Husker ingen ansikter, bare hvite frakker

Bildet viser Karin Jonli.
GLAD FOR AT DET ER ANNERLEDES NÅ: Karin Jonli fikk en helt annen opplevelse av sykehus da sønnen trengte behandling.

Karin Jonli var 42 år gammel da hun begynte å sette ord på det hun opplevde på sykehus som barn.

– Jeg er ikke bitter, presiserer hun.

– Men jeg synes det er viktig å dele historien min med andre.

Foreldrene og broren ble forbauset over det hun fortalte.

– «Du sa jo ingenting», sa de. Men som liten avfant jeg meg jo bare med det som ble gjort med meg, sier Karin Jonli.

Les hennes egen historie: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være på sykehus som barn

Jobb på sykehus

I dag er hun 51 år, er gift og har to barn. Hun jobber som kokk. Høsten 2017 ble hun spurt om å jobbe i kantinen på Aker sykehus i Oslo. Hun takket ja, men syntes det var tungt å være der til å begynne med.

– Musklene knyttet seg, og det var akkurat som om kroppen strittet imot. Samtidig var det godt å være der, fordi jeg så at det å være på sykehus i dag er noe helt annet enn da jeg var liten, sier hun.

Bildet viser Karin Jonli som går ut fra Aker sykehus.
MÅTTE STÅLSETTE SEG: Men det ble en fin erfaring å jobbe på Aker sykehus. Hun likte å lage mat til de som tar seg av pasientene.

Fikk være med sønnen

Det erfarte hun også da sønnen måtte ta mandlene som tiåring.

– Da fikk jeg være med ham helt inn på operasjonsstuen. Da han våknet, sa han «jeg trodde du var der hele tiden, jeg, mamma». Da forsto jeg mer av hva jeg selv savnet på sykehus som barn. Jeg savnet å ha foreldrene mine hos meg.

Før operasjonen fikk sønnen grundig forklart hva som skulle skje. Det syntes Karin Jonli var godt å oppleve.

– Hadde jeg fått den forklaringen de gangene jeg skulle operere, tror jeg jeg ville vært roligere, selv uten at foreldrene mine var der. Men jeg visste ikke hva de skulle gjøre med meg alle de gangene jeg ble trillet til undersøkelser og operasjoner.

Hun har minner om å ligge i en seng og bli kjørt rundt i gangene. Om lyden av dører som åpner seg og at hun ikke aner hva som venter bak dem.

Bildet viser Karin Jonli som står med ryggen til og ser mot bygningen der Sophies Minde lå tidligere.
TILBAKE PÅ SOPHIES MINDE: Det er ikke lenger sykehus her, men i denne bygningen lå Sophies Minde den gangen Karin Jonli ble behandlet for hofteleddsdysplasi.

Ikke bare henne

Lenge trodde hun at hun var alene om erfaringene. Men etter å ha begynt å snakke om dem, har hun kommet i kontakt med andre som har ligget på norske barneavdelinger rundt 1970. Noen av dem har kanskje ligget på Sophies Minde på samme tid som henne. Men hun husker dem ikke.

– Jeg minnes ingen ansikter fra de gangene jeg var innlagt. Bare hvite frakker, sier hun.

– De har erfaringer som likner på mine, og det er godt å vite at jeg ikke er alene.

Har fått snakke åpent

Hun merker at erfaringene sitter i kroppen, men at det er blitt bedre etter at hun begynte å snakke om dem. Foreldrene, broren, mannen og sønnene har vært til stor hjelp.

– Jeg har kommet frem til at det var sånn det var. Jeg er ikke ute etter å dømme noen, men jeg vil at man skal være klar over hvordan det å være på et fremmed sted som et sykehus, kan oppleves når man er liten.

Les morens brev til Karin: Måtte reise fra dottera på sjukehuset - brev fra mamma

Bildet viser Karin Jonli.
HAR HJULPET Å DELE: Karin Jonli trodde lenge hun var alene om sine erfaringer. Det er hun ikke.