– Det var helt vanlig at barn lå alene på sykehus

Bildet viser et lite barn som ligger i en sykehusseng.
PÅ REKKE OG RAD: Små barn på Sophies Minde. Det var ikke spesielt for dette sykehuset at barna var der uten foreldrene.

Det var først på 1990-tallet at det ble en selvfølge at foreldrene var sammen med barna sine på sykehuset.

– Jeg synes ikke vi skal se bakover med et anklagende blikk, sier Hildegunn Sundal, sykepleier og førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde.

– Vi må heller løfte blikket og lære. Også vi kan være innenfor et system som kan bli sett på med andre øyne i fremtiden.

Tøft med sykdom i skjelettet

Sundal har et spesielt hjerte for barn som må på sykehus. Hun tror det henger sammen med at hennes egen mor lå ni måneder på sanatorium som femtenåring. Hun fikk aldri besøk.

Selv har hun skrevet doktorgrad om inklusjon og eksklusjon av foreldre i pleie av barn innlagt på sykehus.

– Det er klart at det har betydning hvor lenge barna var på sykehuset og hvorfor de var der. Sykdom i skjelettet er nok litt tøffere, fordi du blir så hemmet i å bevege deg. I mitt forskningsmateriale så jeg klare skiller mellom dem som fikk gå ut av sengen sin og dem som ikke fikk det.

Les: Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være på sykehus som barn

Isolert og invadert

Hildegunn Sundal har undersøkt erfaringene til mennesker som har hatt tuberkulose. De ble isolert for ikke å smitte andre, men måtte også gjennom prosedyrer som lysbehandling. Der ble de kledd nakne, lagt på magen og lå på rekke og rad med håndkle over hodet.

– Disse barna ble ikke bare skilt fra foreldrene, men opplevde også at kroppen deres ble invadert og bevegelsesfriheten redusert, sier hun.

Sundal opplevde at tiden alene på sanatorium satte sitt preg på moren.

– Jeg tror hun var mer sårbar. Samtidig var hun sterk. Historiene hun fortalte var heller ikke bare triste. Hun fortalte også om samhold blant pasientene og at de gjorde morsomme ting som å ake på store kjelker.

Sundals søster ble lagt inn på sykehus etter en alvorlig ulykke. Da var søsteren fire år. Sundal, som var to, husker de dro av gårde med henne. Foreldrene fikk følge med og være der til å begynne med, da de ikke visste om søsteren ville overleve. Så måtte de dra hjem.

– Reagerte moren din på at hun ikke fikk være der?

– Jeg tror hun avfant seg med det. Men hun snakket med bekymring om at min søster måtte være der alene.

Bildet viser Hildegunn Sundal.
SKREV DOKTORGRAD: Hildegunn Sundal er opptatt av hvordan barn har det når de må på sykehus.

Har forsøkt å finne ut hvorfor

I doktoravhandlingen har Hildegunn Sundal forsøkt å finne ut hva som gjorde at foreldre tidligere ble ekskludert fra sykehusene. Hun forklarer det med at hver epoke i verdenshistorien har et sannhetsregime de fleste oppfatter som riktig. Etter år 1900 var hygiene et viktig argument for å holde foreldrene unna, men hun viser også at utviklingen av industrisamfunnet var med på å institusjonalisere barnet. Det var behov for at både mor og far jobbet, og det var få velferdsordninger som gjorde det mulig å være borte fra arbeidet når barna var på sykehuset.

Sundal har blant annet sett på lærebøker i sykepleie og studert gamle bilder. Frem til 1940 er foreldre nesten ikke omtalt i lærebøkene, og de er heller ikke til stede på bildene. Men fra rundt 1940 skjer en gradvis endring. Noen begynner å argumentere for at foreldre må få komme på besøk. Fra slutten av 1960-tallet begynner flere å mene at foreldre også bør få ta del i pleien.

– Men det har nok vært store forskjeller i kultur fra sykehus til sykehus, sier Hildegunn Sundal.

– Fra 1970-tallet er det historier som spriker litt i alle retninger. Det som står i lærebøkene, er normativt. De kan både ligge i forkant og etterkant av det som skjer ute i praksis.

Trodde det var best

Allerede på 1950-tallet begynte fagfolk å skrive om psykiske påkjenninger og påfølgende psykiske og fysiske skader som følge av at barn ble atskilt fra mor ved sykehusopphold. Barn reagerte med apati, sengevæting, angst og søvnproblemer på sykehusenes strenge praksis. Men denne kunnskapen nådde ikke nødvendigvis ut til dem som jobbet på barneavdelingene. Der var det også en tro på at barn hadde godt av å bli stelt etter instrukser. Dagen var tilrettelagt mer etter hensynet til arbeidsplanene enn til barnas behov. Foreldre ble ansett som brysomme.

Disiplinerte barna

Hildegunn Sundal viser i sin avhandling hvordan sykehusene disiplinerte barna. Og at emosjonelle utbrudd når mor eller far kom og gikk, kompliserte pleie og behandling.

– Barnet ble urolig, og det krevde mer personell. Når barnet var der alene, ville det først være fortvilet, men så ville fortvilelsen gå over til apati, og barnet avfant seg med situasjonen. Det gjorde at sykehushverdagen gikk lettere rundt.

Hennes søster har en historie om at hun ringte på for å gå på do utenom do-tiden, men fikk beskjed om å gjøre fra seg i sengen. Hun syntes dette var så skamfullt at hun gjemte avføringen bak radiatoren. Da dette ble oppdaget, fikk hun ris.

– Dette er hennes minner, og det finnes ingen voksne som kan bekrefte det, sier Sundal.

– Men dette kan si noe om disiplineringen barna ble utsatt for.

Ok med tante

Sundal sier hun tror at jo mindre barna var, jo mer «eide» sykehuset dem.

– Sykepleierne argumenterte med at de ikke ble kjent med barna om foreldrene var der.

En tante eller liknende, derimot, var annerledes. Sundals søster hadde ofte besøk av morens kusine, og det var greit.

– Det var en klar filosofi om at en tante eller en annen slektning enn mor kunne få besøke, sier Sundal.

– Hvordan tror du sykepleierne som jobbet den gangen ville tenkt i dag?

– Jeg tror det ville variert. Noen ville lagt det på systemet. Vi må huske på at sykepleierne den gangen var underdanige og fullstendig underlagt sykepleieledelsen og legene. De hadde et stort ansvar for renslighet og hygiene, og det var ikke de som fant på behandlingsmetodene. Man fant alltid noen som brøt reglene. På en avdeling visste barna alltid om en sykepleier som var snillere. Etter hvert gjorde mange sykepleiere opprør mot hvordan barna ble behandlet.

Hun har også eksempler på avdelinger som tok opp i seg moderne tanker om å la foreldre være hos barna, men at enkelte sykepleiere håndhevet en kultur der foreldre ikke var ønsket.

Les også: Måtte reise fra dottera på sjukehuset: Brev fra mamma

Også praktiske hensyn

Hildegunn Sundal sier 1970-tallet er et klart overgangstiår. På 1980-tallet var det litt mer vanlig at foreldre fikk være hos barna sine, mens det først på 1990–2000-tallet ble en selvfølge.

– Og nå kan man spørre om det har gått litt for langt, sier hun.

– Nå er bemanningen så lav at vi nesten har gjort oss avhengige av foreldre, men det er en annen historie.

– Det fins fortellinger om ganske brutale regimer så sent som i 1973?

– Det var stor variasjon. Noen gikk foran, mens det andre steder var ledere som var strengere og holdt fast ved det gamle. Praktiske hensyn kunne også spille en rolle. Barna lå mange steder på saler der det ikke var plass til foreldre.

Barnet ble lagt inn, foreldrene dro

Selv husker hun sin egen elevpraksis på en barnestue i 1976. Da kom det inn et lite barn med en litt uklar skadehistorie.

– Det var på nippet at han ble sendt hjem, men det ble bestemt å ta røntgen av hodet. Han ble lagt inn, og foreldrene dro hjem. Dette var en kveld med lav bemanning. Jeg var tilfeldigvis inne på stuen da han plutselig stoppet å puste. Jeg prøvde å få liv i ham og ropte på hjelp. Han ble sendt rett til operasjon, og det viste seg at han hadde blødning i hodet. Han klarte seg, men foreldrene var fraværende også etterpå. Det var vi som stelte det barnet.

– Syntes du det var rart?

– Jeg tror det var litt sånn det var. Jeg hadde heller ikke nok kunnskap og heller ikke posisjon som sykepleierelev den gangen til å endre praksis, selv om egne familiehistorier gjorde at jeg tenkte mitt.

Kilder:

Hildegunn Sundal: Inklusjon og eksklusjon av foreldre i pleie av barn innlagt på sykehus

Kari E. Grindaker: Utviklingen av den pediatriske sykepleien. I: Sverre O. Lie: For syke barn i 100 år. Barneklinikken, Rikshospitalet

Les også:

I dag ser vi ut som spørsmålstegn om foreldrene ikke er med barna på sykehuset

Barn på sykehus: Stor forandring på 40 år

Mine minner, eller rettere sagt mareritt, om å være barn på sykehus

Måtte reise fra dottera på sjukehuset: Brev fra mamma