Til salgs for en kyllingbaguette

Åtti sykepleiere sitter i en seminarsal og noterer flittig mens ulike fagfolk belyser akkurat deres fagområde fra ulike vinkler. Bakerst i salen står selgerne ved bodene sine. Det er lett å overse, men bak de pene blazerne, de glansede infobrosjyrene, som får selv en to meter lang silikonslange ment for å samle opp diaré til å se delikat ut, er det faktisk selgere de er. I pausen smetter de opp på scenen med powerpointpresentasjonene sine. Regnestykkene deres viser alltid at de dyre, nye preparatene egentlig er mye billigere enn de gamle. Det er de som har betalt lunsjen vår.

Hvem slapp inn dem, tenker jeg. Helsevesenet er statens aller helligste – her forventer vi å møte balansert og ukorrumpert informasjon og kunnskap. Hvordan fikk selgerne sette opp bodene sine her?

Barselomsorgen har dørene på vidt gap for de kommersielle aktørene. Allerede på sykehuset fikk jeg som fødende en pakke med vareprøver, reklame og gjennomsponset informasjonsmateriell. På helsestasjonen var brosjyrene om kosttilskudd signert Petter Møller, og boken om ernæring var i sin helhet levert av Nestlé. Som sykepleier møter jeg selgerne på kurs og som sponsorer for seminarer. Alle kursene i sårstell jeg har blitt tilbudt, har vært arrangert av bandasjeprodusenter. Det jeg kan om sondeernæring og næringsdrikker, har jeg fra Nestlé.

For fagutviklingssykepleiere med små ressurser og dårlig samvittighet er produsentenes småkurs en enkel løsning. Det er billig fagutvikling. Når Nestlé eller Mölnlycke vil komme i en lunsjpause med baguetter og kulepenner til de ansatte, kan avdelingslederne og fagutviklerne huke av på kompetanseheving.

Og ja, vi lærer noe, men på hvilke betingelser? Vi lærer nøyaktig det de som selger produktene, vil at vi skal kunne.

Grensen mellom reklame og informasjon er ofte svært utydelig, men når den som gir informasjonen, er betalt av dem som vil at vi skal kjøpe mer, kan du være sikker på at de ikke sier noe som vil få deg til å kjøpe mindre. Vi vet at det er en godt innarbeidet tradisjon hos de kommersielle farmasøytiske selskapene å bare publisere forskningsresultater som går i deres favør. Dermed kan informasjonen de gir, være så forskningsbasert den bare vil – den vil uansett være farget av avsenderen.

Sykepleiere er ikke bortskjemt med å bli spandert på og tar entusiastisk imot alt som er gratis på vaktrommet. Men folkens: Det finnes ikke noe gratis lunsj. Hver gang noen som selger noe, gir deg noe gratis, skal du huske på at de gjør det for å påvirke deg til å velge deres produkt, og at de bruker penger på det fordi de vet at det virker.

Sykepleiere gir råd og gjør valg verdt atskillige millioner hver dag. Omkring oss står et massiv av kommersielle aktører som gjerne vil at noen av disse kronene skal tilfalle dem. De vil forsøke å påvirke oss til å velge akkurat deres produkter. Sånn er kapitalismen. Den kjenner vi godt fra livet for øvrig. Derfor har vi som private forbrukere lært oss til å være kritiske til det som blir sagt i reklamer. Det må vi være på jobben også. Vi kan ikke overlate fagutviklingen til selgere.