Meningen er at vi skal bruke mindre tid på dokumentasjon, men vi bruker langt mer

«Overrask oss», sa redaktør Anne Hafstad da jeg tilfeldig møtte henne på gata for noen måneder siden. Jeg skrev på en ny spalte til Sykepleien og huffet meg over at det var så vanskelig å finne et originalt tema. Nettopp det å overraske er nesten umulig når du har levd et langt liv som synser eller skribent, eller kritiker – især om du har såkalte sterke meninger om dette og hint. Vi blir alle forutsigbare, og egentlig gjelder det for de fleste av oss bare å finne variasjoner i forutsigbarheten.

Det å overraske betyr at jeg egentlig ikke kan skrive om den kaotiske nattevaktshelgen min på gastromedisinsk avdeling på Ullevål sykehus. Nok en gang fikk vi et skrekkeksempel på hva fremtiden har i vente når det gjelder eldrebølgen som for lengst har skylt over oss.

Gjennomsnittsalder 91 år

Gjennomsnittsalderen på akuttmottaket var natt til søndag 91 år. Koordinatorene – eller selgerne som jeg kaller disse stakkars menneskene – ringte desperat rundt til de ulike avdelingene for å selge inn pasientene ingen vil ha. Disse angstfylte, surrete inkontinente gamle menneskene som kan være så krevende, men som ikke feiler annet enn langt fremskreden alder og som ikke har noe på et sykehus å gjøre. Dette er oss om noen år.

Det er vel heller ingen overraskelse å skrive om den nesten hundre år gamle damen som sent fredag kveld ble skrevet ut fra oss til omsorgshjemmet hun bor på. Der ble hun veid og funnet for gammel og tung og kom tilbake til avdelingen vår med et ambulanseteam som var i sjokk. De fortalte at det ikke gikk an å ha et gammelt menneske boende på et sånt sted. Det dreide seg om et hjem for rusmisbrukere som ikke var bemannet om natten – men der altså den gamle bodde uten trygghetsalarm. «Om det begynner å brenne der, så brenner hun inne», sa den sjokkerte ambulansarbeideren.

Like lite overraskende er det å skrive om den gamle mannen som havnet på gastromedisin fordi han var for aggressiv for sykehjemmet. I påvente av en skjermet enhet er han hos oss, fotfulgt av en vekter som ikke bare koster skjorta, men som også skremmer vettet av den gamle og i hvert fall ikke gjør ham mindre aggressiv.

Den største skandalen

Jeg kunne skrevet om en helg som ble enda mer kaotisk fordi de skulle oppgradere Metavisjon, og vi måtte bruke papirkurver. En påminnelse om hvor tungvint det var i gamle dager. Men også om det absurde faktum at hver gang de oppgraderer datasystemet vårt i den hensikt å gjøre det enklere, så blir det ikke bare enda tregere og mer tungvint og tidkrevende.

Sist oppgradering betød blant annet at vi nå får et ekstra spørsmål når vi skal dobbeltsignere – et slags målløst om vi virkelig vil dobbeltsignere. Det kan høres ut som en bagatell, for det er bare snakk om et enkelt ekstra klikk. Men om du regner tidsbruken på alle sykepleierne som hele døgnet gjennom hele året nå må ta dette ekstra klikket for å forsikre systemet om at vi vil dobbeltsignere, så får du fort noen ekstra årsverk.

Det er ingen hemmelighet at datasystemet regnes for å være den største skandalen i norsk helsevesen. Det har kostet skjorta, de ulike systemene snakker ikke sammen, og bare i kommunal pleie- og helseomsorg går ti tusen årsverk med til rapportering og dokumentasjon. Det tilsvarer rundt fem milliarder i lønn. Dette har jeg skrevet om før, men det har også Sykepleien.

Hatobjekt nummer én

Om du klikker deg inn i Sykepleien vil du finne desperate utspill fra kliniske sykepleiere om dokumentasjonssystemet vårt: «Hjelp, vi drukner i dokumentasjon», «Pjatt og unødvendigheter», «Rotete og uoversiktlig», «Tidstyv». Eller denne ganske spenstige, skrevet av Liv Bjørnhaug Johansen: «Jeg er ganske sikker på at det er reservert en plass i helvete for utviklerne.» Du vil kunne lese at den omfattende sykepleiedokumentasjonen er så massiv at den går på pasientsikkerheten løs fordi viktige pasientopplysninger forsvinner i ubetydeligheter.

Og da kommer jeg til noe som virkelig ikke er overraskende fra min hånd. Mitt hatobjekt nummer én, nemlig sykepleiediagnoser og pleieplaner. Dette utrolig tungrodde systemet som burde vært forkastet for mange tiår siden, men som noen fanatiske sjeler har klart snike inn i det nye DIPS Arena. Meningen er også her at vi skal bruke mindre tid på dokumentasjon. Følgen er også her at vi bruker langt mer.

Det handler om det å ikke kunne skrive et notat uten å måtte klikke oss gjennom et standardisert system basert på det mest absurde utslag av sykepleieakademiseringen, nemlig sykepleiediagnoser. De skal ikke være medisinske, og noe så enkelt som tarmslyng vil i sykepleiediagnostisk terminologi hete noe sånt som «Risiko for forstyrrelse i mage- og tarm systemet» der du kanskje vil måtte tilføye «Risiko for inadekvat kunnskap om behandlingsregime». Også dette har jeg hamret løs på før, men om NIC, NOC, NANDA, pleieplaner og DIPS Arena og sykepleierdiagnoser er det faktisk langt mer å si. Det får vente til over jul. Særlig overraskende blir det nok dessverre ikke.