fbpx Jeg har kjent på pilleangst, men ikke pilleskam Hopp til hovedinnhold

Jeg har kjent på pilleangst, men ikke pilleskam

Bildet viser en selfie av Gunn Helen Kristiansen. Hun poserer i skogen

Mange psykiatere har etter min mening en trosbasert illusjon om at medisiner hjelper og redder liv. For noen kanskje, men min erfaring er at dette ikke stemmer for alle.

Styret i Norsk psykiatrisk forening (NPF) fikk plassert psykisk helse på kartet med kronikken «Pilleskam i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem» i Aftenposten den 11. august 2023. Kronikken møtte motreaksjoner, og debatten delte seg raskt inn i to faglige motpoler.

Flere brukerstemmer og brukerorganisasjoner hadde sendt inn svar til avisa og blitt refusert. Jeg tenker det er et større samfunnsproblem at brukerstemmene ikke blir hørt enn at noen skammer seg over å ta sin psykiatrimedisin.

Jeg skammer meg ikke

Selv har jeg aldri opplevd pilleskam. Det jeg har kjent på, er pilleangst. Psykiatrimedisiner har alvorlige bivirkninger, og det er kanskje mindre kjent at medisinene virker gjennom skadevirkning.

Litium, for eksempel, avstumper følelsesregisteret slik at pasienter med bipolar diagnose får kupert toppene av de maniske og depressive periodene. Det at følelsene blir avflatet er ikke en bivirkning. Det er en virkning. Livet blir litt mer gledesløst og fattig. Det er et kompromiss for mange å måtte ta de pillene.

Medisinen har alvorlige fysiske bivirkninger som stor belastning på lever og nyrer, hjerte og kar. I for stor dose er litium dødelig. Håret tynnes ut, tenner smuldrer opp og økt matlyst kan føre til overvekt og diabetes.

Selv har jeg registrert betydelig redusert konsentrasjon, motivasjon og energi etter at jeg begynte på litium. Det er en logisk effekt av medisinbruken siden følelsene mine er amputert. Det positive er at jeg ikke blir manisk og psykotisk mer. Jeg skammer meg ikke for å ta pillene, men jeg lurer stadig vekk på om det er nødvendig å ta de livet ut.

Det er en polarisert debatt

Det overrasket meg ikke at kronikken i Aftenposten utløste en polarisert debatt. Den har foregått i mange år allerede. I forskjellige fagtidsskrifter har brukere og pårørendes stemmer faktisk fått slippe til en god stund.

Brukererfaring blir ikke verdsatt i mediene, men det nye var at psykiatri som fag ble løftet frem i avisen og på nyhetene. På sosiale medier har brukere, pårørende og etterlatte gitt uttrykk for sin mening om den medisindominerte behandlingen.

Det er særlig den lukkede psykiatrien som får gjennomgå. Pasienter og pårørende vet av erfaring at folk ikke blir friske hvis de først havner der. Få kommer i behandling før symptomtrykket er stort nok til en innleggelse på tvang, og derfra er det i hovedsak medisiner som gjelder.

I sosiale medier har det også blitt hevdet at behandlingssystemet er rigget slik at det skaper flere kroniske pasienter enn det klarer å helbrede.

Forskjellig syn på behandlingen

Jeg synes det er skremmende at pasienter og behandlere har forskjellig syn på hva som er god behandling. Mange psykiatere har etter min mening en trosbasert illusjon om at medisiner hjelper og redder liv. For noen kanskje, men min erfaring er at dette ikke stemmer for alle.

Flere forteller at de blir dårligere av medisin som skal motvirke psykose. Den polariserte debatten består på den ene siden i at Norsk psykiatrisk forening forsøker å befeste sin makt- og lederposisjon. På den andre siden krever brukeraktivister som meg selv et sterkere kunnskapsgrunnlag.

Kronikkforfatterne tror at psykiske symptomer er en hjernesykdom som må slås tilbake med medisiner. Psykoserammede får støtte fra stadig flere fagfolk i at psykiske symptomer er en reaksjon på noe som har hendt dem. I brukerforeningen arbeider vi mot sykeliggjøring av livskriser. Blir de psykiske belastningene for store, kan et sammenbrudd ramme alle.

Medisinering livet ut

Helt fra min første innleggelse merket jeg at noe var galt i behandlingen. Jeg opplevde det som om jeg ble forsøkt dopet ned med sterke schizofrenimedisiner. Mine naturlige positive tilfriskningsressurser stoppet opp.

Ved min første innleggelse opplevde jeg det som helt uforståelig at mitt beste våpen i kampen mot tilfriskning skulle sløves ned med medisiner. Behandlingen har ikke blitt bedre på alle disse årene, snarere tvert imot. Helsefremmende aktivitetstilbud avvikles fordi samlokaliserte nybygg er under oppføring. Behandlingen på psykisk helsefeltet blir ikke bedre av at det er kort vei til somatikkavdelingene.

Før i tiden het det seg at manisk depressiv lidelse kunne brenne ut. Det får dagens pasienter ikke muligheten til å oppleve. Medisineringen skal foregå livet ut. Nedtrapping er så å si umulig å få gjennomført.

Etter regjeringsskiftet har de medisinfrie tilbudene som daværende helseminister Bent Høye støttet, gradvis blitt utfaset. I dag er det bare to enheter igjen. Ett ved Universitetssykehuset Nord-Norge og ett ved Nedre Romerike DPS. I helseforetakene er det liten vilje til å forsøke redusert bruk av medisiner. Bipolar lidelse blir sett på som en livslang, kronisk sykdom. Siden pasientene ikke får reell anledning til å trappe ned, er det heller ikke mulig å få bevist at en medisinfri eller medisinredusert tilværelse fungerer.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Elisabeth M Romark

Eks sykepleier
9 months 1 week siden

Dette var rett på! På grunn av alvorlige bivirkninger, valgte jeg å slutte med Seroquel for 2 år siden. Jeg sto på dette medikamentet i 11 år. Da jeg ringte avdelingen for å snakke om nedtrapping, fikk jeg beskjed om å ta kontakt med fastlegen og be om akutttime. Det fikk jeg ikke. Jeg ba om telefonsamtale med lege ved avdelingen som hadde skrevet ut Seroquel og sekretæren sa en skulle ringe. Dette var i oktober 2021. Ikke hørt noe enda.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse