fbpx Åndelig omsorg handler om mer enn religiøs tro Hopp til hovedinnhold

Åndelig omsorg handler om mer enn religiøs tro

En sykepleier har en samtale med en pasient
HELHETLIG OMSORG: Åndelig omsorg handler om å møte pasientenes behov og utfordringer og bygger på deres ressurser og preferanser. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

EPICC-standarden vil gi sykepleierstudenter kunnskap om å anvende åndelig omsorg i praktiske handlinger. Slik kan de ivareta en helhetlig sykepleie overfor pasientene.

Hovedbudskap

I denne fagartikkelen presenterer vi en felles standard for utdanning i åndelig omsorg for alle sykepleier- og jordmorutdanninger i Europa, EPICC-standarden, samt et verktøy for selvvurdering. Standarden bygger på omfattende forskning, og både standarden og selvvurderingsskjemaet blir nå tatt i bruk i utdanninger over hele Europa. Målet er å omsette åndelig omsorg til praktisk handling og slik ivareta helhetlig sykepleie i møte med pasientene.

Mange norske sykepleierstudenter erfarer at det er tabu å snakke om åndelige forhold og Gud (1), og mange har aldri snakket med andre mennesker om håp og mening eller om tro eller utøvelse av tro (2).

Forskere og undervisere fra 21 europeiske land har utviklet en egen standard for utdanning i åndelig omsorg for alle sykepleierutdanninger i Europa (3). De har også utviklet et selvvurderingsverktøy som kan brukes av både sykepleiere og sykepleierstudenter (4).

Målet med standarden og selvvurderingsverktøyet er å kunne gi trygghet og videreutvikle sykepleieres kunnskaper, ferdigheter og holdninger innenfor temaet åndelig omsorg.

Sykepleieres helhetlige ansvar for pasientene innebærer å ivareta både fysiske, psykiske, åndelige og sosiale behov, herunder ansvaret for å understøtte håp, mestring og livsmot hos pasienten (5).

Samtidig viser forskning at åpenhet overfor pasienters åndelige spørsmål kan være en utfordrende og neglisjert del av sykepleien (4, 6–9). Sykepleierstudenter opplever spørsmål om åndelige forhold som private, og forskning viser at de unnlater å ta opp slike temaer både med pasienter, venner og familie (1).

Hva er åndelig omsorg?

Mange norske sykepleiere og sykepleierstudenter har lett for å tenke at åndelig omsorg er nært knyttet til religiøsitet (8, 10). Nyere definisjoner av åndelighet forklarer begrepet som et flerdimensjonalt fenomen som er unikt for hvert enkelt menneske.

Det er videre enn religiøs tro og handler om meningen med livet og forbindelsen til seg selv, andre mennesker og/eller høyere makter (11, 12).

Åndelig omsorg handler om mer enn pasienters tro eller livssyn.

I boken Å ta vare på heile mennesket – en håndbok i åndelig omsorg beskriver Giske og Cone åndelig omsorg som «å bry seg om heile personen gjennom medfølande omsorg, å kunne vera tilstades for den andre gjennom å lytte etter det som har betydning i pasientens liv, og ofte ved å legge praktiske forhold til rette» (1, s. 15).

Åndelig omsorg innebærer å møte pasientens behov og ressurser, altså hvordan den enkelte sykepleieren møter pasienten. Åndelig omsorg handler om mer enn pasienters tro eller livssyn; det handler om hvordan sykepleieren gjennom holdning og handling møter pasientens behov og utfordringer og bygger på den enkeltes ressurser og preferanser (2).

Det er utviklet en felles standard for Europa

Forskere og undervisere (31 personer) fra 21 europeiske land utviklet i 2016–2019 en felles standard for utdanning i åndelig omsorg for alle sykepleierutdanninger i Europa, EPICC Spiritual Care Education Standard (EPICC-standarden) (13, 14).

Å utvikle en slik felles standard ble mulig etter tildeling av Erasmus-midler. Styringsgruppen og deltakerne møttes fire ganger i løpet av de tre årene og utviklet læringsutbytter innenfor åndelig omsorg for sykepleier- og jordmorutdanninger i Europa (3, 13, 14).

Erasmus+

Erasmus+ er EUs program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett. Det er verdens største utdanningsprogram.

Erasmus+ støtter mobilitet og samarbeidsprosjekter i hele utdanningsløpet: barnehage, grunnskole, videregående opplæring, høyere yrkesfaglig utdanning, høyere utdanning og voksenopplæring.

Kilde: Erasmus+

Deltakerne i Erasmus+-prosjektet (13) hadde ulik tilnærming til hvilke roller sykepleiere og jordmødre hadde i klinikken. I enkelte land bar arbeidsoppgavene preg av at både sykepleierne og jordmødrene var assistenter til legene, mens i andre land hadde sykepleierne et større selvstendig ansvar for pleie og behandling. 

Deltakerne kom fra ulike kulturer når det gjaldt sykepleieres og jordmødres arbeidsoppgaver. Det var nødvendig å finne en definisjon av åndelighet som kunne romme kulturforskjellene, og samtidig samle gruppen til et felles utgangspunkt.

Det var nødvendig å finne en definisjon av åndelighet som kunne romme kulturforskjellene.

I noen land var åndelig omsorg en integrert del av kulturen og væremåten, og det ble naturlig å snakke med pasientene om deres åndelige behov (for eksempel i Sør-Europa).

I andre land var åndelige behov gjerne privatisert og noe man sjelden tok opp i samtaler med pasientene (for eksempel i Nord-Europa), mens i en del land var ikke åndelige forhold sentralt i sykepleieutøvelsen (for eksempel i Øst-Europa).

Med dette som bakteppe ble deltakerne enige om en definisjon av åndelighet og åndelig omsorg og utviklet kompetanser innenfor standarden (13–15).

EPICC-standarden beskriver kjernekompetanser

Arbeidet resulterte i en felles europeisk standard som beskriver innholdet i kompetansen som det forventes at studenter ved bachelor i sykepleie skal ha innen åndelig omsorg (14). Standarden er oversatt til norsk etter fastsatt prosedyre (16).

EPICC-standarden beskriver fire områder for kjernekompetanser i åndelig omsorg med tilhørende læringsutbytter relatert til kunnskaper, ferdigheter og holdninger (se tabell 1).

Standarden bygger på Association for Palliative Cares definisjon av åndelighet samt en tilpasning til National Health Service Educations definisjon av åndelig omsorg (4). Standarden definerer åndelighet som

«den dynamiske dimensjonen ved menneskelivet som er relatert til hvordan personer, både som individer og fellesskap, opplever, uttrykker og/eller søker mening, hensikt og transendens, og måten de er i kontakt med øyeblikket, til seg selv, til andre, til naturen, til det betydningsfulle og/eller det hellige» (4). 

Forfatterne arbeider aktivt for at alle sykepleierutdanninger i Norge skal ta i bruk standarden.

Kuven-tabell1

EPICC-standarden inneholder fire kjernekompetanser

De fire kjernekompetansene i standarden er: 1. Egen åndelighet, 2. Relasjonell åndelighet, 3. Vurdering og planlegging og 4. Intervensjon og evaluering (se tabell 1). For å gi mer konkret innhold i de ulike kompetanseområdene, gir vi noen eksempler på hva som ligger i den enkelte kjernekompetansen.

  • Med kjernekompetanse 1 «Egen åndelighet» mener vi at studenten eller sykepleieren har oppmerksomheten rettet mot sin egen åndelighet og betydningen den har for egen helse og velvære.
  • Kjernekompetanse 2 «Relasjonell åndelighet» omhandler at studenten eller sykepleieren engasjerer seg i pasientens oppfatning av åndelighet og er villig til å anerkjenne og vise respekt for den enkelte pasientens åndelige og kulturelle virkelighetsoppfatninger, livssyn og praksis.
  • I kjernekompetanse 3 «Vurdering og planlegging» presenteres områdene som studenten eller sykepleieren skal beherske for å kunne vurdere pasientens åndelige behov og ressurser som en del av sin datasamling samt dokumentere og samarbeide med andre fagpersoner på området. Dette kan være i formelle eller uformelle sammenhenger der studenten eller sykepleieren ut fra datasamlingen planlegger videre oppfølging etter pasientens situasjon.
  • Den siste kjernekompetansen, 4 «Intervensjon og evaluering», fordrer at studenten eller sykepleieren responderer på pasientens åndelige behov og ressurser på en omsorgsfull og medfølende måte som gjør at pasienten føler seg ivaretatt og respektert (se tabell 1).

De fire kjernekompetansene blir enda mer konkrete når vi leser beskrivelsen av de ulike læringsutbyttene som det forventes at studenter skal tilegne seg gjennom utdanningen når det gjelder kunnskaper, ferdigheter og holdninger innen åndelig omsorg (se tabell 1).

Sykepleiere i praksis har gitt uttrykk for at når de setter søkelys på de enkelte læringsutbyttene, blir åndelig omsorg mer konkret. EPICC-standarden kan bli et godt verktøy for å tydeliggjøre læringsbehov hos studenter med tanke på utøvelsen av åndelig omsorg.

Verktøyet gir konkret hjelp og belyser hvordan studenter og sykepleiere kan styrke kompetansen i utøving av åndelig omsorg i henhold til de fire kjernekompetanseområdene (4).

Studentene har fått et åndelig omsorgsverktøy

Som en videreføring av arbeidet med EPICC-standarden innenfor åndelig omsorg har forskere utviklet et vurderingsverktøy for studenter som muliggjør en selvevaluering av holdninger, ferdigheter og kunnskaper relatert til temaet åndelig omsorg.

Formålet med verktøyet er å øke bevisstheten om det åndelige området i sykepleie og synliggjøre om det er områder innenfor temaet som den enkelte student bør videreutvikle. Vurderingsverktøyet er utviklet og testet av forskere ved universiteter og høgskoler i Norge, Nederland, England, Wales, Ghana og California (4).

Da vurderingsverktøyet ble testet, stilte forskerne studentene følgende spørsmål:

  1. Hvor nyttig var verktøyet, og på hvilken måte?
  2. Hvor tydelig var verktøyet?
  3. Hvor sannsynlig er det at du vil bruke verktøyet igjen?
  4. Hvordan vil du forbedre verktøyet?

Refleksjon ga studentene mer innsikt

Flertallet av de norske studentene (46 av 65 studenter) svarte at verktøyet var et nyttig redskap. De måtte tenke mer over spørsmålene for å kunne besvare dem, og de erfarte at å reflektere rundt spørsmålene ga dem mer innsikt i hva de kunne og ikke kunne.

Studentene fikk belyst sine egne styrker og svakheter knyttet til temaet. Noen studenter opplevde at det var utfordrende å fylle ut skjemaet, da de ikke helt forsto begrepene i kompetanseområdene. Totalt 18 av 65 studenter mente at verktøyet var lite nyttig, og det begrunnet de på ulike måter.

Studentene fikk belyst sine egne styrker og svakheter knyttet til temaet.

Noen forsto ikke spørsmålene fordi temaet var ukjent, andre mente at åndelig omsorg var uviktig, mens enkelte syntes at spørsmålene var vanskelige. Noen få følte at spørsmålene var like, og at det var forvirrende.

Totalt 43 studenter svarte på spørsmålet om de ville bruke skjemaet igjen. De som kunne tenke seg å bruke det igjen, svarte «veldig sannsynlig», «sannsynlig» eller «kanskje». De skrev at det kunne bli en god påminnelse for å se deres egen utvikling over tid, eller at det kunne være et verktøy for å ha oversikt over hva det var viktig å huske på innenfor temaet.

Det finnes barrierer for åndelig omsorg

Sykepleiere og sykepleierstudenter har behov for å bli bedre rustet til å møte pasienters åndelige behov. På Helsebiblioteket (17) er det nå utviklet en egen kunnskapsbasert prosedyre som skal være en hjelp for helsepersonell til å ivareta pasienters åndelige behov.

Omfattende forskning har dokumentert betydelige barrierer for åndelig omsorg (6, 12, 18, 19). Barrierene handler i mange tilfeller om mangel på kompetanse, språk, tid, selvrefleksjon og redsel for å tråkke over pasientens grenser.

Hvidt (6) beskriver tre forhold som kan være avgjørende for at sykepleiere blir i stand til å yte faglig og personsentrert åndelig omsorg. Det første er å etterspørre pasientens egen overbevisning eller tro for å få bedre innsikt i åndelige utfordringer og ressurser.

Det andre forholdet handler om at studenter og sykepleiere blir åpnere og bedre i stand til å samtale med pasienter om åndelige forhold. Det tredje er refleksjon over deres egne livsverdier og eget livssyn og hvordan livsverdier og livssyn kan bli utfordret i møte med pasientens livsverdier.

Selvvurderingsskjemaet kan på denne måten være et hjelpemiddel for sykepleiere og sykepleierstudenter til å bli mer bevisst på og reflektere mer over sitt eget ståsted samt forberede seg på å møte pasientenes åndelighet.

Datainnsamlingsguider kan være nyttige

For studenter er det hensiktsmessig å samtale om åndelige og eksistensielle forhold med pasienter gjennom å benytte anerkjente spørsmålsguider for åndelig omsorg. Det finnes mange datainnsamlingsguider, for eksempel Stolls datainnsamlingsguide, FICA eller HOPE (1).

Når studenter og sykepleiere setter seg inn i og blir trygge på hovedområdene i datainnsamlingsguider, kan spørsmålene tilpasses den enkelte pasient. Datainnsamlingsguiden HOPE (20) er også anbefalt i fagprosedyren om åndelig omsorg i Helsebiblioteket (21).

En studie av Giske og Cone (22) blant norske sykepleiere viser at samtaler om åndelig omsorg kan hjelpe pasientene til å mestre motgang og gi en opplevelse av indre fred. Studien viser hvordan åndelig omsorg har stor betydning i pasientenes liv ved å fremme en lindrende eller rehabiliterende prosess.

Weathers og medarbeidere (23) konkluderer i en oppsummeringsartikkel med at åndelig omsorg lindrer lidelse, øker opplevelsen av velvære, gjør pasienten i stand til å mestre motgang og kan gi en følelse av indre fred og styrke.

I tillegg viser studier at søkelys på åndelig omsorg kan øke håp og motivasjon og styrke følelsen av tilhørighet, medfølelse og kjærlighet (17, 24, 25). Sykepleieres kompetanse innenfor åndelig omsorg er derfor sentralt for god sykepleie.

Målet er å heve studenters og sykepleieres kompetanse

Utviklingen av både EPICC-standarden og vurderingsskjemaet bygger på omfattende forskning og erfaring, og både standarden og selvvurderingsskjemaet blir nå tatt i bruk i utdanninger over hele Europa.

Målet er å heve kompetansen til studenter og sykepleiere slik at de kan omsette åndelig omsorg til praktisk handling og dermed ivareta helhetlig sykepleie i møte med pasientene.

Sykepleierstudenter lærer at sykepleie er å ta vare på hele mennesket.

Sykepleierstudenter lærer at sykepleie er å ta vare på hele mennesket. Åndelig omsorg er en tydelig del av faget og et område studenter har behov for å bli tryggere på i løpet av studietiden.

Ved å bruke EPICC-standarden aktivt i landets sykepleierutdanninger vil studentene bli mer bevisst på sin egen utøvelse av åndelig omsorg og dermed bli godt forberedt på å ivareta pasientenes helhetlige behov.

Konsekvenser for praksis

SEP-gruppen (Spiritual Care Education and Practice Development) anbefaler at EPICC-standarden med sine fire kjernekompetanseområder blir tatt i bruk i undervisningen ved alle landets sykepleieutdanninger.

Vi anbefaler også at selvvurderingsskjemaet brukes aktivt både i første, andre og tredje utdanningsår, og at studentene selv kartlegger og vurderer sin egen kompetanse og utvikling i alle tre studieårene.

Dette er i tråd med yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere, som vektlegger å understøtte håp, mestring og livsmot og ivareta helhetlig omsorg i møte med pasientene (5).

Vi oppfordrer også alle ledere og fagsykepleiere til å sette åndelig omsorg på agendaen på den enkelte arbeidsplassen. Ved at ledere tar et aktivt ansvar for å sette temaet på dagsordenen, bidrar de til helhetlig og personsentrert sykepleie.

Den enkelte sykepleieren har også et selvstendig ansvar både for å sette seg inn i temaet åndelig omsorg og å lytte til pasientens egen fortelling om sine åndelige behov og ressurser.

Ved å benytte verktøyet kan sykepleiere kartlegge sin egen kompetanse i åndelig omsorg, og skjemaet gir mulighet til å vurdere deres eget nivå både på kunnskap, ferdigheter og holdninger innenfor de fire kjerneområdene. Slik kan sykepleiere stadig utvikle seg og sørge for at hver eneste dag blir så god som mulig for pasientene de har ansvar for.

Referanser

1.       Giske T, Cone PH. Å ta vare på heile mennesket – handbok i åndeleg omsorg. Oslo: Det Norske Samlaget; 2019.

2.       Kuven BM, Bjorvatn L. Spiritual care – part of nursing? Christian Nurse International. 2015;5:4–8.

3.       van Leeuwen R, Cusveller B. Nursing competencies for spiritual care. J Ad Nurs. 2004;48(3):234–46. DOI: 10.1111/j.1365-2648.2004.03192.x

4.       VID vitenskapelige høgskole (VID). EPICC Norsk. Standard for åndelig omsorg. Kjernekompetanser i åndelig omsorg for bachelorstudenter i bachelorstudenter i sykepleie. Oslo: VID; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.vid.no/filer/epicc-norsk-standard-for-utdanning-i-andelig-omsorg/ (nedlastet 15.09.2021).

5.       Norsk Sykepleierforbund (NSF). ICNs etiske regler. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere. Oslo: NSF; u.å. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sykepleiefaget/yrkesetiske-retningslinjer (nedlastet 15.09.2021).

6.       Hvidt NC. Eksistensiell og åndelig omsorg i Norden: hvorfor, hva, hvordan og hvem? HELE. Tidsskrift for fag og tro. 2020;1:4–11.

7.       Baldacchino DR. Teaching on spiritual care: the perceived impact on qualified nurses. Nurse Educ Pract. 2011;11(1):47–53.

8.       Giske T, Cone PH. Opening up for learning: a grounded theory study of nursing student education on spiritual care. J Clin Nurs. 2012;21(13–14):2006–15. DOI: 10.1111/j.1365-2702.2011.04054.x 

9.       Ross L, van Leeuwen R, Baldacchino D, Giske T, McSherry W, Narayanasamy A, et al. Student nurses’ perceptions of spirituality and competence in delivering spiritual care: a European pilot study. Nurse Education Today. 2014;34(5):697–702. Tilgjengelig fra: https://www.sciencedirect.com/science/article/pii/S0260691713003596?casa_token=QOmKQy9SEZQAAAAA:VMr0Uzmjx8P4GND8YV1FKNRRqa42LUm19USnr5I4RVfJUnF7r2Pw0c9chfE544-lkK9wPvMTQ_w (nedlastet 15.09.2021).

10.     Hofstad E. Ny prosedyre for å møte pasientens åndelige og eksistensielle behov. Oslo: Sykepleien; 2020. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2020/04/ny-prosedyre-mote-pasientens-andelige-og-eksistensielle-behov (nedlastet 15.09.2021).

11.     Kleiven T, Crusveller B, Nygaard MR, Miksik S, McSherry W. What do we mean by «spirituality» and «spiritual care?» I: McSherry W. Boughey A, Attard J, red. Enhancing nurses’ and midwives’ competence in providing spiritual care. Cham: Springer; 2021. s. 21–37.

12.     Helsedirektoratet. Palliasjon i kreftomsorgen – handlingsprogram. Oslo: Helsedirektoratet; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/retningslinjer/palliasjon-i-kreftomsorgen-handlingsprogram (nedlastet 19.08.2021).

13.     EPICC Network. Enhancing nurses’ and midwives’ competence in providing spiritual care through innovative education and compassionate care. EPICC Network. Tilgjengelig fra: http://blogs.staffs.ac.uk/epicc/resources-and-tools/epicc-spiritual-care-education-standard/ (nedlastet 19.08.2021).

14.     McSherry W, Boughey A, Attard J. Enhancing nurses’ and midwives’ competence in providing spiritual care. Cham: Springer; 2021.

15.     Ross L, Holt J, Kuven BM, Ørskov B. Educational context, evidence and exploration of professional fields og nursing and midwifery. I: McSherry W, Boughey A, Attard J, red. Enhancing nurses’ and midwives’ competence in providing spiritual care. Cham: Springer; 2021. s. 39–56.

16.     Martins AR, Pinto S, Caldeira S, Pimentel F. Translation and adaptation of the spirituality and spiritual care rating scale in Portuguese palliative care nurses. J Nurs. 2015;4:89–97.

17.     Oslo universitetssykehus (OUS). Åndelige og eksistensielle behov hos pasienter og pårørende. Retningslinje. Oslo: OUS; u.å. Tilgjengelig fra: https://ehandboken.ous-hf.no/document/134012#23 (nedlastet 12.01.2022).

18.     Kuven BM, Giske T. Talking about spiritual matters: first year nursing students' experiences of an assignment on spiritual conversations. Nurse Education Today. 2019;75:53–7. Tilgjengelig fra: 10.1016/j.nedt.2019.01.012 (nedlastet 08.12.2021).

19.     Ødbehr LS, Kvigne K, Hauge S, Danbolt LJ. A qualitative study of nurses’ attitude towards and accommodation of patients’ expressions of religiosity and faith in dementia care. J Adv Nurs. 2015;71(2):359–69.

20.     Anandarajah G, Hight E. Spirituality and medical practice: using the HOPE Questions as a practical tool for spiritual assessment. American Family Physician. 2001;63(1):81–9. Tilgjengelig fra: https://www.aafp.org/afp/2001/0101/p81.html (nedlastet 17.06.2021).

21.     Oslo universitetssykehus (OUS). Åndelige og eksistensielle behov hos pasienter og pårørende. eHåndbok. Oslo: OUS, u.å. Tilgjengelig fra: https://ehandboken.ous-hf.no/document/134012#23 (nedlastet 14.09.2021).

22.     Giske T, Cone PH. Discerning the healing path – how nurses assist patient spirituality in diverse healing settings. J Clin Nurs. 2015;24(19–29):2926–35. DOI: 10.1111/jocn.12907

23.     Weathers E, McCarthy G, Coffey A. Concept analysis of spirituality: an evolutionary approach. Nurs Forum. 2016;51(2):79–96. DOI: 10.1111/nuf.12128

24.     Schiavon CC, Marchetti E, Gurgel LG, Busnello FM, Reppold CT. Optimism and hope in chronic disease: a systematic review. Front Psychol. 2016;7:2022. DOI: 10.3389/fpsyg.2016.02022

25.     Broadhurst K, Harrington A. A mixed method thematic review: the importance of hope to the dying patient. J Adv Nurs. 2016;72(1):18–32. DOI: 10.1111/jan.12765

Informasjon om SEP-gruppens arbeid og prosjektet prosjektet finner du på:

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Åndelig omsorg er en del av sykepleien

TEGN PÅ TRO: Sykepleiere kan øve seg opp til å se etter åndelige og eksistensielle uttrykk i pasientens verden. Illustrasjonsfoto: Colourbox

Mye tyder på at åndelig omsorg har trange vilkår i møte med pasientene.

I sykepleierutdanningene ved landets høyskoler har vi en forpliktelse til å undervise og ruste studenter til å møte pasientens åndelige behov. I praksis bør dette temaet være en del av den daglige rapporten på lik linje med fysiske, psykiske og sosiale behov. På den måten blir pasientens åndelige behov ikke en privat praksis for den enkelte helsearbeider, men derimot en del av helsepersonells profesjonelle omsorg.

Neglisjert i praksis

Som lærer med 20 års erfaring fra studentveiledning i praksisstudier opplever jeg at temaet åndelig omsorg ikke blir snakket om i praksisfeltet. Det blir derimot ofte tema i refleksjonsgrupper med studenter. Mange studenter opplever at dette er et tema som neglisjeres i praksis.
Åndelig omsorg skal være en del av den helhetlige og profesjonelle omsorgen sykepleiere utøver i møte med pasienten, og er nedfelt i FNs menneskerettserklæringer (1) og i yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere (2). Pasienter selv gir uttrykk for at åndelige behov i helsevesenet blir lite etterspurt, og at de selv ikke tør å be om hjelp til å dekke sine åndelige behov (3-7). Sykepleiere uttaler gjerne at de selv har behov for et mer avklart ståsted før de tør bevege seg inn i et landskap hvor pasientenes åndelige temaer drøftes (8). Samtidig er det mange sykepleiere som kjenner på at de bør ta mer initiativ til samtale om temaet med pasientene (7,8). 
Våre erfaringer fra helsevesenet kan tyde på at åndelig omsorg har trange vilkår i møte med pasientene. Ikke bare fordi det ikke er tid og rom for samtaler om det åndelige, men kanskje like mye fordi vi ikke har et språk som fanger det opp.

Ulik forståelse

Siden åndelig omsorg er et begrep som gir ulike assosiasjoner, og samtidig har få eksakte definisjoner har sykepleiere nødvendigvis ikke en felles ­forståelse av hva åndelig omsorg innebærer (6). Åndelighet kan beskrives på ulike måter og med ulike begreper. Lie (9) beskriver den ånd­elige og eksistensielle dimensjonen som en indre kraft som gir mening, hensikt og innhold til alle aspekter ved livet. Dette kan forstås som livslyst og vilje som er til stede hos alle mennesker, og som gir seg uttrykk i tillit. Tilliten kan være til seg selv, til mennesker, naturen eller til en kraft utenfor seg selv, eller til Gud.
Ueland (8) viser til at den åndelige dimensjonen er beskrevet på mange ulike måter i sykepleie­litteraturen. Hun sammenfatter­ åndelighet som en indre kraft i mennesket som søker etter mening­ og hensikt med livet, både i ­livet selv, lidelsen og døden. Ånd­elige og eksistensielle behov kan slik være knyttet til en religiøs tro, men det behøver ikke være en slik tilknytning. Den åndelige dimen­sjonen er uansett allmennmenneskelig og uavhengig av en religiøs tilknytning (8). 
Stifoss-Hansen & Kallenberg forklarer åndelig omsorg som det å være oppmerksom på brukerens eksistensielle spørsmål og ressurser. Å lytte til den mening disse har i brukerens livshistorie, og assistere brukeren i hans eller hennes arbeid med eksistensielle spørsmål med utgangspunkt i hans eller hennes eget livssyn (11).

Åpenhet

En åndelig trang er en del av det livet vi lever. For noen handler det om trostilhørighet eller religiøsitet, for andre kan det handle om hva som gir mening denne dagen, i nuet. Det er når livet blir ekstra sårbart at denne trangen blir ekstra fremtredende. Dette kan vi også kalle å snakke sant om livet. Men for å kunne snakke sant om livet trenger vi å utvikle et språk som gjør det lettere å sette ord på det åndelige. 
Pasienter søker etter sykepleiere som de kan våge å snakke åpent med om eksistensielle temaer (12). De ønsker sykepleiere som er medmennesker, som er ekte og ærlige og kan møte dem uten å fordømme. Dette kan tyde på at sykepleiers væremåte og holdning til å ta opp eksistensielle spørsmål er viktigere enn at vi har de «riktige» svarene.

Menneskeverd

Som sykepleiere bør vi være i stand til å ivareta pasientens trang til åndelig omsorg, da dette både kan fremme helsen og bevare menneskeverdet (13). Ut fra yrkesetiske retningslinjer (2) skal vi ivareta pasientens rett til helhetlig omsorg, og åndelig omsorg er derfor sykepleieres ansvarsområde (11). Gjennom erfaringer med mennesker i sårbare faser utvikler sykepleiere sin egen måte å møte pasientenes åndelige behov på. Likevel vil vi dele noen eksempler på spørsmålsformuleringer som kan være til hjelp: «Hva er viktig for deg, hvor finner du håp? «Hva trenger du?» og «Hva er ressursene dine?».
Noen ganger når vi stiller slike spørsmål, når vi åpner opp, når vi lytter til fortellingen fra pasienten, så forteller de kanskje noe som er så uventet at vi ikke finner ord. Vi vet rett og slett ikke hva vi skal si. Da må vi si nettopp det: «Nå vet jeg ikke hva jeg skal si». Og det er nok, for pasientene vet at en sykepleier ikke kan fikse alt. Og til tider trenger pasientene noe mer enn det vi kan gi dem. I slike møter har vi behov for å stå trygt selv. Da trenger vi et bevisst ståsted og innsikt i vår egen kompetanse, og kunnskap om andre som pasienten kan få hjelp av.

Gjensidighet

Relasjonen mellom sykepleier og pasient er en viktig del av åndelig omsorg. Dette understrekes også av Hovdenes (14) når hun skriver at selve møtet mellom sykepleier og pasient fordrer at pasienten selv kan få definere sin virkelighet. Dersom det er sykepleieren som definerer pasientens virkelighet, vil det oppleves som et overgrep av pasienten. ­Sykepleier–pasient relasjonen må både være gjensidig og likeverdig som personer. Hovdenes uttrykker det slik: «Å tre inn i forholdet til pasienten er å motta ham åpent, uten å invadere og erobre hans livsrom, men motta ved å respektere hverandres grenser. Kvaliteter som empati, engasjement, ekthet, anerkjennelse, vitalitet, bekreftelse, åpen tillit, tydelighet, respekt og mangfold ivaretar dette» (14 s. 57).

Tegn

Det er heller sjelden at pasienten forteller om sine åndelige behov (3). Som sykepleiere kan vi øve oss opp til å se etter åndelige og eksistensielle uttrykk i pasientens verden. Hvordan det kommer til uttrykk for den enkelte pasient kan variere mye, men vi må se, og ikke bare det, vi må se etter (11). Kanskje kommer det til uttrykk som symboler, metaforer, stikkord, humor eller blikk, og sykepleieren blir den som fortolker og stiller spørsmål (15,16). 
Situasjoner er ulike, men når sykepleieren er oppmerksom og har antennene ute vil der noen ganger dukke opp tegn fra pasienten på åndelige behov. Slike tegn kan være ulike, en mor som holder rundt sin datter, en venn som sitter ved sengekanten, blikk, hender, bilder, noe på nattbordet, stillhet, musikk, bøker og så videre.

Helhetlig omsorg

Kvaliteten på helhetlig omsorg blir påvirket av flere forhold slik vi ser det. Politikere og ledere i helsetjenesten har en forpliktelse til å sikre faglig kvalitet i helsetjenesten. Likevel kan vi oppleve ledere som mener at sykepleiere ikke skal involvere seg i åndelige og eksistensielle spørsmål. Vi trenger en god sykepleieledelse som tar ansvar for at den helhetlige omsorgen kommer på dagsorden, og som både er positiv til og legger til rette for at pasientenes åndelige trang både blir sett og forsøkt imøtekommet.
Videre har landets sykepleierutdanninger et stort ansvar for at fremtidens sykepleiere opparbeider kunnskap om og ferdigheter i å møte pasientens åndelige behov. Sammen med sykepleiefaglige vei­ledere i praksisfeltet og gode rollemodeller kan studenter utvikle trygghet, slik at mot til å våge å nærme seg temaet­ utvikles. For den enkelte sykepleier­ blir både bakgrunn, personlighet, mot, interesser og hvordan hun eller­ han reflekterer og arbeider med seg selv i møte med den enkelte pasient viktig.

Tre ord

Så hvordan kan vi da møte pasienten og gi åndelig omsorg? Her blir tre små, men likevel viktige stikkord gjeldende: Pasienten i sentrum. Det er dette vi som sykepleiere strever mot hver dag. Da blir det også viktig å stille seg åpen for å møte pasientens åndelige behov. Utfordringen fra oss er derfor klar: Ta pasientenes åndelighet på alvor. For hva er sykepleie om du ikke våger det?

 Referanser:

1. FNs menneskerettserklæring. http://www.fn.no/Bibliotek/Avtaler/Menneskerettigheter/FNs-verdenserklaering-om-menneskerettigheter (20.11.14).
2. Norsk Sykepleierforbund. Yrkesetiske retningslinjer for sykepleiere.: https://www.nsf.no/ikbViewer/Content/113944/NSF%20yrkesetisk%20. (20.11.14).
3. Tornøe K. Kan vi trøste hjertene?: hvordan møte alvorlig syke og døende pasienters åndelige behov. Oslo: Tano forlag, 1996.
4. Magelssen M, Fredheim OMS. En åndelig dimensjon er viktig for mange pasienter. Tidsskr nor legeforen 2011; 131:138–40.
5. Tanyi RA. Towards clarification of the meaning of spirituality. J Adv Nursing 2002; 39 (5): 500–9.
6. Ødbehr LS, Kvigne K, Danbolt L, Hauge S. Åndelig omsorg til personer med demens i sykehjem. Geriatrisk sykepleie 2012;1:14–20.
7. Rykkje L, Eriksson K, Råholm MB. A qualitative metasynthesis of spirituality from a caring science perspective. International Journal for Human Caring 2011;15(4):40–53.
8. Ueland V. Kommunikativ kompetanse. Universitetet i Oslo: Institutt for sykepleievitenskap, Publikasjonsserie 28/1997.
9. Lie K. Eksistensiell og åndelig helseomsorg. En praktisk veileder. Kristiansand: Høyskoleforlaget AS., 2002.
10. Ueland V. Lengsel – en kraft til helse. Åbo: Åbos akademis forlag, 2013.
11. Stifoss-Hansen H, Kallenberg K. Livssyn og helse: teoretiske og kliniske perspektiver. Oslo: Ad Notam Gyldendal, 1998.
12. Yardley SJ. Walshe CE, Parr A. Improving training in spiritual care: a qualitative study exploring patient perceptions of professional educational requirements. Palliative Medicine 2009; 7; p. 601–2018 
http://search.proquest.com/docview/217823559/1F40590A0952426BPQ/1?accountid=166694 
13. Rykkje L, Eriksson K. Råholm MB. Spirituality and caring in old age and the significance of religion – a hermeneutical study from Norway. Scandinavian Journal of Caring Science 2012; 27(2): 275–84.
14. Hovdenes GH. Det «åndelige» er det relasjonelle. Sykepleien 1999;11:56–9.
15. Kubler-Ross E. Døden er livsviktig. Oslo: Ex Libris Forlag, 1991. 
16. Stansworth R. Recognizing spiritual needs in people who are dying. Oxford: University Press, 2004.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.