Temacafé: Et samlings­punkt for beboere og ansatte på St. Hans­haugen omsorgs­senter

Bildet viser rommet der temacaféen på St. Hanshaugen omsorgssenter arrangeres
VANSKELIG OG VIKTIG: – Vår første temacafé hadde 25 tilskuere, både ansatte og beboere, som bidro med erfaringer, refleksjoner og historier. Livssyn, håp om liv eller hvile etter døden, smertelindring og dødens mystikk var engasjerende temaer, skriver innleggsforfatteren.

Vår første temacafé het «Døden … helt ærlig?». Vi snakket om behovet for å sette ord på døden og å «kalle en spade for en spade», forteller Kjersti Singstad.

Temacafeen er et flunkende nytt samlingspunkt på St. Hanshaugen omsorgssenter. Både ansatte og beboere inviteres. Cafeen holdes i peisestua vår, hvor vi har musikk, kulturelle innslag, en kunstutstilling basert på et aktuelt tema (se bilde under) og «dagens gjest», som er en beboer ved sykehjemmet.

Dagens gjest blir intervjuet av fagutviklingssykepleier Kjersti Singstad og psykolog Ingrid K. Tvedten. Denne trioen samtaler om og reflekterer rundt beboerens liv, historier, tanker og håp, tilknyttet et forhåndsvalgt tema. Formen minner om et talkshow og har i tillegg faglig innhold og en undrende tilnærming til temaet.

Bildet viser litt av utstillingen på temacafeen på St. Hanshaugen omsorgssenter

Innspill fra beboer

Bakgrunnen for oppstarten av dette samlingspunktet var et innspill til beboerrådet fra en beboer. Hun ga uttrykk for et savn etter å kunne snakke om døden, et tema som det så ofte snakkes rundt, men ikke om.

Kulturleder og leder av beboerrådet Aud Henriksen tok tak i innspillet og aktualiserte det for fagutviklingssykepleier og psykolog. Resultatet ble en temacafé, med mikrofon, «tv-lys» og dempet belysning med en lun stemning.

Vår første temacafé het «Døden … helt ærlig?». Vi snakket om behovet for å sette ord på døden og å «kalle en spade for en spade», som beboeren påpekte:

Hvorfor er personalet så opptatt av hele veien å muntre opp den som har en dårlig dag? Alle som bor på sykehjemmet, skal sannsynligvis dø her. Så hvorfor er det et så vanskelig tema? Vi skal vel alle dø en dag, men hvorfor må det være så innmari trist?

En hånd å holde i

Vårt nye samlingspunkt har i aller høyeste grad fokus på brukermedvirkning og beboernes ressurser. Det tillater også ansatte å sitte sammen med beboerne på lik linje og å øke forståelsen for beboernes individualitet og livshistorie. Det opplevdes godt å skulle møte beboerne i en likeverdig situasjon, ikke kun i en hjelper-og-hjelpemottaker-situasjon.

Vår første temacafé hadde 25 tilskuere, både ansatte og beboere, som bidro med erfaringer, refleksjoner og historier. Livssyn, håp om liv eller hvile etter døden, smertelindring og dødens mystikk var engasjerende temaer.

Alt temacafeens gjest ønsket, var å ha en hånd å holde i. Og med sangen «Gje meg handa di, ven» avsluttet vi temacafeen hånd i hånd.