fbpx Orlund:​​​​​​​ «Helt uakseptabelt» med rasisme fra pasienter og pårørende Hopp til hovedinnhold

Ny undersøkelse: Orlund:​​​​​​​ «Helt uakseptabelt» med rasisme fra pasienter og pårørende

Bildet viser Line Orlund
SATSER PÅ SPRÅK: Leder i NSF Oslo, Line Orlund, forteller at de i flere år har jobbet for å hjelpe sykepleiere med utdannelse fra utlandet til å bli bedre inkludert i det norske helsevesenet. Språk står høyt på prioriteringslisten. Arkivfoto: Marit Fonn

– At sykepleiere kan oppleve rasistiske kommentarer fra pasienter og pårørende, er velkjent, men helt uakseptabelt, sier leder av NSF Oslo, Line Orlund.

En betydelig andel sykepleiere med minoritetsbakgrunn opplever diskriminerende og hatefulle ytringer på jobb på grunn av hudfarge eller nasjonal opprinnelse. Det viser en fersk spørreundersøkelse gjennomført av Sykepleien.

– Vi må anerkjenne at hverdagsrasisme finnes, sier leder av NSF Oslo, Line Orlund.

Hun er ikke spesielt overrasket over funnene i Sykepleiens undersøkelse, der drøyt 2600 tilfeldig utvalgte medlemmer av Norsk Sykepleierforbund (NSF) har deltatt:

1 av 4 oppgir her at deres kolleger har vært utsatt for diskriminerende eller hatefulle ytringer det siste året. I mer enn 6 av 10 tilfeller antas sykepleierens hudfarge å være en motivasjon bak ytringen.

Mens 4,4 prosent av norskfødte sykepleiere sier de har opplevd slike ytringer, er andelen blant dem som er født i et afrikansk land, 58,1 prosent.

LES OGSÅ: Sykepleiere avvises og diskrimineres på grunn av hudfarge

Artikkelen fortsetter nedenfor diagrammet.


Inkluderingsprosjekt

Mange deltakere i spørreundersøkelsen har valgt å beskrive sine opplevelser i fritekst:

«Mine kolleger med annen hudfarge opplever daglig rasisme fra brukere og pårørende.»

«Pasient vil kun at jeg skal være hos vedkommende og ikke kollega med brunere hud.»

«Flere kollegaer omtales negativt av pasienter grunnet annen hudfarge. De beskrives som mindre kompetente uavhengig av hva de gjør.»

«En del eldre kan komme med ganske grove og stygge kommentarer til dem med en annen hudfarge og opprinnelse enn dem selv.»

– At sykepleiere kan oppleve rasistiske kommentarer fra pasienter og pårørende, er velkjent og helt uakseptabelt, sier Orlund.

Hun forteller at NSF Oslo lenge har vært engasjert i problematikken. Blant annet har de etablert et inkluderingsprosjekt med mål om å bekjempe ulike former for diskriminering.

Mange er nok redd for å ta opp språkutfordringer av frykt for å bli kalt rasist, men vi må tørre å ta tak der det trengs

Line Orlund, leder NSF Oslo

– Vi har invitert NSF-ledelsen sentralt med på satsingen, da vi mener problematikken bør bli fulgt opp i hele organisasjonen, ikke bare i Oslo, sier Orlund.

Foruten NSF sentralt samarbeider NSF Oslo med blant annet NSFs faggruppe for migrasjonshelse og flerkulturell sykepleie og Organisasjon mot offentlig diskriminering (Omod).

Språklige utfordringer

Orlund forteller at en betydelig andel av konfliktsakene deres medlemmer med minoritetsbakgrunn kommer opp i, handler om kommunikasjon og språklige utfordringer.

– Et prioritert tiltak i inkluderingsprosjektet er derfor å utvikle et norskkurs for medlemmer med norsk som andrespråk, forteller hun.

En del respondenter i Sykepleiens spørreundersøkelse trekker også fram språkproblemer i sine fritekstsvar:

«Jeg ble skjelt ut på telefon fordi jeg snakker gebrokkent norsk.»

«Slik jeg opplever det, går det mer ut på språklige utfordringer fremfor hudfarge og utenlandsk bakgrunn.»

«De mest kritiske er pasienter som ikke vil ha personal som ikke mestrer norsk. Jeg er enig.»

– Mange er nok redd for å ta opp språkutfordringer av frykt for å bli kalt rasist, men vi må tørre å ta tak der det trengs, sier Orlund.

Språkkurset «Sykepleie på norsk» skal gi kursdeltagerne innføring i ord og uttrykk som man bør kjenne til når man jobber som sykepleier i Norge. Målet er at det skal være tilgjengelig for medlemmer fra starten av 2021.

NSF Oslo har ifølge Orlund etablert kontakt med flere minoritetsmiljøer for å få bedre innsikt i deres erfaringer og samarbeide om løsninger.

– Jeg har snakket med mange utenlandsfødte medlemmer det siste året og spurt hva de selv ønsker. Det varierer, naturlig nok, sier hun.

– Noen sykepleiere er skrudd slik sammen at de gjerne vil fortsette å gå til pasienter som er skeptiske til dem. De har tro på at situasjonen vil kunne forandre seg etter hvert som man blir kjent. For andre er det annerledes, og situasjonene må håndteres individuelt.

Vondt uansett

Orlund understreker betydningen av god dialog mellom ansatte, ledelse og gjerne tillitsvalgt eller verneombud.

– Diskriminering er uansett et lederansvar å følge opp, men det må gjøres i samarbeid med dem som utsettes for det.

Enkelte ledere kan ifølge Orlund tenke at deres ansatte ikke skal utsettes for rasisme og derfor fratar de dem ansvaret for pasienter som sier de vil ha en «norsk» sykepleier.

Hvis pasienten er klar, er vårt entydige krav til ledere at dette skal pasienten konfronteres med. Det skal sies klart ifra at den slags ikke aksepteres

Line Orlund, leder NSF Oslo

– Men dette kan fort oppleves som nok et overgrep. Som at lederen tar pasientens side. Derfor er det så viktig å snakke sammen først. Det er lettere å leve med situasjonen om du opplever at de rundt deg støtter og har forståelse for at dette er vanskelig.

Orlund påpeker at pasientenes kognitive status kan ha stor betydning for hvordan situasjoner bør håndteres.

– Hvis pasienten er klar og kommer med rasistiske kommentarer, er vårt entydige krav til ledere at pasienten skal konfronteres med sin oppførsel. Det skal sies ifra at den slags ikke aksepteres, understreker Orlund.

– Ved kognitiv svikt blir det mer komplisert, men en hatefull kommentar gjør vondt uansett.

Les også:

Et dagboknotat fra 30. mars 2020 – Det er ingen nærhet med hansker

TRENGER NÆRHET: Personer med demens trenger nærhet, og de trenger omsorg. Ikke hold avstand til dem. Mennesker trenger mennesker, og spesielt i tiden som kommer. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Det er mars og en ny dag på sykehjemmet. På denne avdelingen bor 24 personer med demens. Bak lukkede dører sitter de, helt uvitende om hvilken samfunnssituasjon vi befinner oss i.

Det er nylig innført besøksforbud på avdelingen, og det gjelder naturligvis for alle beboerne. Personalet vet med sikkerhet at de er de eneste som får tilbringe tid med de gamle fremover. Det er skummelt, sårbart, men også svært viktig.

En risiko for eldre

Koronapandemien er blitt en realitet, og personalet får daglig undervisning i smittevern; på- og avkledning av smitteutstyr og rutiner for håndvask. I månedene som kommer blir personalets arbeidsplass og beboernes hjem en kompleks arena. En arbeidsplass for personalet – en smitterisiko for de eldre.

Regelen for de ansatte blir enkel: Arbeid og fritid må sees på som ett. Arbeidet holdes til den enkelte avdeling, og fritiden holdes til hjemmet.

Andre forstår ikke hvorfor de skal holdes inne og borte fra beboere de er knyttet til.

Symptomene på korona er klare, og personer med mistanke må testes. De må plasseres i isolat på rommene sine til testsvarene kommer. Enkelte beboere trives på rommene sine og ser ikke problemet med å oppholde seg der. Andre forstår ikke hvorfor de skal holdes inne og borte fra beboere de er knyttet til, som de spiser frokost sammen med, eller slår av en prat med i korridoren.

«Har du hørt om korona?», «Kan du fortelle meg hva det er?», «Er det farlig?», hører jeg dem si.

Sorg kommer, og sorg går

Tiden går, og dagene flyter over i hverandre. Det opprettes testsenter for korona, og personalet drilles daglig i smittevern. Ingen av beboerne har blitt smittet, men rundt omkring i verden fortsetter smittetallene å stige. Sorg kommer, og sorg går. Og de gamle tar til takke med bare det vi forstår.

Vakten nærmer seg slutt, men nederst i korridoren ringer en klokke. Én klokke til rekker jeg før vaktskiftet. Jeg jogger lett ned korridoren og finner frem til rommet. En gul trekant kommer til syne. Bak døren hører jeg gråt, så jeg kjapper meg. På med munnbind, deretter sprit, så visir, deretter sprit. Jeg fortsetter med stellefrakk og spriter hendene litt raskere. Så er det hanskene. Jeg tar på et dobbelt lag for å være sikker.

Mennesker trenger mennesker

På sengekanten, nærmest mot vinduet, sitter en eldre dame med hendene i fanget. Jeg kjenner henne godt og vet at hun må være på rommet i påvente av testsvaret. Forsiktig spør jeg hva som er i veien og om hun vil prate.

Den eldre damen hører meg ikke. Hun kjenner meg heller ikke igjen, og når jeg endelig, bak munnbind og visir, får blikkontakt, ser jeg tårene i øynene hennes. Jeg tørker dem forsiktig med hanskene. Jeg forsøker å være til stede, men det jeg egentlig tenker mest på er om alt dette kan forsvinne. Når skal denne pandemien ende? 

Koronapandemien er splittende.

For koronapandemien er splittende. Den skiller personer fra hverandre, personer som ikke forstår. Personer med demens trenger nærhet, og de trenger omsorg. Ikke hold avstand til dem. Mennesker trenger mennesker, og spesielt i tiden som kommer.