Barns frykt for krig må tas på alvor

For ikke lenge siden var jeg med som gjest i Nyhetskompaniet på TV 2. Ett av temaene vi tok opp der var – kanskje ikke så overraskende – all uroen i Europa og Russland med ett stykk Trump og diktatoren Putin i spissen for kaoset. 

Trump har med seg en flokk tilhengere som utfører «ordre» eller verifiserer det Trump sier. På hjemmebane har nok heller ikke, i hvert fall ikke demokratene, det så lett etter at det gale geniet (Musk) har inntatt rollen som «skyggepresident». USA er i ferd med å bli et helt annet land enn det tidligere har vært. 

Nå er ikke det kanskje så viktig for oss her i Europa, her og nå, men det vil være med på å forme hva slags forhold vi i framtida vil ha til det «forjettede land» og hva vi kan forvente av støtte og samarbeid derfra.

Vi må snakke med barna

Vi fikk presentert en undersøkelse som viste at krigsfrykt er det som trender googlesøkene her i Norge mest for tida. Mange er redde for krig.

Det jeg tenker på da, er hva gjør vi med dette? Særlig hos barn og unge. Vil vi få enda mer press i helsetjenestene som følge av krigsfrykt? Er vi forberedt på hvordan man som helsepersonell kan hjelpe de som opplever denne frykten som så inngripende at det går utover livskvaliteten deres? 

Å stikke fingrene i ørene og late som ingenting er i hvert fall ikke veien å gå. «Det barn ikke vet, har de vondt av», sa den kjente barnepsykologen Magne Raundalen, og her tror jeg vi er inne på noe helt essensielt. Vi må snakke med barn om det de lurer på og er redde for. Det gjelder både hjemme, på skolen og andre steder. 

Hvordan vi snakker, er viktig

Åpenhet og egen undring over et fenomen som krig, tror jeg også er viktig. De færreste som lever i Norge i dag, har opplevd krig. Vi har bare hørt om den – fra foreldre eller besteforeldre. Derfor kan det være vanskelig, selv for oss voksne, å forklare helt hva krig er. Spørsmålet er kanskje hvordan vi snakker med dem. Vi voksne har et ansvar for å trygge barn, men også forklare dem hvordan ting kan henge sammen.

Jeg møtte ei utrolig søt lita jente på toget da jeg skulle til Oslo for det nevnte tv-programmet. Hun var ti år og var så tillitsfull og klok. Vi begynte å snakke litt om dette med det som har skjedd i USA og hun sa: «Trump er en slem mann, men pappa har sagt at han nok har blitt sånn fordi han har hatt en dårlig barndom.»

For meg sier dette mye om hva slags barndom denne jenta har. Hun har foreldre (far) som, på den ene siden kan si at det Trump står for og sier, vitner om at han ikke er «snill», altså slem. På den annen siden har han forklart barnet at det antakeligvis er en grunn til Trump sier og oppfører seg som han gjør.

Det finnes alltid en forklaring

Nå skal ikke jeg påstå at jeg er den «beste mammaen i klassen», men tidlig snakket jeg med min 27-åring om dette med å respektere og forstå andre mennesker, uansett hva de gjør eller sier. Jeg pleide å si: «Ludvig, det er alltid grunner for at folk er som de er, sier som de sier og gjør som de gjør». Med dette mente jeg ikke å unnskylde eller si at all oppførsel eller prat er greit, men at det alltid finnes en forklaring, også for onde handlinger.

I krig er dette vanskelig å se. Det handler om å vinne og om å bruke makt og våpen. 

Det er kanskje helt utopisk å tro at vi som medmennesker skal lære barna våre å være tolerante, rause og forståelsesfulle – og så vil det ikke bli krig. Men jeg tror mer på det enn å skremme barn og å gjøre dem mistenksomme og utrygge ved at vi «nører oppunder» hat og mistillit. 

Jeg klarer ikke annet enn å håpe at mange følger faren til tiåringen på toget sitt eksempel: Forklarer det vanskelige på barnets nivå uten å skremme og med en viss medfølelse for den som utfører onde handlinger.