fbpx «Eksistensiell omsorg» i bachelorutdanningen i sykepleie – en dokumentanalyse Hopp til hovedinnhold

«Eksistensiell omsorg» i bachelorutdanningen i sykepleie – en dokumentanalyse

Dette er en vitenskapelig artikkel, vurdert av uavhengige fagfeller og godkjent av Sykepleien Forsknings redaktør.

Sammendrag

Bakgrunn: Sykepleiere møter pasienter der kunnskaper og ferdigheter innen eksistensiell omsorg kan utgjøre en stor forskjell i hvordan pasientene håndterer eksistensielle utfordringer. Både helse- og utdanningsmyndigheter har klare forventninger om at sykepleiere har den nødvendige kompetansen til å ivareta pasientenes eksistensielle behov. En viktig forutsetning er da at undervisningstilbudet ved de utdanningsinstitusjonene som tilbyr norsk bachelorutdanning i sykepleie, svarer til slike forventninger.

Hensikt: Studiens hensikt er å beskrive i hvilken grad eksistensiell omsorg er konkretisert i studieplaner, emneplaner og pensumlister i norsk bachelorutdanning i sykepleie.

Metode: Vi gjennomførte en summativ innholdsanalyse av studie- og emneplanene til de 13 utdanningsinstitusjonene som tilbyr bachelorgrad i sykepleie, for å undersøke forekomsten av temaet «eksistensiell omsorg» og hvordan det uttrykkes i dokumentene.

Resultat: Eksistensiell omsorg var tematisert i ni av de tretten utdanningene (69 prosent). Åtte utdanninger (67 prosent) hadde temaet «eksistensiell omsorg» og/eller «åndelig omsorg» i pensumlistene, mens en langt lavere andel hadde det i studieplanene (15 prosent) og læringsutbyttebeskrivelsene (8 prosent). En overordnet tendens var at kompetansekravene var forankret i praktiske ferdigheter, og i mindre grad også som «kunnskap» og «generell kompetanse».

Konklusjon: Eksistensiell omsorg er godt integrert i studieplaner, emneplaner og pensumlister i norsk sykepleierutdanning. Læringsutbyttebeskrivelsene kan likevel bli enda mer presise og etterprøvbare. Kunnskaps- og ferdighetsdimensjonen i kompetansekravene bør også likestilles. Dette er det rom for i de nye nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanningen, som gir enda tydeligere signaler om at eksistensiell omsorg skal integreres i utdanningen.

Eksistensielle spørsmål er allmennmenneskelige og aktualiseres ofte ved overganger i livsfasen eller ved større endringer i livet, når ens eget eller en nærståendes liv er truet, eller når ens verdigrunnlag problematiseres. Spørsmålene tilspisses og aktualiseres ofte i forbindelse med alvorlig sykdom og andre kritiske situasjoner (1–5).

Hvordan det enkelte mennesket håndterer de eksistensielle spørsmålene og utfordringene, er et resultat av samspillet mellom personlighet, sosiokulturelle forhold samt religion og livssyn (5). Ellers er bruken av «eksistensiell» som overordnet begrep i økende grad tatt i bruk på helse- og sosialfeltet, og spesielt i en skandinavisk kontekst (6).

I kriser og kritiske situasjoner er det gjerne helsevesenet som er den kontekstuelle rammen. Innen denne rammen handler eksistensiell omsorg om hvordan helsepersonell svarer på pasienters behov for eller ønsker om å snakke om sine personlige, eksistensielle utfordringer (4).

Åpenhet for de individuelle variasjonene i hva slags eksistensielle behov som finnes, og hvordan disse behovene kommer til uttrykk, er en viktig forutsetning for god eksistensiell omsorg. Det er stor variasjon i hvordan eksistensielle behov kommer til uttrykk. Et slikt uttrykk kan være i form av religiøsitet eller åndelighet, eller det kan være formet på en avstand fra eller i opposisjon til religion eller kultur.

Dette betyr at pasientens eksistensielle utfordringer, ressurser og behov kan, men ikke nødvendigvis må, ha en religiøs eller åndelig dimensjon. Når det er pasientens behov og uttrykksform som er avgjørende, innebærer det at eksistensiell omsorg favner bredere enn religiøs eller åndelig omsorg (5, 6).

Sykepleiere er den gruppen av helsepersonell som oftest møter pasienter som ønsker eller trenger eksistensiell omsorg. Slik omsorg krever ikke bare kunnskaper om religion og livssyn samt om variasjonene i hvordan eksistensielle behov kommer til uttrykk, men også kommunikasjonsferdigheter i samhandling med pasientene (7–10).

Det har vært omtalt som et paradoks (11) at på tross av at eksistensiell omsorg er allment akseptert som en viktig del av sykepleiernes oppgaver (12), blir den ofte marginalisert i sykepleierutdanningen (13). I tillegg har sykepleiere lett for å føle at de er for lite kyndige i å gi eksistensiell omsorg til pasientene (14).

Det kan være sammensatte grunner til en slik paradoksal situasjon. Det å gi eksistensiell omsorg kan oppleves som emosjonelt krevende (15), og det kan være forståelig at man vegrer seg for å gå inn i slike krevende oppgaver.

Det er nok særlig lett å vegre seg dersom grunnutdanningen har vært mangelfull på dette området, slik at en emosjonelt krevende omsorg føles utrygt. Vegringen kan forsterkes dersom man arbeider i en svært instrumentell faglig kontekst. Med det menes at overordnede økonomiske rammer og ressursmessige prioriteringer kan skape lite tid og rom for den refleksiviteten og refleksjonen som anses som nødvendig for å utøve god eksistensiell omsorg (11).

I forskriften om nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanningen (16) fremholdes det at sykepleiere etter endt utdanning vil ha kunnskap om ikke-diskriminerende omsorg som omfatter religion, kjønn og kultur, for å kunne ivareta likeverdige tjenester for alle grupper i samfunnet. Videre fokuseres det på at samhandling med den enkelte pasienten og de pårørende skal bygges på respekt, medbestemmelse og integritet.

Eksistensiell omsorg samt ulike former for tros- og livssynsbetjening rommes også av regjeringens «verdighetsgaranti» (17), der man forventer at kommunehelsetjenesten tilbyr samtaler om eksistensielle spørsmål til eldre. Tros- og livssynsbetjening handler om å tilrettelegge for at pasienter kan utøve sin religion eller sitt livssyn, og motta besøk av representanter fra sine tros- eller livssynssamfunn.

Slike overordnede statlige føringer skaper forventninger om at alle som har norsk bachelorutdanning i sykepleie gjennom utdanningsløpet, har fått kunnskaper om og ferdigheter i å møte pasienter og pårørendes eksistensielle behov.

Hensikten med studien

I denne studien var hensikten derfor å beskrive i hvilken grad eksistensiell omsorg er konkretisert i studieplaner, emneplaner og pensumlister i bachelorutdanningen i sykepleie i Norge.

Metode

Data

Etter høyskolefusjonene de senere årene er det 13 utdanningsinstitusjoner som tilbyr bachelorgrad i sykepleie, ifølge Database for høyere utdanning (18). Samtlige institusjoner (heretter: «utdanningene») ga oss skriftlig tillatelse til å undersøke hvordan eksistensiell omsorg ble tematisert i deres studieplaner, emneplaner og pensumlister for studieåret 2018/19. Vi så også på programprofiler, som er korte beskrivelser av studiets overordnede mål, innhold og læringsutbytter.

De nye nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanningen (15) gjelder fra 2020. Imidlertid gjelder rammeplanen fra 2008 (19) fremdeles for andre- og tredjeårsstudenter, og derfor er denne planen lagt til grunn for studien. Dokumentene ble lastet ned fra utdanningenes hjemmesider og det digitale pensumlistesystemet Leganto. Kun én utdanning manglet tilgjengelige pensumlister (tabell 1).

Tabell 1. Forekomsten av dimensjoner og begreper som rommer temaområdet «eksistensiell omsorg» i studieplaner, emneplaner og pensumlitteratur i norske sykepleierutdanninger

Dataanalyse

Betegnelsen «dokument» brukes om skriftlige kilder som er tilgjengelig for forskerens analyser (20). Dokumentanalysen har til hensikt å vise hvordan overordnede intensjoner uttrykkes i datamaterialet. Analysen skal få frem viktige sammenhenger og relevant informasjon om læringsutbytte og kunnskapsstoff (20, 21).

I denne studien valgte vi å gjennomføre en summativ innholdsanalyse (22) for å undersøke hvorvidt og eventuelt hvordan eksistensiell omsorg kom til uttrykk i dokumentene.

Analysen ble gjennomført i tre faser. Først fordelte vi alle studieplaner, emneplaner og pensumlister mellom fire av artikkelforfatterne og gjorde en første gjennomlesning for å kartlegge hvordan «eksistensiell omsorg» var omtalt. Et mangfold av begreper som rommer temaområdet, eksempelvis «åndelig», «tro», «livssyn» samt «religion», førte til en ny gjennomlesning for å inkludere og systematisere disse begrepene i analysen. For å sikre validiteten analyserte vi de samme dokumentene fra tre av utdanningene.

Deretter presenterte og diskuterte vi resultatene i hele forfattergruppen. I andre fase ble resultatene av første gjennomlesning systematisert for å kartlegge forekomsten av begrepene i studie- og emneplanene samt pensumlistene. I tredje fase systematiserte vi alle læringsutbyttebeskrivelsene som omhandlet temaområdet «eksistensiell omsorg» etter hvilke kompetanseområder de var plassert under i studie- og emneplanene.

Resultater

Eksistensiell omsorg var tematisert i ni av de tretten utdanningene (69 prosent) (tabell 1). Åtte utdanninger (67 prosent) hadde innarbeidet temaet «eksistensiell omsorg» og/eller «åndelig omsorg» i pensumlistene, mens en langt lavere andel hadde innarbeidet temaet i sine studieplaner (15 prosent) og læringsutbyttebeskrivelser (8 prosent).

Eksistensiell omsorg var tematisert i ni av de tretten utdanningene.

Studieplaner

De fire utdanningene som anvendte begrepene «eksistensiell» og/eller «åndelig» i sine studieplaner, knyttet læringsutbyttene sine til generell kompetanse og kunnskaper (tabell 2).

Emneplaner

Emneplanene brukte temaet «eksistensiell omsorg» på ulike måter for å beskrive studentens sykepleieferdigheter i å utøve eksistensiell omsorg. Fem av åtte utdanninger hadde emner som inneholdt aktive verb («ivareta», «identifisere», «utføre» og «fremme») knyttet til å utøve eksistensiell omsorg. De tre andre utdanningene hadde beskrivelser relatert til kunnskap, innsikt og refleksjon innen tematikken (tabell 2).

Samtlige utdanninger som omtalte temaområdet, knyttet dette til kliniske emner. Begrepene ble brukt både om generelle ferdigheter (praktiske sykepleieferdigheter som å ivareta, identifisere og fremme eksistensiell omsorg) og i form av generell kunnskap, forståelse og evnen til å reflektere.

Tabell 2. Læringsutbyttebeskrivelser knyttet til temaområdet «eksistensiell omsorg» i studieplaner og emneplaner i norske sykepleierutdanninger

Pensum

Selv om to utdanninger (nummer 4 og 5) ikke nevnte temaområdet «eksistensiell omsorg» i sine studie- og emneplaner, hadde de likevel pensum som var dekkende og relevant. To av utdanningene (nummer 3 og 11), som ikke nevnte temaområdet i sine studie- og emneplaner, hadde heller ikke pensum i eksistensiell omsorg.

Seks utdanninger (nummer 2 og 6–10), som brukte begrepene i sine studie- og/eller emneplaner, hadde pensum som omhandlet temaet «eksistensiell omsorg». To utdanninger (nummer 1 og 3), som nevnte temaet i sine planer, nevnte ikke noe relevant pensum. Vi hadde ikke tilgang til pensumet til utdanning nummer 12.

Diskusjon

Formålet med studien var å beskrive i hvilken grad eksistensiell omsorg ble konkretisert i studieplaner, emneplaner og pensumlister i bachelorutdanningen i sykepleie i Norge.

Det var en overordnet tendens til heller å forankre kompetansekravene i «praktiske ferdigheter» enn i «kunnskap» og «generell kompetanse». Kompetansekravene til praktiske ferdigheter handlet for eksempel om å kunne identifisere og ivareta pasientens eksistensielle behov.

Det at studenter lærer å utøve eksistensiell omsorg i reelle kliniske kontekster, faller godt inn under det utdanningsfaglige begrepet «situert læring» (23). En norsk studie har vist betydningen av situert læring, der ambulerende sykepleiere med lang erfaring underviste og veiledet helsepersonell i å utøve eksistensiell omsorg i reelle kliniske situasjoner (24).

Det var en overordnet tendens til heller å forankre kompetansekravene i ‘praktiske ferdigheter’ enn i ‘kunnskap’ og ‘generell kompetanse’.

Situert læring kan være utfordrende, eksempelvis når det gjelder kompliserte teknisk-instrumentelle prosedyrer. Vi vil imidlertid hevde at de allmennmenneskelige og relasjonelle sidene ved å lære eksistensiell omsorg gjør utfordringene større. Det innebærer at læringsprosessen farges av både studenten og praksisveilederen eller læreren, og av relasjonen dem imellom. Kvaliteten på ferdighetene som læres, henger derfor sammen med kunnskapene, holdningene, prioriteringene og verdiene til begge partene (14, 25–27).

Kvaliteten kan også reduseres, eksempelvis når studenten og/eller praksisveilederen eller læreren selv har et uavklart eller problematisk forhold til de eksistensielle spørsmålene som pasienten måtte være opptatt av. På den måten kan pasientens behov bli mangelfullt ivaretatt og i ytterste konsekvens feiltolket eller oversett. Et mulig utfall kan bli ulike læringsbetingelser for studentene. «Situert læring» (23) på et praksissted kan dermed lett bli privatisert på grunn av lite handlingsrom for utdanningene til å følge med på om utfordringer håndteres, og om læringsmål oppfylles.

Det er ikke noe skarpt skille mellom kompetanseområdene «kunnskap», «generell kompetanse» og «praktiske ferdigheter» (28). Derfor må man ta høyde for at plasseringen av eksistensiell omsorg under «ferdigheter» kan være litt tilfeldig. Når dette er sagt, kan en manglende forankring av eksistensiell omsorg også under «kunnskap» og «generell kompetanse» øke risikoen for å oppfatte omsorgen som instrumentell, men i lys av mye akkumulert praktisk kunnskap i klinikken er kanskje en slik risiko minimal.

Den største utfordringen er nok at undervisningen i eksistensiell omsorg blir fragmentert, der studentene ikke får muligheten til å integrere kunnskaper, generell kompetanse og ferdigheter i temaområdet «eksistensiell omsorg».

Spørsmålet blir så hvilke momenter innen kunnskap og generell kompetanse som skal til for å bidra til slik integrering. Med tanke på religions- og livssynsmangfoldet i dagens samfunn (29), kan kunnskapsdimensjonen eksempelvis knyttes til hvordan pasienters livssyn og religiøsitet kan komme til uttrykk i konkrete omsorgssituasjoner. Generell kompetanse innen kommunikasjon og samhandling kan være et annet eksempel.

Det er derfor rimelig å anta at alle utdanningene har pensum som dekker tematikken i større eller mindre grad.

Det finnes også muligheter for å lære spesifikke ferdigheter, for eksempel ved å bruke kulturformuleringsintervjuet (30), som er egnet til å fange opp den enkelte pasientens eksistensielle utfordringer og behov i dagens flerkulturelle samfunn.

To av utdanningene som nevner temaet «eksistensiell omsorg» i sine planer, oppgir ikke pensum innen tematikken. Likevel kan det ikke utelukkes at de har pensum som dekker tematikken, siden enkelte lærebøker i grunnleggende sykepleie integrerer eksistensiell og åndelig omsorg i kapitler som omhandler palliasjon og fremming av pasientens opplevelse av mening og håp. Det er derfor rimelig å anta at alle utdanningene har pensum som dekker tematikken i større eller mindre grad.

Konklusjon

Denne studien har vist at eksistensiell omsorg er godt integrert i studieplaner, emneplaner og pensumlister i sykepleierutdanningen i Norge i dag. Studien utelukker likevel ikke at læringsutbyttebeskrivelsene kan bli mer presise og få en form som gjør læringsutbyttene etterprøvbare.

Kunnskapsdimensjonen og ferdighetsdimensjonen i kompetansekravene bør også likestilles. Det er rom for en slik likestilling i de nye nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanningen (16), der det også er tydeligere signaler om at eksistensiell omsorg skal integreres i utdanningen.

Takk til høgskolelektor og stipendiat Trine-Lise Jansen ved Lovisenberg diakonale høgskole og MF vitenskapelig høyskole for teologi, religion og samfunn for kritisk gjennomlesning av manuskriptet. Takk også til sykepleier Nosrat Farhood Ghafarian ved Cathinka Guldberg-senteret Lovisenberg, som har bidratt med litteratursøk.

Hva studien tilfører av ny kunnskap
  • Eksistensiell omsorg har fått økt oppmerksomhet i helsevesenet. Helsemyndighetene stiller nå krav til sykepleieres kompetanse i å ivareta pasienters eksistensielle behov. Tidligere forskning viser at eksistensiell omsorg er et krevende temaområde for mange sykepleiere. Det kan motvirkes ved at temaområdet er en del av grunnutdanningen i sykepleie, men vi vet lite om i hvilken grad dette faktisk er tilfellet.
  • Denne studien er den første som undersøker i hvilken grad eksistensiell omsorg er konkretisert i studieplaner, emneplaner og pensumlister i norsk bachelorutdanning i sykepleie.
  • Eksistensiell omsorg var godt tematisert ved alle utdanningsinstitusjonene. Vi anbefaler dog at institusjonene arbeider mer med å integrere kunnskaper og praktiske ferdigheter. Det er relevant fordi de nye studieplanene forsterker krav om basiskompetanse innen eksistensiell omsorg. 

Referanser

1.       Yalom ID. Existential psychotherapy. Basic Books; 1980.

2.       Balboni MJ, Sullivan A, Amobi A, Phelps AC, Gorman DP, Zollfrank A, et al. Why is spiritual care infrequent at the end of life? Spiritual care perceptions among patients, nurses, and physicians and the role of training. J Clin Oncol. 2013;31(4):461–7.

3.       Sørensen T. Religiøsitet, åndelighet og eksistensiell meningsdannelse. I: Dahl AA, red. Kreftsykdom: psykologiske og sosiale perspektiver. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2016. s. 275–300.

4.       Kompetansebroen. Eksistensiell omsorg. Tilgjengelig fra: https://www.kompetansebroen.no/modul/eksistensiell-omsorg/?o=innlandet# (nedlastet 10.06. 2020).

5.       Stifoss-Hanssen H, Kallenberg K. Livssyn og helse. Teoretiske og kliniske perspektiver. Oslo: Ad Notam Gyldendal; 1998.

6.       Rykkje L, Austad A, red. Eksistensielle begreper i helse- og sosialfaglig praksis. Oslo: Universitetsforlaget, 2020.

7.       Sinclair S, Bouchal SR, Chochinov H, Hagen N, McClement S. Spiritual care: how to do it. BMJ Supportive & Palliative Care. 2012;2(4):319–27.

8.       Pesut B. There be dragons: effects of unexplored religion on nurses’ competence in spiritual care. Nurs Inq. 2016;23(3):191–9.

9.       Swinton J, Pattison S. Moving beyond clarity: towards a thin, vague, and useful understanding of spirituality in nursing care. Nurs Philos. 2010;11(4):226–37.

10.     Baldacchino D. Spiritual care education of health care professionals. Religions. 2015; 6(2):594–613.

11.     Carr TJ. Facing existential realities: exploring barriers and challenges to spiritual nursing care. Qual Health Res. 2010;20(10):1379–92.

12.     Ross L. Spiritual care in nursing: an overview of the research to date. J Clin Nurs. 2006;15(7):852–62.

13.     Ali G, Snowden, M, Wattis J, Rogers M. Spirituality in nursing education: knowledge and practice gaps. International Journal of Multidisciplinary Comparative Studies. 2018;5(1–3):27–49.

14.     McEwen M. Analysis of spirituality content in nursing textbooks. J Nurs Educ. 2004;43(1):20–30.

15.     Tornøe KA, Danbolt LJ, Kvigne K, Sørlie V. The challenge of consolation: nurses’ experiences with spiritual and existential care for the dying – a phenomenological hermeneutical study. BMC Nurs. 2015;14(1):62.

16.     Forskrift 15. mars 2019 nr. 412 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 30.06.2020).

17.     Forskrift 12. november 2010 nr. 1426 om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-12-1426?q=Verdighetsgarantien (nedlastet 30.06.2020).

18.     Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse. Database for statistikk om høyere utdanning. Bergen: Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse; 2021. Tilgjengelig fra: https://dbh.nsd.uib.no/omdbh/index.action (nedlastet 27.03.2019).

19.     Forskrift 25. januar 2008 nr. 128 til rammeplan for sykepleierutdanningen. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2008-01-25-128?q=Rammeplan%20for%20sykepleierutdanningen%202008 (nedlastet 30.06.2020).

20.     Thagaard T. Systematikk og innlevelse: en innføring i kvalitative metoder. 5. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2018.

21.     Grønmo S. Samfunnsvitenskapelige metoder. 2. utg. Bergen: Fagbokforlaget; 2016.

22.     Fauskanger J, Mosvold R. Innholdsanalysens muligheter i utdanningsforskning. Nor Ped Tidsskr. 2014;98(02):127–39.

23.     Lave J, Wenger E. Situated learning: legitimate peripheral participation. Cambridge: Cambridge University Press; 1991.

24.     Tornøe KA, Danbolt LJ, Kvigne K, Sørlie VA. A mobile hospice nurse teaching teams’ experience: training care workers in spiritual and existential care for the dying – a qualitative study. BMC Pall Care. 2015;14:artikkelnr. 43. DOI: 10.1186/s12904-015-0042-y

 25.    Leenderts TA. Person og profesjon: om menneskesyn og livsverdier i offentlig omsorg. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2014.

26.     Peternelj‐Taylor CA, Yonge O. Exploring boundaries in the nurse‐client relationship: professional roles and responsibilities. Perspect Psychiatr Care. 2003;39(2):55–66.

27.     Alvsvåg H. Har sykepleien fortsatt en framtid? I: Andersen AJW, Larsen IB, Søderhamn O, red. Utdanning til omsorg i fortid, nåtid og framtid. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2010. s. 76–90.

28.     Öhlen J. Practical wisdom: competencies required in alleviating suffering in palliative care. J Palliat Care. 2001;18(4):293–9.

29.     NOU 2013: 1. Det livssynsåpne samfunn – En helhetlig tros- og livssynspolitikk. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2013. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2013-1/id711212/ (nedlastet 15.06.2020).

30.     Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse (NAKMI), Nasjonal kompetansetjeneste ROP. Kulturformuleringsintervjuet. Et klinisk verktøy i tverrkulturell kommunikasjon [internett]. Oslo: Folkehelseinstituttet; 02.03.2015 [oppdatert 02.03.2018, sitert 30.06.2020]. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2015/kulturformuleringsintervjuet-cfi-dsm-5/

Les også:
Bildet viser hendene til en sykepleier som holder rundt et hjerte
STATLIGE FØRINGER: Det forventes at alle som har tatt norsk bachelorutdanning i sykepleie gjennom utdanningsløpet, har fått kunnskap om og ferdigheter i å møte pasienters og pårørendes eksistensielle behov. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
English

Helsepersonell som kjelde til trøyst ved tilbakevendande eggstokkreft

Bildet viser en sykepleier som steller for en syk pasient.
BEKREFTA OG ANERKJENDE: På sjukehuset opplevde kvinnene trøyst når sjukepleiaren eller legen kjende dei att. Foto: Robert Kneschke / Mostphotos

Kvinner med residiverande eggstokkreft hentar trøyst i håpet om å bli frisk for å halde ut i sjukdommen. Korleis kan sjukepleiaren trøyste dei?

I 2015 vart det registrert 520 nye tilfelle av kreft i eggstokkar, i bukhinne og peritonealt i Noreg. Syttifem prosent var i eit langtkomme stadium ved diagnostisering. Median alder ved invasiv kreft var 65 år (1). Sjukdommen blir då kalla avansert, og 85–90 prosent vil få residiv før eller sidan. Etter residiv er median overleving 12–24 månadar (2).

Angst og eksistensiell smerte er sterkt til stades hjå kvinnene (3–9), og redsle for å døy er tungt til stades (10, 11). Nær ein tredjedel av kvinnene som fryktar døden, opplever tap av håp når livet går mot slutten (8). Når livet blir truga, oppstår det ei eksistensiell liding og redsle (12). Eksistensielle spørsmål melder seg: «Kva er verdien av livet, kva er meininga med livet mitt, kven er glad i meg, og korleis handterer eg det at eg skal døy?» (13)

Tidlegare forskning

Etter at kvinner har fått residiv, kan ein gi behandling med livsforlengjande cellegift som blir gitt poliklinisk ved onkologiske dageiningar (1). I ein tidlegare norsk studie utført av Hjulstad og Rannestad fortel kvinnene som er ramma av eggstokkreft, at dei følte seg som andrerangs pasientar i møte med helsetenesta då dei ikkje vart friske, slik at dei ikkje lenger er like viktige (6).

Ein annan studie viser at pasientane håpar på kurasjon, men sjukepleiaren vegrar seg for å gi håp ettersom ho kjenner til den dårlege prognosen. Ifølgje forskinga er dette årsaka til at omsorgsrelasjonen mellom pleiar og pasient endrar seg etter at kvinner har fått residiv (4).

Føremålet med studien

Forsking viser at trøyst og støtte kan snu kjensla desse kvinnene har av å ha ein dødsdom, om til livskvalitet (5). Trøyst og støtte har også vist ein korrelasjon til forlengt overleving og høgare livskvalitet (11, 9). I denne studien blir trøyst forstått ut frå omskrivinga til Katie Eriksson, som seier at trøyst er å røre ved den inste lengselen til mennesket og attvinne ein appetitt på livet, slik at livet trass alt har ei meining (14).

Åsa Roxberg, som har forska på trøyst, skriv at det ikkje er nokon fasit på kva trøyst er, eller korleis ein skal gi trøyst (15). Går det då an å vite korleis ein skal trøyste kvinnene? Føremålet med studien er å få auka kunnskap om kva som er trøyst for kvinner med residiverande eggstokkreft, og kva sjukepleiaren kan gjere for å trøyste dei.

Metode

Design

Studien er kvalitativ og har ei fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming. Datasamlingsmetodane er dagbokskriving og individuelle oppfølgingsintervju. Kvinnene som er med i studien, vart rekrutterte ved kvinneklinikken ved to ulike sjukehus i Sør-Noreg og Gynkreftforeningen. Førsteforfattaren gjennomførte studien saman med andreforfattaren, som fungerte som rettleiar.

Utval

Åtte etnisk norske kvinner i alderen 49–82 år deltok i studien. Inklusjonskriteriet var at kvinna hadde fått residiv av eggstokkreft anten éin eller fleire gonger. Alle kvinnene har skrive dagbok, og fem har delteke i intervju etterpå. I tillegg var det fire kvinner til som melde interesse, men trekte seg grunna sjukdomsforverring.

Etikk

Studien er godkjend av Regional etisk komité sørvest (referansenummer 2017/658), og forskingsavdelinga ved dei to regionale sjukehusa har godkjent studien for intern rekruttering. Rekrutteringa er utført av sjukepleiarar ved sjukehusa. Gjennom Gynkreftforeningen har kvinnene meldt seg sjølve etter informasjon på nettsidene til foreininga og informasjon frå leiaren på eit lokallagsmøte. Kvinnene i studien har fått skriftleg og munnleg informasjon og har signert informert samtykke.

Datasamling

Dataa vart samla frå september 2017 til april 2018 gjennom intervju, etter at kvinna hadde skrive dagbok i tre veker. Kvinnene fekk utlevert ei dagbok som var designa for studien, ved rekruttering. I dagboka vart kvinnene bedne om å notere opplevingar som gav dei ei kjensle av å bli trøysta – av lindring av den eksistensielle lidinga deira. Dei vart også bedne om å skrive om dei var på sjukehuset eller heime, og kven og kva som gav dei trøyst. Det var opp til kvinnene kor mykje og kor ofte dei ville skrive.

Intervjua vart utførte omtrent ei veke etter at dagbokskrivinga var fullført. Tekstane i dagboka gav ikkje konkret informasjon om kva som var trøyst, men var grunnlaget for å danne eit godt intervju. Eit døme er at kvinna skriv: «I dag møtte jeg en omsorgsfull sykepleier, hun trøstet meg.» Denne teksten genererte spørsmål til intervjuet, som: «Fortel om sjukepleiearen som trøysta deg. Kva var det ho gjorde eller sa som gjorde at du kjende deg trøysta?»

Fleire av informantane kunne seie i intervjuet at «når eg ser tilbake på det eg skriv, ser eg at […]». Desse utsegnene vitnar om at kvinna har vore i ein refleksjonsprosess. Kvart intervju varte i 40–120 minutt og skjedde anten heime hjå kvinna eller over telefon, etter informanten sitt ønske. Dei transkriberte intervjua, som utgjer rundt 50 sider tekst, er datamaterialet i studien.

Analyse

Systematisk tekstkondensering, inspirert av Giorgi og modifisert av Malterud, er nytta for å analysere data (16). Analysen starta med gjennomlesing av tekstane. Dette resulterte i eit heilskapleg inntrykk, som igjen førte til ulike tema. Teksten vart koda utifrå tema, og meiningsberande avsnitt vart samla. Herifrå vart tekstane kondenserte i kunstige eg-sitat som saman danna fleire undertema, som igjen gav fire hovudtema. Eit eksempel på analysen av temaet «å bli kjend att» er teke med i tabell 1.

Resultat

Funna i studien er kategoriserte i fire tema. Desse er framtidshåp, å bli kjend att, ektefølt nærvær og å beskytte seg sjølv. Felles for alle temaa er at i kvart og eitt spelar relasjonen til andre menneske ei berande rolle for at dei skal vere trøystande.

Framtidshåp

Kvinnene som vart intervjua, er fullstendig klar over at dei har ein sjukdom dei ikkje kan bli friske frå. Legen har fortalt at kreften vil komme tilbake eller forverre seg. Likevel er den sterkaste trøysta den som gir håp om å bli frisk og å leve lenger. Ei kvinne sa det slik:

«Trøyst er at det framleis er noko å gjere, at legen trur at dette skal gå bra, at dette skal eg klare. Sjølvsagt kan ting skje, men det veit vi jo ingenting om.» Ei anna kvinne fann trøyst i Gud: «Trua på Gud gir meg aller mest trøyst. Det kan hende at eg døyr, men det kan òg hende at eg lever vidare. Eg trur på mirakel.» Håp blir også knytt til å vere heldig. «På nyheitene var det ei jente som var oppgitt av legane, men som overlevde kreften. Kanskje er eg like heldig?»

Lovord og tru frå andre gjorde at håpet vart ei trøyst for kvinnene.

Anten det er lege, sjukepleiarar, venner eller familie, så er det dei som kan formidle, bekrefte og dele trua på framtida, som blir dei beste trøystarane. Framtidshåpet inkluderer å framleis kunne vere i live, å bety noko for andre og å kunne utrette noko meiningsfullt. Lovord og tru frå andre gjorde at håpet vart ei trøyst for kvinnene: «Den eine legen sa at det ikkje er mange som lever så lenge som eg har gjort med sjukdommen, og for meg er det ei stadfesting på at Gud er til stades og har gjort omvegar med sjukdommen min.»

Fleire av kvinnene la vekt på at «når andre ønskjer at du skal leve, då er livet ditt verdifullt», og dei kjende seg trygge på at det «er ikkje slutt enno», dersom legen kunne formidle at anna behandling fanst.

Ektefølt nærvær

Den gode trøystaren har dei eigenskapane at dei er ekte og nære, fortel kvinnene i studien. Å vere ekte var knytt opp mot å vere ærleg, å vere seg sjølv og å ville personen vel. Familie og vener som bar trøyst med seg, var nære når ein ikkje trong skjule noko eller pynte på sanninga.

Det viser seg hjå alle informantane at det er den ektefølte nærleiken som gjer at ein kan hente trøyst frå medmenneske. «Sjølv alvorleg informasjon frå legen blir trøyst når legen bryr seg», sa ei av kvinnene. Sjukepleiarane som trøysta, vart beskrivne som ekte: «Dei er veldig ærlege. Når dei seier noko oppmuntrande, er det ikkje for at det skal høyrast fint ut, men det stemmer, og dei meiner det.»

Ektefølt nærvær romma også det at ein våga å erkjenne at kvinna var sjuk og å vere til stades. Nokre av informantane fortel om relasjonar som hadde vorte nære då dei vart sjuke: «Etter at eg fortalde at eg var sjuk, er det nokre som er sterkare til stades. Andre har trekt seg tilbake fordi dei ikkje handterer at eg skal døy, trur eg.»

Å bli kjend att

Å bli kjend att viser til møte med helsepersonell. Når kvinnene vart kjende att, vart dei bekrefta og anerkjende. Det gav dei ei kjensle av å bety noko – å ha ein verdi som var større enn det som sjukdommen kan romme. I det kvinna blir sett, blir også livet bekrefta. På sjukehuset opplevde kvinnene trøyst når sjukepleiaren eller legen kjende dei att.

Ei av kvinnene sa det slik: «Eg blir møtt som person, ikkje pasient, meir som medmenneske. Eg er meir enn berre sjukdommen min:» Ei anna fortalde at «eg er ikkje berre eit nummer på lista. Og dei er her for å hjelpe akkurat meg».

Når ein blir kjend att, blir ein sett og møtt, og nokon har ansvar for deg. Helsepersonell som kjende att kvinnene, gav tryggleik om at ein fekk rett behandling, og at ein vart teken vare på. Slik sa ei anna kvinne det: «Eit år etter at eg opererte for første gong, føler eg at det er det same personalet eg treffer på. Dei kjenner meg igjen og viser at dei bryr seg og hugsar meg. Det er ei kjensle av å bli sett – då kjenner eg meg trygg.»

Helsepersonell viste at dei kjende att kvinnene ved å bruke fornamn, spørje om familiemedlemmer og korleis det hadde gått sidan sist. Helsepersonell som kjende ein att, vart til dømes omskrive av kvinnene som «å møte familie og venner».

Å beskytte seg sjølv

Kvinnene var svært bevisste på å halde motet oppe, og dei utvikla strategiar for å verne om eiga sårbarheit. Dette innebar å unngå støttegrupper, vere selektive med kven dei ville ha med å gjere, og kven dei omgjekk når dei var på cellegift. Å høyre om smerta til andre kreftsjuke var assosiert med auka eksistensiell liding.

Ei kvinne fortalde dette: «Å vere saman med andre som har kreft, trur eg minner deg på kor alvorleg sjukdommen er. Å gå inn i alvoret er ikkje alltid så bra, for då blir det for vanskeleg – då orkar du kanskje ikkje stå opp eingong». At lidinga til andre pasientar tærte på kreftene hjå dei sjølve, snakka fleire kvinner om: «Eg kan godt stå i det og sjå andre sjuke, men eg veit at det gjer meg ikkje godt. Det er ikkje ein vond draum eg kan vakne opp av – eg er i han heile tida.»

Å høyre om smerta til andre kreftsjuke var assosiert med auka eksistensiell liding.

Sjølv om dei fleste kvinnene ikkje hadde vore med i støttegrupper, bar dei med seg ei felles forståing om at temaet i gruppene var «død og elendigheit», noko ei kvinne uttrykte slik: «Det er ein stor slitasje å høyre på andre som fortel kor sjuke dei er.» Å møte andre i same sjukdom vart assosiert med å dyrke sjukdommen framfor å vere i livet.

Diskusjon

Kvinner med residiverande eggstokkreft har dårleg prognose, og dette fører til ei eksistensiell liding. For å halde ut i sjukdommen hentar kvinnene trøyst i håpet om å bli frisk, søkjer trøyst hjå menneske som er ekte, og vernar om eiga sårbarheit ved å unngå andre kreftsjuke. Kva kan sjukepleiaren gjere for å trøyste kvinna?

Er framtidshåpet falskt håp?

Å gi framtidshåp er trøyst som viser seg å kunne lindre eksistensiell liding. I funna oppstår det ei utfordring. Kvinnene ønskjer at ein skal vere ærleg og ekte; det som blir formidla, må vere sant. Når trøysta ikkje er ekte, gir ho heller ikkje trøyst, seier Roxberg (17). Akkurat dette fortel også kvinnene i studien. Likeins skal det som gir trøyst, gi håp om å bli frisk og leve lenger. Om ein ser på prognosar og statistikk, veit ein at prognosane for å leve lenge og bli frisk ikkje er så altfor gode.

Kvinnene i denne studien var tydelege på at dei var kjende med den dårlege prognosen, men håpa likevel å vere av dei få som kunne leve med sjukdommen, anten gjennom mirakel, utprøving av nye behandlingar eller at dei var heldige. Sjukepleiarane, legane og andre som kunne gi eller tru på dette håpet, gav trøyst. Tidlegare studiar har vist at sjukepleiarar vegrar seg for å gi håp, ettersom dei kjenner til den dårlege prognosen til pasienten (4).

Er det greitt å byggje opp under framtidshåpet sjølv om det med stort sannsyn kan vere eit falskt håp? Studiar som er gjorde tidlegare, viser at kvinner som var optimistiske og fekk mykje trøyst, levde lenger (11). Kvinnene i studien opplevde også at dei vart styrkte til å gå inn i livet når dei fekk trøyst som tilsa at dei kunne vere optimistiske. Dei blir trøysta fordi helsepersonell gir dei håp i form av trua på å få leve lenger og at dei skal respondere godt på behandlinga. Dette gjer at dei kan meistre å leve i livet framfor i sjukdommen. Det må leggjast til at kvinnene var heilt og fullt klar over alvoret sjukdommen medfører.

Helsepersonell som trur at behandlinga vil verke, og som deler håpet om å få leve lenger, gir trøyst. Funnet kan sameinast med tidlegare forsking som viser at når helsepersonell omtalte sjukdommen som ein kronisk sjukdom, vart kvinnene optimistiske, mens når personalet kommuniserte at dei forventa eit tilbakefall av sjukdommen, vart kvinnene meir engstelege (5). Dette fortel oss at ved å vere bevisst på korleis ein kommuniserer, kan helsepersonell bidra til å gi håp om å leve lenger heller enn at pasienten opplever å vere dødsdømd.

Sjukepleiaren som kjelde til trøyst

Håpet om å bli frisk er den største trøysta for kvinnene, men som helsepersonell er det å vise at ein kjenner igjen kvinna, den trøystande handlinga som ein lettast kan gjennomføre i praksis. Alle kvinnene i studien formidla at det var trøyst å bli gjenkjent når ein møtte helsepersonell, og det var først når ein hadde vorte alvorleg sjuk at det å bli kjend att hadde så stor verdi.

Gjennom å kjenne att kvinna gir sjukepleiaren kvinna verdigheit.

Sett i eit perspektiv der den eksistensielle lidinga handlar om angst for døden og spørsmål om meininga med livet (8), kan då verkeleg ei så enkel handling som det å kjenne att pasienten lindre den eksistensielle lidinga? Den krafta attkjenning har på kjenslelivet til kvinnene, kan vere knytt til at dei opplever seg verdifulle. Det å anerkjenne og bekrefte eit menneske gir i seg sjølv verdigheit, skriv Kari Thorkildsen (18). Kvinna er verdt noko, og livet hennar har ei meining.

Dette gjer også at det å kjenne igjen overlappar med funnet om framtidshåpet som var knytt til at andre menneske ønskte at ein skulle leve, at andre menneske syntest at ein var verdifull. Dermed ligg kjernen av trøysta i verdigheit. Gjennom å kjenne att kvinna gir sjukepleiaren kvinna verdigheit. Dette er ei trøyst som lindrar den eksistensielle lidinga. Men kan alle trøyste?

Kvinnene i studien er tydelege på at den som skal trøyste, må vere ekte og ærleg. Dei vil ha trøyst av menneske som har trua på dei, og som meiner det dei seier (5). Filosof og teolog Løgstrup seier at når ein handlar etter fordringa om å lindre den andre si liding, krev det at sanninga er med. Då må ein vere ærleg på godt og vondt. Utan sanninga vil offeret ein gjer som trøystar, bli til smiger, som vil bli oppfatta som falsk (19).

Dermed kan sjukepleiaren gi trøyst som er relatert til verdigheita til kvinna, ikkje til håpet. Sjukepleiaren som tek imot heile kvinna som den ho er, som meir enn berre diagnosen, gir også trøyst.

Støttegrupper – trøyst eller trugsmål?

Vår studie viser at dei venninnene som gav kvinna ekte omtanke, vart nærare enn før sjukdommen. Dette samsvarer med Arman og Rehnsfeldt (20), som seier at kvinner søkjer meir støtte hjå kvarandre og difor opplever å komme styrkte ut av krisa. Støttegrupper som er initierte av helsepersonell, er tufta på tanken om at personer i liknande sjukdomssituasjonar kan finne vokster og støtte hjå kvarandre.

Våre funn viser at kvinnene bevisst unngår støttegrupper fordi dei fryktar å møte alvoret i sjukdommen.

Hjulstad og Rannestad (6) fann at kvinner med residiverande eggstokkreft har behov for å snakke med andre om situasjonen. Våre funn viser derimot at kvinnene bevisst unngår støttegrupper fordi dei fryktar å møte alvoret i sjukdommen, sjølv om dei aldri har vore med i gruppene. Frykta dei har, kan sjåast på som ein strategi for å meistre sjukdommen, men samstundes kan kvinnene gå glipp av trøyst og støtte. Temaet gir implikasjonar for vidare forsking.

Metodiske betraktningar

Designet av studien med dagbokskriving før individuelle intervju har gitt intervju av høg kvalitet. Sjølv om talet på informantar er avgrensa til fem kvinner, har refleksjonane og intervjua til kvinnene gitt stor informasjonsrikdom. Kvinnene gav uttrykk for at dei kunne fortelje slike historier til forskaren, men ikkje til helsepersonalet. Dermed har den valde metoden ført til at kvinnene viste tillit i møte med forskaren ved å fortelje ope om kva som gir dei trøyst.

Konklusjon

Studien viser at den du er som sjukepleiar, kan vere avgjerande for om pasienten opplever trøyst eller liding. Helsepersonell kan gi trøyst gjennom å vise at dei kjenner att kvinna. Trøystande ord og handlingar er først trøyst når trøystaren er ekte og ærleg. Kvinna søkjer sjølv trøyst i håpet om å bli frisk. For å verne seg sjølv frå alvoret i sjukdommen vil kvinna samstundes unngå etablerte støttegrupper for andre eller for kvinner med kreft.

Implikasjon for praksis

I praksis er det ei kjensgjerning at den kreftsjuke har mange ulike menneske rundt seg på sjukehuset. Kvinner med residiverande eggstokkreft treng eit nettverk av gode støttespelarar som inkluderer helsepersonell i tillegg til familie og vener. Det kan la seg gjere ved å organisere praksis slik at kvar kreftpasient har eit team av faste sjukepleiarar og legar rundt seg. Då kan ho bli kjend att og oppleve trøyst i den eksistensielle lidinga. For kvinner utan nær familie eller med få vener er nærleiken til helsepersonellet endå viktigare – fordi ho treng medmenneske som er der for henne, og som ser henne.

Vidare studiar bør undersøke korleis ein kan arbeide med trøyst i sjukepleiarutdanninga for å ruste sjukepleiarar til å gi eksistensiell lindring. Vidare studiar bør også forske nærare på støttande nettverk for pasientgruppa.

Referansar

1.     Kreftregisteret. Nasjonalt kvalitetsregister for gynekologisk kreft. Årsrapport 2015. Tilgjengeleg frå: https://www.kreftregisteret.no/globalassets/publikasjoner-og-rapporter/arsrapporter/publisert-2016/arsrapport-2015-gyneklogisk-kreft.pdf (nedlasta 14.03.2017).

2.    Szczesny W, Vistad I, Kaern J, Nakling J, Tropé C, Paulsen T. Impact of hospital type and treatment on long-term survival among patients with FIGO Stage IIIC epithelial ovarian cancer: follow-up through two recurrences and three treatment lines in search for predictors for survival. Eur J Gynaecol Oncol. 2016;37(3):305–11. PMID: 27352555

3.    DellaRipa J, Conlon A, Lyon DE, Ameringer A, Kelly DL, Menzies V. Perceptions of distress in women with ovarian cancer. Oncology Nursing Forum. 2015;42(3).

4.    Howell D, Fitch M, Deane KA. Women’s experiences with recurrent ovarian cancer. Cancer Nursing. 2003 februar;26(1):10–7.

5.    Reb A. Transforming the death sentence: elements of hope in women with advanced ovarian cancer. Oncology Nursing Forum, 2007 november;34(6): s. E70–81.

6.    Hjulstad H, Rannestad T. Har pasienter med tilbakefall av underlivskreft nytte av psykososial støttegruppe? Sykepleien Forskning. 2011;6(4):348–56. DOI: 10.4220/sykepleienf.2011.0186

7.    Belcher SM, Sereika SM, Mattos MK, Hagan TL, Donovan HS. Comparison of symptoms and quality of life in recurrent ovarian cancer by rural/urban residence: Ancillary analysis of GOG-0259. Journal of Clinical Oncology. 2017;35:15_suppl, e18083-e18083. DOI: 10.1200/JCO.2017.35.15_suppl.e18083

8.    Shinn E H, Taylor C L, Kilgore K, Valentine A, Bodurka D C, Kavanagh J, et al. Associations with worry about dying and hopelessness in ambulatory ovarian cancer patients. Palliation Support Care. 2009 september;7(3):299–306. DOI: 10.1017/S1478951509990228

9.    Hwang K-H, Cho O-H, Yoo Y-S. Symptom clusters of ovarian cancer patients undergoing chemotherapy, and their emotional status and quality of life. European Journal of Oncology Nursing. 2016;21(5):215–22. DOI: 10.1016/j.ejon.2015.10.007

10.  Vehling S, Malfitano C, Shnall J. A concept map of death-related anxieties in patients with advanced cancer. BMJ Supportive & Palliative Care. 2017;7(4):427–34. DOI: 10.1136/bmjspcare-2016-001287

11.  Lutgendorf S K, De Geest K, Bender D, Ahmed A, Goodheart MJ, Dahmoush L, et al. Social influences on clinical outcomes of patients with ovarian cancer. Journal of Clinical Oncology. 2012 august 10;30(23):2885–90. DOI: 10.1200/JCO.2011.39.4411

12.  Kreftforeningen. Smerte. Tilgjengeleg frå: https://kreftforeningen.no/rad-og-rettigheter/mestre-livet-med-kreft/smerte/ (nedlasta 30.03.2017).

13.  Kristoffersen NJ, Breievne G. Lidelse, håp og livsmot. I: Kristoffersen NJ, Nortvedt F og Skaug E-A, red. Grunnleggende sykepleie. Bind 3. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2007.

14.  Eriksson K. Det lidende menneske. København: Munksgaard Danmark; 2010.

15.  Roxberg Å. Trøst. I: Gustin L, Bergblom I, red. Vårdvetenskapliga begrepp i teori och praktik. Lund: Studentlitteratur; 2012. s. 437–48.

16.  Malterud K. Kvalitative metoder i medisinsk forskning. 3. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2013.

17.  Roxberg Å. Om tröst och att trösta. Michael (Tidsskrift for Det norske Medicinske Selskab). 2010;7(2):282–6. Tilgjengeleg frå: http://www.michaeljournal.no/asset/pdf/2010/2-282-6.pdf (nedlasta 24.05.2017).

18.  Thorkildsen KM. Kjærlighetens vesen i møte med lidelse. (Doktoravhandling.) Åbo: Åbo Akademi. Tilgjengeleg frå: https://www.doria.fi/bitstream/handle/10024/143901/thorkildsen_kari_marie.pdf?sequence=2 ;2017 (nedlasta 11.09.2017).

19.  Løgstrup KE. Den etiske fordring. 4. utg. Århus: Forlaget Klim; 2012.

20.  Arman M, Rehnsfeldt A. DEF: Det existentiella förbandet: existentiellt omhändertagande efter katastrof. Stockholm: Liber; 2012.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.