MDG: – Lytt til fagfolkene!

Å lytte til fagfolk er like viktig for gode helsetjenester som når det gjelder håndteringen av natur- og klimakrisen. 

Norsk helsevesen ble systematisk utbygd etter 1945 for å gi alle, uavhengig av bosted og sosioøkonomisk status, tilgang til gode offentlig finansierte helsetjenester. Hele landet fikk leger, jordmødre, ambulansetjeneste og sykehus, og høyskoler og universiteter utdannet helsepersonell. Norsk offentlig helsevesen er i verdenstoppen.

Mange og store utfordringer

Hvordan ble det så slik at én million har privat helseforsikring? At 7000 sykepleier- og jordmorstillinger er ubesatt? At fastlegeordningen havarerer? At vi har få sengeplasser? At vi manglet smittevernutstyr og intensivplasser våren 2020? 

Utfordringene er mange og store. Å løse dem krever vilje til å lytte og ha tillit til fagfolk i fremste rekke. Bare slik kan vi stanse krisen og forebygge nye.

Befolkningen aldres. Velstandssamfunnet tilbyr avanserte behandlingsmetoder til stadig flere, og helsevesenet har blitt stort og komplekst. De siste 40 årene har helsepolitikk handlet mye om økonomisk kontroll. Det ledet til røde og blå politisk styrte modeller og reformer. Kun én var vellykket, og den står nå for fall. 

Mangel på ressurser

Den vellykkede fastlegeordningen, helsevesenets grunnmur, ble etablert fra 2001. Men samhandlingsreformen i 2011, som skulle gi bedre samhandling mellom ulike nivåer, ble i realiteten overføring av ansvar, oppgaver og utgifter fra sykehus til fastleger og kommuner uten at nok ressurser fulgte med.

Fastlegers arbeidsmengde økte voldsomt. De har i ti år varslet krise uten å bli hørt. Og hva slags samhandling får man når kommuner bøtelegges om de ikke tar imot for tidlig utskrevne sykehuspasienter? 

Legemangel i kommunene oppleves utrygt, svekker lokale fagmiljøer og rekruttering av både fastleger og sykepleiere. 

Pålegges flere administrative oppgaver

Tross mangel på sykepleiere i sykehus og kommunale helsetjenester er det vanskelig å få hele stillinger. Sykepleieres kompetanse og innsats døgnet rundt verdsettes ikke i form av lønn eller utviklingsmuligheter. 

Med foretaksreformen i 2001 ble sykehusene endret. Hovedmål som kompetanse og omsorg, utredning og behandling, ble erstattet av sterke økonomiske mål. Et rent byråkratisk mellomsjikt ble innført; regionale helseforetak. Dette este ut, behandler ingen pasienter, men har stadig flere høyt lønnede direktører. Foretakenes administrasjoner kostet i 2019 1,6 milliarder.

Flere sykehus ble her og der samlet under én administrasjon – ett helseforetak. Store og uoversiktlige enheter uten stedlig ledelse økte avstanden mellom ledere og medarbeidere og førte til motsetninger og konkurranse mellom avdelinger. Store administrasjoner til tross – stadig flere administrative oppgaver er pålagt helsepersonell. 

Behandlingseffekt må trumfe økonomi

Innsatsstyrt finansiering hadde kommet i 1997 for å kontrollere helseøkonomien. Det gis poeng for aktivitet. Slik bestemmes 50 prosent av sykehusfinansieringen. Takster for ulike behandlinger styrer prioritering ut ifra lønnsomhet.

Økonomiske resultater ser ut til å telle mer enn effekten for dem det gjelder. Det fokuseres på produksjon, mens alt som ikke genererer poeng nedprioriteres – som utdanning, fagutvikling og trening. 

Helseministre har i årevis sagt: «Liggetiden skal ned». Man skal vanskelig få en seng i sykehuset, og man skal raskest mulig ut.

Resultatet ble færre liggedøgn. Nye gode behandlingsmetoder gjorde det mulig og i starten også riktig. Gevinsten er for lengst realisert. Likevel fortsetter reduksjonen. 

Antall sykehussenger er mer enn halvert siden 80-tallet, mens befolkningen har økt med 1,3 millioner.

Dyre og feilslåtte prosjekter

Mange sykehus har et gjennomsnittlig belegg på rundt 100 prosent. Avdelinger og akuttmottak er ofte overfylt og med konstant stress, tidspress og for mange oppgaver, økt antall akuttinnleggelser av pasienter som ikke var så utskrivningsklare likevel og så videre. Dette svekker både pasientsikkerhet og helsearbeidernes egen helse. 

Ap- og Høyre- regjeringer har ikke bare villet rasjonalisere, men også å sentralisere. Lokalsykehus er nedlagt til fordel for nye store sykehus. Vi vet ikke om ett vellykket slikt stort prosjekt. Alle har gitt for liten kapasitet og det er manglende lydhørhet overfor dem som står med alt ansvaret i møte med pasientene.

Det finnes mange flere eksempler og utfordringer, blant annet dyre og feilslåtte IT-prosjekter og beredskapssvikten da pandemien kom.

De siste regjeringene synes å ha tatt for gitt ideer hentet fra industrien; New Public Management. Tidstap, ressursbruk, kaos og motsetninger søkes fjernet gjennom uttalt styring og kontroll. 

Ikke vent på krisene

Hvis det hadde vært riktig burde det ha virket svært godt. Når det ikke virker, når økonomien ikke er under kontroll og kriser stadig oppstår, er det bare én logisk forklaring: Styringsmodellen er feil.

For alle de mislykkede reformene gjelder: Sykehusenes fagfolk protesterte. De ble ikke hørt – verken av alle byråkratene eller av politikerne.

Helsevesenet er ikke mekanisk, men organisk. Mennesker kan ikke styres som maskiner. De trenger en helt annen tilnærming: Tillit. Tillit til fagfolk er avgjørende for MDG. Det innebærer å handle når det varsles og ikke vente til krisene er der. Slik kan helsevesenet løftes til å bli det det er ment å være – offentlig finansierte helsetjenester av høy kvalitet i og for hele landet, uavhengig av om du er rik og berømt – eller bare «helt vanlig».