiv formes ikke bare av sted og tilknytning

I boken The Road to Somewhere (2017) introduserte den britiske journalisten og forfatteren David Goodhart begrepene «Somewheres» og «Aynywheres». Ifølge Goodhart kan befolkningen deles inn i en stor gruppe «Somewheres» som er folk som ofte bor i mindre urbane strøk og har en sterk tilknytning til lokalsamfunnet sitt og en mye mindre gruppe «Anywheres» som ofte bor i byer, har høy utdanning og liberale verdier. 

Mens «Somewhere-ene» sin identitet ofte er knyttet til stedet de bor, er «Anywhere-ene» sin identitet knyttet til jobb, utdanning og hva de utretter i livet. Problemet er, ifølge Goodhart, at den store gruppen «Somewheres» opplever at den mindre gruppen «Anywheres» har størst makt til å påvirke hvilken retning samfunnsutviklingen skal ta. 

En besnærende analyse, absolutt. Særlig fordi den er så enkel å forstå. Den kan brukes til å forklare alt fra fremveksten av populisme (slik Goodhart gjør) til norske velgeres preferanser og Arbeiderpartiets utfordringer (slik Trond Giske ynder å gjøre). Et problem med enkle analyser er imidlertid at de gjerne blir litt overforbrukt, litt som på 90-tallet, da alle skulle forklare alt ved hjelp av Bourdieus kapitalformer. Et annet problem er at nyansene ofte forsvinner.

Jeg er ekstremt stolt av å være fra nord. Men jeg skal innrømme at jeg av og til blir litt lei av å bli oppfattet som først og fremst fra nord som om alt det andre som også utgjør meg er sekundært. Jeg takker for tilliten og friheten til å boltre meg i denne spalten enda et år. Jeg vet ikke hva jeg kan komme til å skrive om, men jeg vet at de fleste tekstene nok kommer til å bli skrevet i nord, for det er her jeg oppholder meg det meste av tiden. Som høyt utdannet, urban og verdiliberal middelaldrende kvinne ansatt ved et universitet kan jeg trolig hake av for alle kjennetegn ved en «Anywhere». Men nord er definitivt mitt Somewhere.