Hvorfor er jeg her? Hvor er rommet mitt? Slik går dagene for mange av de demente

Tenk deg følgende:

Du glemmer, og så glemmer du at du glemmer.
Det er realiteten for mange av de demente.
Hvor er barna mine? Som regel i full yrkesaktivitet.
Hvor er mannen/kona mi? Han/hun var på besøk for en times tid siden.
Hvor er moren/faren min? For de fleste gått bort for mange år siden.

Hvorfor er jeg her?
Hvorfor er jeg ikke sammen med familien?
Hvor er rommet mitt?
Hvor er badet da?

Jeg må på jobben, jeg har jo alltid jobbet … men hvor jobber jeg?
Hvor er vi nå?
Hvor lenge skal jeg være her? … Jeg må jo hjem og ordne diverse …

Hvem er du? Jeg har jobbet på avdelingen cirka ti år, så jeg er ikke helt ny …
Hvem tar seg av barna mine? De er i snitt rundt 50 år.
Hvorfor besøker ikke familien meg? De var på besøk i går …

Hvilken dag er det i dag?
Hvilken årstid er vi i?
Hvorfor skal jeg ta den tabletten?
Har jeg bursdag i dag?

Kom skal du få en klem av meg, fru Hansen!
Jeg kjenner hvordan skuldrene hennes senkes litt.
De fleste liker å få en klem.
Klemmer er gratis, alle kan gi en klem, og alle har dem med seg.

Vi setter oss i sofaen litt. Jeg kan holde deg hånda, prate litt med deg eller du kan bare kjenne nærheten til et annet menneske.
Trygghet er viktig for alle og spesielt for de som ikke kan skape den tryggheten selv.

Kanskje vi skal ta en trall på pianoet?
Musikk er et fantastisk instrument.
Alle har et forhold og stort sett gode minner til musikk.
Ok, vi tar Vi har ei tulle med øyne blå.
Noen husker ALLE versene, noen nynner melodien.
Vi setter på en cd, Prøysen er bra. Kjent og kjært.
Uansett, musikk er viktig.
Musikk er det første du hører og det siste du mister. Sa en klok professor.

Men du, hvor er barna mine da?
Har moren min det bra da? Og hvor er hun?
Ja, så begynner vi på’n igjen …

Sånn går dagene, og den dementes hjerne jobber på høygir hele tiden, prøver å få oversikt.

Nei, vi er ikke overbemannet. To pleiere tar seg av åtte beboere.
Nei, vi tjener ikke fett. Selv om vi jobber kveld, natt, helg og høytid.
Nei, vi vet ikke hva frynsegoder er.
Nei, vi får ikke alltid betalt for kurs på fridager.
Nei, vi kan ikke flekse arbeidstiden og definitivt ikke ha hjemmekontor.
Nei, vi har ikke bonusordninger eller provisjon.
Nei, vi har ikke firmafester, det må vi fikse selv.

Men:
Vi får oppleve å jobbe med herlige, flotte, eldre, stort sett hyggelige damer og menn som har mistet styringen på hverdagen.
Vi får oppleve at noen blir glad når du kommer på jobb, hei et kjent fjes!
Vi får oppleve at noen er glad for at du hjelper til med at de får på seg klærne i riktig rekkefølge …
Vi får oppleve at de demente føler seg sett, hørt, akseptert og ivaretatt.
Vi får oppleve gleden de demente kjenner ved en hånd å holde i.
Vi får oppleve tryggheten de kjenner ved å få en klem.
Vi får oppleve tryggheten de kjenner når vi bekrefter at familien har det bra.
Vi får oppleve at noen er glad for at nettopp du gjør den jobben du gjør.
Vi får oppleve at pårørende synes vi gjør en fantastisk jobb.
Vi får oppleve at folk utenfra opplever god atmosfære på avdelingen.
Vi får oppleve godt arbeidsmiljø, mange gode hjelpere uansett profesjon.

Vi får oppleve mennesker som mister mer og mer av seg selv,
og som vi kan være med og hjelpe så det blir en så god dag som mulig.

Vi snakker mye i eldreomsorgen om de gylne øyeblikk, den gode dagen. Det er nettopp øyeblikket vi konsentrerer oss om, om en times tid kan alt være glemt igjen.

Når du ser et stort smil eller hører en rungende latter.
Når du kjenner et godt håndtrykk eller får en god bamseklem.
Da oppleves det som gylne øyeblikk for meg som pleier også.
Trygghet og omsorg, to av de viktigste begrepene i vår omsorg for demente.

Hmm … Har jeg glemt noe nå?