Det handler ikke BARE om lønn

MER ENN EN KROPP: Oppgavene i hjemmetjenestene er hovedsakelig rettet mot fysiske behov, noe som i seg selv er utfordrende da pasienten ikke bare er en kropp, men et menneske som har behov for å bli sett, hørt, bekreftet og verdsatt for å ha det bra.

Sykepleierne ønsker og fortjener høyere lønn, åpenbart. Men lønn alene er ikke nok, skriver Maria Strandås, som forsker på relasjoner mellom sykepleiere og pasienter i hjemmetjenesten.

For et par måneder siden lyste følgende overskrift mot meg i Avisa Nordland: «Kritisk mangel på sykepleiere i Bodø: – Gir store driftsutfordringer». Her sto det at Bodø kommune lenge har slitt med å rekruttere sykepleiere og vernepleiere, og at mangelen på sykepleiere nå er kritisk. Lønnsforskjeller mellom KS og Spekter pekes på som det avgjørende punkt. Sykepleierne ønsker og fortjener høyere lønn, åpenbart. Men lønn alene er ikke nok.

Jeg er sykepleier og jobber som doktorgradsstipendiat ved Nord universitet. Jeg forsker på relasjoner mellom sykepleiere og pasienter i hjemmetjenesten og hvordan de forholder seg til og håndterer de organisatoriske systemene de er underlagt. Hjemmetjenestene i de fleste av landets kommuner er organisert på bakgrunn av tankesettet i New Public Management. Det innebærer et sterkt fokus på lønnsomhet, effektivisering, målstyring og kontroll av ansatte.

Sykepleiere slites ut som følge av denne organiseringen, og pasientene lider. Jeg vil løfte frem behovet for endringer i organiseringen av hjemmetjenestene, da det kan bidra til rekruttering og at sykepleiere forblir i sine stillinger. 

Organisering til besvær 

Jeg tror ikke politikere er klar over utfordringene sykepleierne står overfor, og vil forsøke å gi et svært forenklet innblikk i sykepleiernes hverdag:

Sykepleiere må forholde seg til forhåndsbestemte oppgaver på arbeidslister. Der står det i detalj hva det er bestemt at hver pasient skal få hjelp til og hvor mange minutter sykepleierne har på å gjøre jobben. Det kan for eksempel være: «Administrere medisiner: 5 minutter» eller «Hjelp til dusj: 15 minutter».

Oppgavene på denne arbeidslisten er hovedsakelig rettet mot fysiske behov, noe som i seg selv er utfordrende da pasienten ikke bare er en kropp, men et menneske som har behov for å bli sett, hørt, bekreftet og verdsatt for å ha det bra.

Når sykepleierne kommer til en pasient, starter de tidtakere på sine arbeidstelefoner. Disse tidtakerne registrerer om sykepleierne bruker akkurat den tiden som pasienten er tildelt. Det er ofte knapt med tid og mange pasienter som trenger hjelp samtidig. Sykepleierne pålegges i tillegg krav om å dokumentere alle oppgaver de har gjort, og eventuelle avvik fra arbeidslisten skal begrunnes.

Forståelig nok kan det føles ganske meningsløst å bruke dyrebar tid på å dokumentere at man har tatt inn posten og begrunne det med at pasientens trapp er isete og glatt, og pasienten kan falle om han går etter posten alene.

Sykepleierne er frustrerte

Dagens organisering er rigid og begrenser sykepleiernes handlingsrom i møte med pasienters skiftende behov. Pasienter er ikke statiske, de har ikke samme behov hver dag. Sykepleiere er utdannet til å se akkurat den unike pasienten de har foran seg, deres spesielle behov og å imøtekomme disse. De føler seg kompetente til å vurdere hvilke behov som er viktigst for akkurat den pasienten, akkurat den dagen, men mulighetene til å gi helhetlig og skreddersydd pleie vanskeliggjøres av formaliserte og oppgaveorienterte organiseringssystemer.

Utallige studier har vist at slik organisering av helsetjenester både har uheldige konsekvenser og er mer kostbar. Det blir flere og flere pasienter i hjemmetjenesten, og de er eldre og sykere enn før. Pasientene lider av alvorlige sykdommer som krever mer avansert medisinsk utstyr og medfører større behov for kompetanse. De trenger sykepleiere som kjenner dem og deres behov.

Sykepleiere som har tid og mulighet til samtale og å gjøre nødvendige observasjoner som kan fange opp endringer i pasientens tilstand før pasienten blir alvorlig syk. Sykepleierne må få tillit til å utøve sin profesjon. De kan ikke styres blindt av forhåndsbestemte og tidsstyrte arbeidslister.

Kjære politikere …

Denne måten å organisere tjenestene på strider mot sykepleieres verdier og utdannelse. Kommunene mister dyktige sykepleiere med lang erfaring fordi de ikke orker å gå på akkord med seg selv lenger. Organiseringen undergraver sykepleiernes profesjonalitet og tar faget og arbeidsgleden fra dem. Da er det ikke så merkelig at sykepleierne heller søker seg til andre arbeidsplasser hvor de i større grad får utøve sitt yrke i harmoni med egne verdier og utdannelse. Det må mer enn lønn til for å sikre kompetansen i kommunehelsetjenesten. 

Innlegget er tidligere publisert på fagbloggen «Sykepleie i Nord» og i Avisa Nordland.