Barn på sykehus: Stor forandring på 40 år

Bildet viser Torunn Berg og Heidi Land.
FRA SOPHIES MINDE TIL RIKSHOSPITALET: Da Rikshospitalet flyttet til Gaustad, flyttet barneavdelingen på Sophies Minde med. Torunn Berg og Heidi Land har jobbet begge steder.

Torunn Berg og Heidi Land opplevde at de var mammaerstatninger da de jobbet med barn på sykehus for snart 40 år siden.

På Rikshospitalets kirurgiske barneavdeling kjører en toåring lekebil i gangen. Mamma er med ham. På et fellesrom sitter en ungdom og spiser. Sammen med moren. For Torunn Berg og Heidi Land er foreldre i avdelingen en selvfølge.

Ulikt hvordan barna reagerte

Men de har også jobbet i en annen tid. Heidi Land begynte som hjelpepleier på Sophies Minde i 1978, Torunn Berg i 1983.

– Førsteinntrykket mitt var at vi var en mammaerstatning, sier Torunn Berg.

– Men at det var ulikt hvordan barna reagerte på at foreldrene ikke var der.

Hun husker særlig en toåring som lå der alene.

– Men hun var fra en stor gård og foreldrene hadde en skokk med unger, så det var ikke noe alternativ.

Både Torunn Berg og Heidi Land forstår at barna som lå der, kan ha savnet foreldrene sårt.

– Men det var også barn som tydelig ga uttrykk for at de likte å være der.

Les også: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være barn på sykehus

Livlig hos guttene

Berg jobbet mest på stuen for store gutter. De fire stuene på barneavdelingen var inndelt i en for store gutter, en for store jenter, en for babyer og en for de mellomstore.

– På gutterommet var det livlig. Det sto en kassettspiller på hvert nattbord.

Land jobbet mest med babyer eller store jenter. Hun har møtt igjen flere av pasientene som voksne. Noen av dem har vært på Rikshospitalet med egne barn. Hun opplever at de også har mange gode minner fra Sophies Minde.

– Vi jobbet på en helt annen måte. Vi var på stuen hele dagen, sammen med barna. Vi laget frokost til dem og kveldsmat og spiste sammen.

Bildet viser to gutter i hver sin sykehusseng, en eldre kvinne sitter mellom dem.
PÅ GUTTEROMMET: På én av stuene på Sophies Minde lå de større guttene.

Var sånn det var

Noen kom langveisfra, og det hendte de reiste alene.

– Det var flere seksåringer som kom alene med fly, sier Heidi Land.

De fire stuene var egentlig for seks senger i hver, men i praksis var det åtte.

– De lå fra døra og innover, husker Torunn Berg.

Midt i uken var det gjerne 30–40 unger der. Var det ikke plass på salene, fant de alltid et sted å legge dem. Bak heisen, for eksempel.

– Reflekterte dere over at foreldrene ikke var der?

– Det var sånn det var, sier Heidi Land.

– Men jeg opplevde at vi ga dem masse omsorg og oppmuntring, sier Torunn Berg.

Les også: Det var helt vanlig at barn lå alene på sykehus

Noen robuste, andre engstelige

– Forstår dere at det kan ha vært en dårlig erfaring for noen?

– Ja, svarer begge.

– Jeg har personlig erfaring, sier Berg.

– Søsteren min lå på sykehus som liten. Hun ble lagt på mannsavdeling, uten foreldre. Det var masse voksne menn, prøvetaking og sprøyter. Hun påstår også at da hun skulle hjem, ringte sykehuset og ga beskjed til meg, som så glemte å informere videre.

Søsteren syntes sykehusoppholdet bare var forferdelig. Torunn Berg, som fikk komme på besøk, syntes det var kjempespennende.

– Noen barn er robuste, andre mer engstelige, sier hun.

– Men jeg ville aldri forlatt mine egne barn på sykehus.

Les også: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være barn på sykehus

Tatt fra ringesnoren

– Det fins flere historier om at barn ble behandlet ganske tøft, særlig om natten, tror dere det stemmer?

– Ja. Det er historier om barn som var masete og som ble tatt fra ringesnoren, sier Heidi Land.

– Én har fortalt at hun ble kjørt inn i heisen?

Heidi Land tenker seg om.

– Hun var nok ikke inne i heisen, sier hun.

– Men bak heisen var det hengt opp et laken, og det var et sted vi av og til måtte benytte om det var fullt på stuene. Når man lå der, så man opp på vinduet i heisdøren. Om et barn hadde ligget i heisen, ville det blitt oppdaget. Den var i bruk hele tiden og det var vakter som gikk rundt på sykehuset.

– Barn forteller om at de lå i en sele som var bundet fast til sengen?

– Slike seler har vi fremdeles.

Heidi Land viser frem en liten trøye, sydd av stikklaken, med lange snorer.

– Slike bruker vi når små barn ligger i strekk. Når de ligger med gips og lodd på begge beina er det ikke mulig å bruke sengehestene. Derfor bruker vi trøye så de ikke skal falle ut av sengen. Men de ligger selvfølgelig ikke alene, foreldrene er sammen med dem.

I dag er det sjelden barn ligger i strekk på grunn av feil i hoftene.

Slapp foreldrene til

Da Land i 1978 og Berg i 1983 begynte på Sophies Minde, hadde det allerede skjedd en del for barn på sykehus.

I 1971 kom boken Når barn må på sykehus–mentalhygieniske aspekter, som argumenterte for en mest mulig ubrutt kontakt mellom foreldre og barn på sykehus. I 1979 kom retningslinjer for barn på sykehus.

Heidi Land sier det var en stor endring mellom 1980 og 1984. Også på Sophies Minde ble foreldrene mer involvert. Visittiden for foreldre ble utvidet til 11–19, altså nesten hele dagen.

– Men da kveldsmaten var servert, måtte de hjem.

Les også:

– Det var helt vanlig at barn lå alene på sykehus

Barn på sykehus: Stor forandring på 40 år