fbpx Kampen mot diskriminering av helsepersonell begynner i utdanningen Hopp til hovedinnhold

Kampen mot diskriminering av helsepersonell begynner i utdanningen

illustrasjonen viser ansiktet til en ung kvinne
ANSVAR: Sykepleielæreren må ivareta den enkelte studentens verdighet og integritet, herunder retten til ikke å bli krenket. Illustrasjon: Kathrine Kristiansen

Dette er en artikkel der forfatteren drøfter ulike etiske problemstillinger.

Studenter opplever at de blir tillagt spesielle egenskaper eller manglende kunnskaper knyttet til deres kultur, religion eller språk.

Hovedbudskap

I en stadig mer mangfoldig verden er det viktigere enn noen gang å ta vare på kollegaer, studenter og medarbeidere – også dem med en annen hudfarge, seksualitet eller annen religiøs eller kulturell tilhørighet enn din egen.

Strukturell rasisme og institusjonell rasisme (1) bør det settes søkelys på også i norsk helsevesen og i utdanningsinstitusjoner som utdanner helsepersonell.

«En svensk, mørkhudet helsefagarbeider ble diskriminert på grunn av hudfarge da hun skulle vikariere på Lille Tøyen sykehjem i Oslo. Nå har hun fått oppreisning.» (2)

«Pasienter krever etnisk norske pleiere. Helsearbeidere med minoritetsbakgrunn opplever at pasienter krever å få etnisk norske pleiere. Sykepleieren ‘Maria’ har fått nok, og krever at det stilles krav også til pasienter.» (3)

En 20 år gammel norsk-afrikansk gutt som var lærling på ambulansetjenesten et sted utenfor Oslo, opplevde at han ikke ble sendt på et oppdrag fordi lederen mente at «den gamle kvinnelige pasienten kunne bli skremt hvis det kommer en neger» (4).

Dette er eksempler på opplevelser helsearbeidere har hatt i møte med pasienter, medarbeidere og ledere i helsetjenesten. Vi vet alle at det kan være utfordrende å være annerledes i den norske kulturen, og dessverre er det ikke overraskende at det også skjer diskriminering både i helsetjenesten og i utdanningen.

Studenter opplever uverdige forhold

For å få bukt med diskriminering, trakassering og krenkelser i helsetjenesten må vi se på hvordan dette diskuteres og håndteres i utdanningen. Det finnes dessverre eksempler på diskriminering også i utdanningssystemet, både på skolene og i praksisfeltet.

Studenter har opplevd uverdige forhold på grunn av sin religion, etniske tilhørighet eller seksuelle legning. Studenter opplever at de blir tillagt spesielle egenskaper eller manglende kunnskaper knyttet til deres kultur, religion eller språk.

En student ble latterliggjort fordi hen ikke visste hva surstoff var. «Du må lære deg bedre norsk, hvis du ikke vet hva surstoff er.» Men hvor i lærebøkene står det om surstoff? I mine lærebøker lærte vi om «ilt» – de var på dansk. Ilt er det man får på Voss når man faller på glattisen.

Det var absolutt mulig å overse pasientens klossete opptreden, men ikke veilederens.

En annen student ga uttrykk for at det var krevende å stelle døde, og situasjonen ble umiddelbart koplet til at studenten, som kom fra et muslimsk land, måtte være muslim. Det viste seg at vedkommende var kristen. Det er alltid krevende å stelle døde første gang, uansett hvem man er, eller hvor man kommer fra.

En tredje student ble mistrodd på sine kvalifikasjoner fordi hen ikke fant det norske ordet i en diskusjon, og ble møtt med mistenkeliggjørende kommentarer knyttet til studiekvalifikasjoner. Har noen prøvd å lære seg arabisk, somalisk eller litauisk? I så fall vil de vite at dette er vanskelige språk, slik også norsk er det for utlendinger. Det stilles solide norskkrav for å komme inn på sykepleierutdanningen.

Studenter har også opplevd metoo-situasjoner i møte med pasienter. En student ville gjerne drøfte situasjonen med veileder, men fikk til svar at «Ja, men du er jo så søt». Det var absolutt mulig å overse pasientens klossete opptreden, men ikke veilederens, som forsterket krenkelsen og burde visst bedre.

Studenter forteller også om situasjoner der de blir stengt ute fra gruppearbeid av sine medstudenter.

Yrkesetikken gjelder også for studentarbeid

Både som sykepleiere og som sykepleielærere er vi alle like forpliktet av de yrkesetiske retningslinjene og menneskerettighetene. Det samme gjelder for praksisveiledere.

«Grunnlaget for all sykepleie skal være respekten for det enkelte menneskets liv og iboende verdighet. Sykepleie skal bygge på barmhjertighet, omsorg og respekt for menneskerettighetene», står det i innledningen til de yrkesetiske retningslinjene (YER) (5).

Men flere punkter er relevante for utdanningene, selv om de primært er formulert med helsetjenesten for øye. Skal vi utdanne omsorgsfulle, etisk bevisste og pasientsentrerte sykepleiere, må vi selv være omsorgsfulle, etisk bevisste og studentsentrerte sykepleielærere og praksisveiledere.

Formen og måten vi velger å veilede på, skal være både faglig forsvarlig og omsorgsfull.

Som sykepleielærer og medlem av Rådet for sykepleieetikk føler jeg et særskilt ansvar for å bidra til at vi alle blir mer bevisste på våre handlinger og holdninger. Jeg har her valgt å endre punkt 4 i YER om sykepleieren og kollegaen til: «Sykepleie(lære)ren viser respekt for kollegers og andres arbeid, og er til støtte i vanskelige situasjoner. Dette er ikke til hinder for å ta opp brudd på faglige, etiske eller kollegiale normer.»

Det innebærer selvsagt å kunne utfordre både språk, holdninger og fag. Å redusere de faglige kravene er også en form for diskriminering. Formen og måten vi velger å veilede på, skal være både faglig forsvarlig og omsorgsfull.

Punkt 4.4 i YER tar opp diskriminering: «Sykepleieren motarbeider enhver form for diskriminerende atferd overfor kolleger.» Det er også en oppgave for utdanningsinstitusjonene å være solidarisk og støttende overfor en student, selv om man i etterkant av en situasjon må følge opp med faglig veiledning og bidra til etisk refleksjon rundt hendelser som har oppstått. Kanskje både praksis og student trenger veiledning.

Respekt betyr altså ikke at vi skal la være å utfordre faglige svakheter hos studenten. Det er formen på veiledningen som er avgjørende for opplevelsen.

Læreren må være studentens advokat

Punkt 2 i YER, som omhandler «Sykepleieren og pasienten», kan lett omskrives til «Sykepleielæreren og studenten». Her kan det da stå: «Sykepleielæreren ivaretar den enkelte students verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket.»

Videre i punkt 2.1 og 2.2: «Sykepleielæreren har ansvar for en sykepleierutdanningspraksis som fremmer helse og forebygger sykdom», og «Sykepleielæreren understøtter håp, mestring og livsmot hos studenten» (fritt sitert etter (5)).

Og punkt 2.8: «Sykepleielæreren beskytter studenten mot krenkende handlinger som ulovlig og unødvendig rettighetsbegrensning og tvang.»

Siste ledd i setningen, «som ulovlig og unødvendig rettighetsbegrensning og tvang», er ment som et eksempel på krenkende handlinger mot pasienten, eller i denne sammenhengen studenten, og ikke for å utelukke andre krenkende handlinger. Her er det viktig at læreren er studentens advokat når dette blir nødvendig, på samme måte som sykepleieren er det når pasienten trenger det.

Pasientenes holdninger kan utfordres

Et etisk dilemma knyttet til diskriminering er når en pasient gir uttrykk for at hen ikke vil ha den mørke pleieren. Skal vi da si at selvsagt skal du slippe det, eller skal vi nærme oss problemstillingen på en annen måte?

Noen vil hevde at pasientens autonomi tilsier at hen har rett til å nekte å ta imot hjelp. Min mor fortalte meg en gang at hun ikke likte at menn kom for å stelle henne. Jeg kunne jo ikke annet enn å minne henne på at hun hadde en sønn som var sykepleier. Hun innrømmet at hun ikke hadde tenkt på det, og at hun kanskje måtte se litt annerledes på det fra nå av.

Faglighet og omsorg er ikke betinget av verken hud, tro eller kjønn.

Hun torde vel ikke annet, vil kanskje noen hevde. Antakelig ikke, men det førte uansett til at hennes mannlige sykepleier fra Eritrea ble en favoritt. Til tross for at han var både mørkhudet og mann. Fordi mor på 89 ble utfordret på holdningene sine på en vennlig måte.

Faglighet og omsorg er ikke betinget av verken hud, tro eller kjønn. I ekte relasjoner har alle mulighet til å endre seg.

Diskriminering kan ha mange former

Grunnlaget for diskrimineringen kan være religiøs tilhørighet, kjønn, seksualitet, etnisitet, kultur, språk, klesdrakt, utseende, kompetanse, alder og andre personlige karakteristika.

Diskrimineringens eller krenkelsen kan ta form av mistenkeliggjøring, underkjenning, latterliggjøring, uthenging, utestengelse eller manglende omsorg, pleie eller behandling. Under utdanningen kan diskriminering gi seg utslag i dårligere veiledning eller strengere bedømming. Dette er ikke ukjente hersketeknikker (6).

Det kan være en utfordring at når man ikke ser på seg selv som en som krenker, så ser man heller ikke at man kan oppleves krenkende eller diskriminerende gjennom den formen en veiledning eller kritikk kommer til uttrykk. «Vi vil studentens beste, og vi er opptatt av pasientsikkerhet, derfor må vi stille krav», kan være en slik innfallsport.

Det stemmer, men formen må gjenspeile innholdet. Hvis vi vil stille krav til studentene våre om omsorgsfull hjelp, så må vi stille likelydende krav til oss selv. Oppmerksomhet rundt form og innhold er en viktig øvelse i hverdagen, og vi må våge å diskutere krenkingens og diskrimineringens grunnlag.

Den som har skoen på, kjenner hvor den trykker, og graden av sårbarhet varierer fra person til person. Som kollega, medarbeider, sjef, kontaktsykepleier, praksislærer, underviser eller veileder er vi ansvarlige for å verne om verdigheten.

Dialogen bringer oss nærmere

Kunnskap, faglighet, omsorgsfullhet og kollegialitet er stadig viktigere i en verden full av endring. Å ta vare på kollegaer, studenter og medarbeidere, også dem med en annen hudfarge, seksualitet eller annen religiøs eller kulturell tilhørighet enn din egen, står sentralt i dette.

Ved å åpne opp for den best mulige tolkningen kan dialogen flytte oss nærmere, ikke lenger bort fra hverandre. Etisk refleksjon på arbeidsplassen, der alle inviteres inn, motvirker også utestenging og diskriminering (7, 8).

Referanser

1.          Brekke T. Strukturell rasisme og andre alt-i-ett-begreper. Tidsskrift for samfunnsforskning. 2021;62(1):94–8. Tilgjengelig fra: https://www.idunn.no/tfs/2021/01/strukturell_rasisme_og_andre_alt-i-ett-begreper (nedlastet 11.05.2021).

2.          NTB. Vikar «frosset ut» på sykehjem i Oslo på grunn av hudfarge. Sykepleien. 25. januar 2019. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2019/01/vikar-frosset-ut-pa-sykehjem-i-oslo-pa-grunn-av-hudfarge (nedlastet 11.05.2021).

3.          Falch UF. Pasienter krever etnisk norske pleiere. Dagsavisen. 20. februar 2019. Tilgjengelig fra: https://www.dagsavisen.no/oslo/nyheter/2019/02/20/pasienter-krever-etnisk-norske-pleiere/ (nedlastet 11.05.2021).

4.          Morland E. Ber NSF ta et oppgjør med rasisme. Sykepleien. 21. februar 2019. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2019/02/ber-nsf-ta-et-oppgjor-med-rasisme (nedlastet 11.05.2021).

5.          Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: Norsk Sykepleierforbund; 2019.

6.          Ås B. De 5 herskerteknikker – om ufarliggjøring av undertrykkerens våpen. Årbog for kvinderet. København: Kvinderetlig Skriftserie; 1979. s. 55–88.

7.          Kirkhaug R. Etisk refleksjon og verdibevissthet. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.ks.no/contentassets/e0a7fb15701d4bf895ba6be77b83a277/evalueringsrapport_sek_jan2019.pdf (nedlastet 11.05.2021).

8.          Kirkhaug R. Undersøkelse om betydningen av etisk refleksjon. Oslo: Kommunesektorens organisasjon; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.ks.no/fagomrader/helse-og-omsorg/eldreomsorg/samarbeid-om-etisk-kompetanseheving/undersokelse-om-betydningen-av-etisk-refleksjon/ (nedlastet 11.05.2021).

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Undersøkelse om diskriminering: Mener hets mot minoritets­sykepleiere ofte bagatelliseres av ledere

Akhenaton Oddvar de Leon, leder av Omod
FORDOMMER: – Mennesker med fordommer finnes naturlig nok også blant pasienter på sykehus og sykehjem, sier leder av Organisasjon mot offentlig diskriminering, Akhenaton Oddvar de Leon. Foto: Privat

– Uansett om det er snakk om reell rasisme eller ikke, så er det viktig at ledere anerkjenner opplevelsen til sykepleiere som utsettes for dette og tar det på alvor, understreker OMOD-lederen.

– Når en sykepleier går inn til en pasient med et ønske om å hjelpe og så blir avvist utelukkende på grunn av sin hudfarge, etnisitet eller religion, kan det oppleves som et psykisk slag i ansiktet.

Det sier Akhenaton Oddvar de Leon til Sykepleien. Som leder av Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) har han i nærmere 30 år jobbet for et mer inkluderende samfunn og arbeidsliv i Norge.

Les også: Sykepleiere avvises og diskrimineres på grunn av hudfarge

De Leon forteller at hans organisasjon jevnlig mottar henvendelser fra sykepleiere som opplever rasisme, diskriminering og hets i jobbsammenheng på grunn av hudfarge, religion eller nasjonal opprinnelse.

– Sykepleiere forteller til oss at ledere ofte bagatelliserer det de opplever. Vi mener det er viktig å heve kompetansen på området.

Etterlyste kartlegging

I februar i fjor sendte OMOD ut et brev til Norsk Sykepleierforbund (NSF), der de ba dem kartlegge omfanget og ta et oppgjør med opplevd rasisme, hatprat og diskriminering av sykepleiere.

En ny spørreundersøkelse fra Sykepleien viser at en betydelig andel sykepleiere med minoritetsbakgrunn opplever diskriminerende og hatefulle ytringer på jobb.

Mens 4,4 prosent av norskfødte sykepleiere sier de har opplevd slike ytringer det siste året, er andelen blant dem som er født i et afrikansk land, 58,1 prosent.

Jeg mener de fleste som uttrykker slike holdninger, kan vinnes over med kunnskap og dialog

Akhenaton Oddvar de Leon

De Leon mener undersøkelsen er et viktig skritt på veien, men blir ikke spesielt overrasket over funnene.

– Dette reflekterer bare samfunnet og holdningene vi lenge har visst at finnes der ute, sier han.

– Folk opplever diskriminering og rasisme på nesten alle samfunnsområder – bolig, arbeid, utesteder og så videre. Mennesker med fordommer finnes naturlig nok også blant pasienter på sykehus og sykehjem.

Sjelden ren rasisme

De Leon mener man ikke alltid bør bruke begrepet «rasisme» om det sykepleiere opplever, selv når pasienter eksplisitt bruker n-ordet eller ber om å bli pleiet av en hvit sykepleier.

– Ofte er det snakk om ignoranse. Å være en selverklært rasist er et ideologisk ytterpunkt som de færreste egentlig bekjenner seg til, men rasistiske holdninger er noe de fleste av oss har. Jeg mener de fleste som uttrykker slike holdninger, kan vinnes over med kunnskap og dialog.

Les også: – Vi må anerkjenne at hverdagsrasisme finnes

Ifølge de Leon har enkelte sykepleiere blitt bedt av sine ledere om å registrere rasistisk motiverte hendelser som at «pasienten har vært ufin».

– Uansett om det er snakk om reell rasisme eller ikke, så er det viktig at ledere anerkjenner opplevelsen til sykepleiere som utsettes for dette og tar det på alvor, understreker OMOD-lederen.

– Det er også viktig at sykepleiere begynner å registrere rasismen og diskrimineringen de opplever, slik at vi får en bedre statistikk. 

Skam til skade

Ifølge de Leon kan det være ulike grunner til at pasienter uttrykker seg negativt overfor helsepersonell med minoritetsbakgrunn, og sakene må behandles deretter. Ikke minst vil pasientens kognitive status kunne ha mye å si for hvordan ansatte og ledelsen reagerer.

– Henvendelsene vi får, gjelder ofte pasienter eller pårørende som er friske i hodet, påpeker han.

– En sykepleier som derimot møter diskriminerende holdninger fra pasienter med demens, vil lettere se på vedkommende med sympati og medfølelse. Det vil nok ikke gjøre like vondt psykisk, men ikke dermed sagt at slike hendelser skal ignoreres. Hvis ledere og kolleger avfeier hendelsen, kan det fort tilføre skam til skade.

Må anerkjenne problemet

De Leon mener at det viktigste for å kunne bistå dem som rammes, er at alle med påvirkningskraft – NSF, ledere ute i helsevesenet, tillitsvalgte – i større grad anerkjenner at dette faktisk er et problem.

– Så må man igangsette tiltak og få støtteapparat på plass for å hjelpe dem det gjelder.

Når vi forteller hva sykepleiere opplever, får vi spørsmål om vi kan dokumentere omfanget. Vi må overbevise mange rundt oss om at dette virkelig skjer.

Akhenaton Oddvar de Leon

Norsk Sykepleierforbund i Oslo har etablert et inkluderingsprosjekt med mål om å integrere sykepleiere fra andre land bedre i norsk helsevesen. De Leon ønsker tiltakene velkommen, og OMOD er også en samarbeidspartner i prosjektet.

– At Oslo tar tak er bra, men dette er et nasjonalt problem. Det finnes sykepleiere med forskjellig bakgrunn over hele landet.

Også motsatt

Ifølge de Leon kan sykepleiere fra andre kulturer også oppleve å bli satt ekstra pris på av pasienter.

– Utenlandske sykepleiere kan få rykte på seg for å være ekstra omsorgsfulle og ikke se så mye på klokka som norskfødte. Men for dem som møter negative holdninger, må man ha et hjelpeapparat klart og ikke bare snu ryggen til.

De Leon mener Sykepleiens undersøkelse gir en viktig pekepinn om at problemet er reelt for mange.

– Dette er kunnskap vi har etterlyst. Når vi forteller hva sykepleiere opplever, får vi spørsmål om vi kan dokumentere omfanget. Vi må overbevise mange rundt oss om at dette virkelig skjer, forteller de Leon.

– Nå må vi få enda mer kunnskap og kompetanse, men det må også settes i gang strakstiltak for å ivareta den psykiske helsen til dem som rammes. Dette går på arbeidsmiljøet løs.

Hudfarge – en synlig markør

Professor Gunn Elisabeth Birkelund ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, UIO

(FOTO: Eirik Furu Baardsen / UIO)

Gunn Elisabeth Birkelund er professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi på Universitetet i Oslo og har blant annet forsket på diskriminering i arbeidslivet.

Birkelund beskriver hvordan vi gjerne sorterer folk vi møter i inn- eller utgrupper – altså om vi betrakter dem som «en av oss» eller ikke. Vi grupperer raskt mennesker etter veldig forenklede og ofte negative stereotypier.

– Vi har alle stereotypier knyttet til mennesker som er annerledes enn oss, og hudfarge er en veldig synlig markør som gjør at man fort kan plassere noen i «utgruppen», sier hun til Sykepleien.

Birkelund tror Sykepleiens undersøkelse kan være et viktig steg for å skaffe kunnskap på feltet, men ser heller ikke bort fra at funnene kan virke avskrekkende for enkelte.

– Om du selv har afrikansk bakgrunn og hører at nærmere 60 prosent av sykepleiere i denne gruppen opplever rasisme på jobben, kan det jo virke demotivere for dem som vurderer yrket.

Birkeland understreker at det uansett er et lederansvar å håndtere og bekjempe forskjellsbehandling som går ut over medarbeidere.

– Dette er en problematikk som må tas på alvor, men det er vanskelig å gi enkle svar. Hvis en leder tar grep for å hjelpe dem som er mest utsatt, kan det igjen skape konflikter med andre grupper på arbeidsplassen.

Professoren skulle gjerne visst mer om hvordan pasienters holdninger utvikler seg over tid.

– Om en pasient reagerer negativt på å få en sykepleier med mørk hud, men likevel må forholde seg til vedkommende, så blir man bedre kjent. Det kan gjøre at man ser mennesket, ikke stereotypen. Noen vil nok forbli fordomsfulle, men andre kan være åpne for å gjøre nye erfaringer.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.