Språket.

Det verbale språket er en av de viktigste metodene å kommunisere på. Blant annet for å innhente opplysninger, og for å formidle opplysninger til den som skal motta behandling. For ikke å snakke om samarbeidet mellom oss kolleger. Språk er makt, og mangelen på språkferdigheter fører til avmakt hos arbeidstakeren, eller hos pasienten.

I drøyt to år har jeg reist rundt i Norge og jobbet som vikar i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et av problemene jeg stadig møter på, er mangelen på tilstrekkelige språkferdigheter hos mine kolleger. Det er særlig mine kolleger som er fra et annet land, som har de største utfordringene.

LES: Babels tårn: – Utenlandsk helsepersonell må ikke møtes med mistenksomhet, men med bedre språklærere og større tålmodighet.

Jeg har møtt alt fra leger, sykepleiere og annet helsepersonell med manglende språkferdigheter. Jeg mener at skal man være i stand til å yte forsvarlige og verdige helsetjenester, må man kommunisere, fortrinnsvis på norsk, med pasienter og kolleger. Jeg forventer at når jeg kommer på vakt, så er mine kolleger i stand til å kommunisere adekvat med meg og pasienten.

Dessverre er ikke dette alltid tilfellet. Noen ganger har jeg vært vitne til at pasienten er satt i livstruende situasjoner på grunn av manglende språkferdigheter. Det er særlig en hendelse som har brent seg fast i minnet:

Jeg hadde ansvarsvakt da en utenlandsk helsefagarbeider ringte meg: «Pasienten vil ikke spise, kan du gå og snakke med henne?» Jeg stusset litt over forespørselen, jeg hadde mer påtrengende oppgaver og hadde ikke anledning til å komme før etter 10 minutter.

Jeg gikk inn til pasienten, som satt i sengen sin med maten foran seg på nattbordet. Jeg skjønte straks hvorfor pasienten ikke ville spise. Hun fikk ikke puste. Hun var surklete i respirasjonen, tungpustet og hadde mye ekspektorat i munnen. Lungeødem!

Jeg var redd og rasende. Jeg utløste stansalarmen og ringte 113, før jeg fulgte prosedyre for behandling av lungeødem.

Dette er et skrekkeksempel på hva mangelen på språkferdigheter (og fagkunnskap) kan føre til. Pasienten overlevde og kom tilbake etter behandling på sykehuset. Selv skrev jeg en avviksmelding og varslet ledelsen.

Jeg vil ha et større fokus på språket i helse- og omsorgstjenesten. Det står ofte i stillingsannonser at det kreves norskprøve nivå 3 eller B1. Jeg mener at dette kravet er for «snilt», og at det burde kreves norskprøve B2 eller tilsvarende, slik som det kreves for å kvalifiseres til opptak på høyere utdanning.

Jeg har forståelse for at det er vanskelig å rekruttere autorisert helsepersonell som for eksempel sykepleiere, og noen steder er man kanskje desperate nok til å «ta det man får». Men det er arbeidsgivers ansvar og plikt å sørge for at ansatte har tilstrekkelig kompetanse. Dette innebærer også språkferdigheter.

At arbeidsgiver krever nivå B2, mener jeg er i tråd med loven og ikke er diskriminering på grunn av arbeidets art. Konsekvensene av mangelen på adekvate språkferdigheter kan bli svært alvorlige.

På den andre siden må det oppleves som vanskelig for en arbeidstaker som ikke har tilstrekkelig språkferdigheter, å være i jobben. Man blir kanskje ekskludert fra arbeidsmiljøet, man opplever å gjøre en dårligere jobb.

Dog har den enkelte arbeidstaker også et ansvar selv for å si ifra til nærmeste leder når de opplever at de snakker dårlig norsk.

Samtidig er det kanskje noen som ikke ser sine begrensninger? Jeg har mang en gang spurt en kollega «Forstår du hva jeg mener?» og de svarer «ja», men så viser det seg at de likevel ikke forsto. Hva handler dette om, hvorfor svarer man «ja» til tross for at man ikke forstår?

En undersøkelse blant NSFs medlemmer fra 2015 utført av NRK og NSF viste at 60 prosent av de spurte opplever månedlig at de ikke forstår det som kommuniseres fra pasienten og vice versa. Som sagt: Språk er makt, og mangelen på språkferdigheter fører til avmakt, særlig hos pasienten.

Det er også et etisk perspektiv som må tas i betraktning: Hvordan er det å kommunisere med pasienter med demens når du har manglende språkferdigheter? Hvordan opplever pasienten det?  Jeg mener at mangelen på adekvate språkferdigheter fører til dårligere omsorg for pasienten.

Mangelfulle språkferdigheter i helse- og omsorgstjenesten er et alvorlig problem, og dette problemet må løses. Jeg forventer ikke at mine kolleger skal snakke perfekt norsk, og ulike aksenter er selvfølgelig greit.

Men jeg forventer at mine kolleger kan kommunisere adekvat med pasientene og være i stand til å forstå deres ønsker og behov, gi veiledning og forklare helsehjelpen som de skal motta, og være i stand til å formidle og dokumentere blant annet observasjoner, refleksjoner og iverksatt behandling på en forståelsesfull, nøyaktig og tilfredsstillende måte.

«Vi tror det nå må et skikkelig lønnsløft til for sykepleierne, som merkes i lønningsposen hver måned. Det vil gi yrket økt status, og være et virkemiddel for å demme opp for flukten fra en nøkkelrolle i helsevesenet.» Nordlys, størst i Nord-Norge, skrev dette på lederplass 27. mars i år. Noen har våkna. Flere må følge etter.

Hvor tydelige skal vi bli før arbeidsgivere i norske sykehus og kommuner forstår alvoret vi står overfor? Sagt på en annen måte: Spiller det i det hele tatt noen rolle om vi leverer kvalitet i vårt arbeid?

– Er du ikke litt drøy nå, Solberg, tenker du kanskje?

Vel. Jeg hadde vært enig om det handla om statsminister Erna. Jeg skulle vært villig til å gå med på at hun ikke visste bedre. På tross av samtaler og konsultasjoner med helseminister Høie og eldreministeren fra Frp. Likevel, de har jo både embetsverk og statssekretærer med peiling og retningssans.

Så derfor, om dette handler om meg, en tilfeldig hovedtillitsvalgt på sjuende året i en større norsk by med styreplass i Forbundet, så vil jeg faktisk tilføye følgende:

– Vi er for få. Tallenes tale er klokkeklare, og pilene peker feil vei. Strategien for å endre dette er enkel og velprøvd, og kjent fra både privat og annen offentlig virksomhet. Noen konkrete krav må være:

1. Øk lønna til sykepleierne, og vi blir værende lenger i stillingene. I dag utdannes det to sykepleiere for hver eneste som blir værende i hel stilling. Vi er mangelvare, og så tilbys vi ikke engang hele stillinger! En av fem stikker av til annet yrke i løpet av ti år. For dårlig lønn er et viktig moment. Enkelt å gjøre noe med er det også, Erna! (For tenk, dette er samfunnspolitikk.)

2. Øk antallet kolleger vi skal samarbeide med, både av sykepleiere og annet nøkkelpersonell der vi arbeider, og arbeidsmengden blir mer å leve med. Da øker trivsel og yteevne, samt tida vi fortsetter på post.

3. Organiser arbeidet i retning kvalitet og pasientfokus. Slutt å la økonomiske tildelinger danne grunnlaget for hvordan en framtidig sykepleiertjeneste kan levere best kvalitet. Ingen hjemmesykepleie blir bedre av at grensegangene er satt av økonomiske eller geografiske parametre som ikke har faglig fokus eller helsegevinst. Sykepleiere er mangelvare som ikke skal sløses bort av dårlig tjenesteorganisering.

Nylig hørte jeg om en leder som fikk tildelt midler for 1,9 avdelingsleder. Dette skulle dekke hennes to avdelingslederes lønn og totale driftsutgifter. 1,9 årsverk for 2 hele stillinger. Hvem lurer på hvorfor tjenestekvalitet ikke får fokus når butikken styres sånn?

4. Gi gode ledere mulighet til å styre etter kvalitet, og gi dem mulighet til å vokse i oppgaven. Sykepleiere er investering i velferd for alle, og skal ikke betraktes som en offentlig utgiftspost i statlige og kommunale regnskap. Ledere for velferdsstatens omsorgslim fortjener bedre!

5. Vær litt rausere med hverandre! Det er gratis, og medmenneskelighet har den bieffekten at den smitter over til andre. Medmenneskelighet fremmer et mer tolerant samfunn, kall det gjerne hjertevarme. Det er en gratis forsikring for et samfunn som forebygger med god mentalhygiene. Det er folkehelsearbeid, og det er god sykepleie!

Jeg kunne fortsatt en stund til her, for nå er jeg godt i gang. Du tar imidlertid tegninga, ikke sant? Eller er du dau allerede?

I år skal vi høre et Unio som snakker sykepleierlønna høyt opp. Både i sykehus samt i kommunene. Fordi samfunnet må ha det, og fortjener oss. Vi skal høre en arbeidsgiver som forstår alvoret, og som tar grep i forhandlingsrundene. Som legger planer for en felles framtid i et kvalitativt godt rustet helsevesen. For barn, unge, voksne, ja hele befolkninga!

I år skal denne tilfeldige hovedtillitsvalgte bli overbevist om at vi går rett vei. Som Unio. Sammen. For et helsevesen som skal verdsette, og sikre, en stabil nasjonal sykepleierkompetanse.

Norske ordførere og rådmenn sier unisont at den største oppgaven nå er å rekruttere og beholde sykepleiere. De samme folka har imidlertid ingen eller få planer for hvordan dette skal skje. Det holder ikke! Muligheten finnes i årets sentrale lønnsoppgjør. Øk lønna, eller dau uten oss! 

I dag fyller min sønn 16 år. Han er gammel nok til å øvelseskjøre, til å begynne på videregående og til å være lenger oppe om kveldene. Snart voksen, og så utrolig god og flott. For 16 år siden var jeg 22 år. Det var påske, akkurat som nå. Jeg ble mamma og fikk oppleve føde- og barselomsorg for første gang.

Fostervannet gikk kvelden før, minutter etter at jeg hadde gått inn døra i Balsfjord for påskeferie. Det ble kjapp retur i ambulanse til Tromsø og UNN, men vi hadde egentlig god tid. Så god tid at pappaen rakk å sove (!) hele natta i den smale senga vi hadde, som nok egentlig var ment for meg.

Siden jordmor kan hende tenkte at vi var to om det, så var det ingen innom meg den natta. Jeg var alene, våken, forventningsfull, men sint og redd. Sint på pappaen, redd for smertene, redd for følelsene mine både med tanke på pappaen, barnet og min fremtid slik jeg kjente den. Mest redd for om jeg var i stand til å ta vare på dette barnet.

Han ble født 11.10 på formiddagen i smertenes inneklemte forbannelser og rop, og i en tro på at dette overlever jeg ikke. Et stykk livredd mamma og et stykk hvesende, kravlende, blodig baby. Om noen skulle skrevet meg og mitt første barn ut fra sykehuset seks timer etter fødselen, slik forslaget lansert av helseminister Bent Høie beskriver, hadde jeg trodd helsevesenet var enda galere enn jeg tenkte i 2002.

Etter fødselen var jeg sår herfra og til evigheten, innvendig og utvendig – både hjerne og underliv. Jeg klarte ikke å gå på do, eide ikke matlyst, puppene svulmet til uant størrelse og tok fargen blå. Jeg sov ikke og stresset med hva jeg burde føle. Hvordan var man mamma egentlig?

Ved siden av meg lå dette barnet med sine hveselyder og klynk. Nabodama, som sikkert hadde store smerter på grunn av keisersnitt, ropte fra tid til annen på natta: «Kan du ikke få den ungen din til å være stille.» Et stykk livredd mamma og et stykk hvesende, klynkende, famlende og nydelig baby.

Jeg ringte på og spurte om barnepleieren kunne ta han ut litt, men hun informerte om mor–barn-vennlig sykehus og hvor viktig det var at mor og barn fikk god tid til å være sammen. Jeg smilte og forsøkte å se ut som en god mor sikkert gjør, mens jeg innvendig forbannet både henne og ungen.

Jeg så på min sønn, og jeg så på meg selv i speilet og skammet meg. Gledet jeg meg nok? Om jeg ikke gledet meg, kommer sikkert noe forferdelig til å skje. En ny redsel begynte å ta form i meg, noe jeg aldri hadde kjent på før, som et sår som sannsynligvis aldri vil gro. Hva om barnet mitt dør?

Min sønn fikk nødvendig sjekk, lysbehandling og steg etter hvert de små grammene i vekt som gjorde at vi kunne dra hjem – etter fire døgn. Selv om jeg følte meg behandlet som en føde- og ammemaskin, der stadig nye personer kom inn og klemte på puppene mine stort sett uten å spørre først, så var ammingen kommet i gang.

Sårene på brystvortene mine økte i smerter og omfang for hver gang barnet tok tak, men jeg hadde fått råd om ullinnlegg, ammeteknikk og salver. Jeg blødde ut bleier, men fikk nettingtruse og bleier med meg. De ørten stingene i underlivet var sjekket som ok, selv om ingen hadde spurt meg om urin og avføring. Jeg drakk minst mulig, slik at jeg ikke trengte å tisse, og bare tanken på å drite gjorde meg kvalm.

Mens jeg kledde på min sønn det settet jeg hadde valgt ut til han, tenkte jeg på at de umulig kunne vite hva de gjorde, de som lot meg vralte ut fra avdelingen alene med dette barnet. Jeg kledte på hans første egne klær, en supermyk hvit body, lysbrun bukse og matchende jakke med hundemønster og hvit og brun lue, mens jeg tenkte «Tenk at de ikke stopper meg! Med en kropp som føles som om den er i oppløsning, og et barn som jeg sikkert kommer til å drepe».

Jeg følte meg ute av stand til å dra hjem etter fire dager. Hvordan skulle det vært om jeg ble skrevet ut i dag, som 22-åring, seks timer etter fødselen? Alene med barnet, og med mangel på jordmødre og helsesøstre i kommunene?

I to dager lekte pappaen og jeg kjærester, og så var vi alene sønnen min og jeg. Helsesøstera kom på et kort besøk etter 14 dager. Jeg husker ikke mye av det besøket. Mulig det var nyttig, men mye kunne ha gått galt på 14 dager.

Heldigvis var vi ikke egentlig alene. Vi hadde familie og venner. Ei søster ga tips om å strekke dusjen til toalettet når jeg gikk på do, slik at dusjstrålen med lunkent vann både renset sår og minsket smerter.

Min mamma var en telefonsamtale unna, som den gangen jeg ringte klokka 05 om morgenen og bare gråt. Hun hoppet i bilen, kjørte to timer for å hente både deg og meg. Jeg fikk sove, og du ble nært knyttet til «mor». Ei «svigermor» som sa jeg kunne komme når som helst, og som lot meg sove lenge.

Mitt søskenbarn, som ble til «gudmor», som sammen med sin nyfødte datter gjorde at det å være mamma ble gøy. Sannelig ble vi ikke «mor, far og barn» etter hvert, med stasjonsvogn, men uten hund. Pappaen ble igjen trygg, god og støttende for barn og mor.

Politikere og folk er nok enige i at mor, barn og familie har behov som strekker seg ut over seks timer etter fødselen. Spørsmålet er hvordan disse behovene skal dekkes.

Føde- og barselomsorgen har i flere århundrer vært hjulpet av krafsekoner, kloke koner, jordmødre, familie og naboer. Vi skal ikke tilbake til at alle kvinner skal føde hjemme. Mine aner består av mange unge kvinner hvor det er notert bak navnet deres «død i barsel».

Vi skal heller ikke tilbake til min mors generasjons barselomsorg, der de nesten ikke skulle se barna, de skulle ligge (og i verste fall pådra seg blodpropp) og slappe av i en uke, slik at de ble klare til å ta seg av barnet sitt. Amming pågikk ikke så lenge.

For 16 år siden var jeg misfornøyd med mor–barn-vennlige sykehus, sannsynlig delvis fordi jeg ikke hadde fått med meg at «mor», det var meg. Barselomsorgen som planlegges politisk p.t., er uverdig og farligere. Ansvar og plikt for barnet blir satt direkte til mor og eventuelt resten av familien, og skal foregå hjemme.

Mors behov er ikke med i dette regnestykket. Fødsel og barsel blir beskrevet som noe naturlig, men jeg minner om at det å dø strengt tatt også er naturlig.

Nylig foreslå noen å endre nasjonalsangen med tanke på linjene «Alt hva fedrene har kjempet, mødrene har grett». Når vi snakker om føde- og barselomsorgen, så mener jeg linjen «mødrene har grett» er passende.

Føde- og barselomsorg er rettigheter kjempet frem gjennom århundrer av kjempende kvinner, men også av gråtende mødre. Disse rettighetene skal verdsettes fordi de betyr liv for mor og barn.

Blant annet på grunn av gode føde- og barselrettigheter kan jeg i dag feire min sønn. En staut kar som har vært med på å gjøre meg til den jeg er i dag. Han som gjorde meg til mamma – det viktigste jeg er for noen, og som jeg nå ser opp til både på den ene og andre måten.

Mediebildet den siste tiden har vært preget av en politisk såpeopera. Vanligvis bærer nyhetsbildet i Norge preg av norsk politikk på en eller flere måter – der ulike saker og temaer blir berørt. Men den siste tiden har det vært mye mer enn bare bruddstykker å lese om i norske medier, om – nettopp – norsk politikk.

Det har vært spennende lesning. Nyhetene har rett og slett hatt et «følg med i neste episode»-preg daglig den siste tiden. Jeg vil påstå at vi har vært vitne til en såpeopera det har vært klasse over. Ikke fordi det har vært lystbetont, men spenningen har blitt bevart fra episode til episode. Det ble kanskje ingen happy ending heller, men til slutt klarte de involverte å komme med THE END.

Hvem som var barna i episodene, og hvem som var de voksne, hersker det riktignok tvil om. Det kan vel også hende at det var enkelte ungdommer til stede, i alle fall ryktes det om smelling i dørene. Om dette var en storm med orkan styrke, eller om det var storm i et vannglass – det er det heller ikke full enighet om. Men: Denne stormen varte i 11 dager – noe som ifølge enkelte tilskuere var altfor lenge.

Alle har både underveis og i ettertid analysert både egne og andres ord, motiver, tanker og argumenter. Andres meninger om ytterligere andres motiver blir satt opp mot disse ytterligere andres meninger om de andres motiver. Slikt blir det bråk av.

I høst var det svært mye snakk om verdier. Det ser ut til at det nye ordet er anstendighet. Og hva er det å være anstendig? Side bukser og genser med høy hals? Hva er i så fall en anstendig debatt? Ap vil tilbake på et godt spor – er det anstendig?

Hva betyr det å tillegge andre politikere intensjoner? Og at dette er et grunnlag for politikerforakten? Er det bare meg, eller er dette politikk-ullspråk som egentlig ikke gjør oss så mye klokere? Listhaug kunne ikke være seg selv i Justisdepartementet. Hvem var hun da, og hvem sitt ansvar var det? Noen mener at Listhaug hadde hatt det bedre som mann, og selv mener hun at en spade fortsatt er en spade.

Om «beklager» egentlig er et unnskyldende ord, er det ikke enighet om, heller. Noen tar på seg oppdragerrollen her – for et voksent menneske som sier unnskyld, må vi vel kunne tro på? Eller?

Det er mye spennende kommunikasjon her i alle fall. Om det innbyr til tillit? Tja. Om det er en invitasjon til å bli toppolitiker? Tja. Tinget ligger bare et steinkast fra Nationaltheatret – kan det være en ukjent link her? Passer løven egentlig godt nok på nå? Har vi sett siste episode?

Disse politikerne er også satt til å lede vårt helsevesen fremover. Fra Solberg til meg er det mange ledd og vinkler, og et ukjent antall organisasjonskart. For at vi skal ha tillit til politikerne våre, må de vise seg tilliten verdig. De klarte på et vis å lande på begge beina denne gangen. Men jo mindre meningsløst politiker-ullspråk, jo mindre såpeopera, og jo færre åpenbare projeksjoner og skuespill – desto lettere er det kanskje for oss som prøver å følge med?

En av konklusjonene er at det ligger mye LÆRINGSPOTENSIAL i denne saken. Det er spennende. Hva vil framtida da vise? Vi trenger ingen helsesåpeopera, selv om enkelte foretak ser ut til å prøve på akkurat dette. Vi har derimot mye helsesåpe på grasrota – og den bruker vi til å vaske oss med …

Kjære politikere: Vi heier på dere, og på et vis er dere forbilder for oss. Det skal dere vite. For meg er det riktignok ikke så interessant hva de andre partiene gjør feil – vi blir IKKE klokere av at dere hakker på hverandre. Nei, vis heller hva DU og DITT parti kan gjøre bra for meg og resten av befolkningen i Norge.

Det er kanskje flere enn meg på grasrota som stoler på at dere også vil lede Helse-Norge på en klok, anstendig og voksen måte fremover, og gjerne uten skuespill og politisk ullspråk. Vi vil gjerne skjønne hva dere sier.

Rehabilitering er et oppløftende og givende fagfelt å jobbe i. Å få inn pasienter i seng, og sende de ut med prekestol, er veldig gøy. På spørsmål om hun hadde hatt nytte av oppholdet, sa en pasient: «Å ja! Jeg kunne jo ikke gå da jeg kom hit! Nå kan jeg gå lange runder i lysløypa her!» Og det – det er givende for oss som jobber med rehabilitering.

Det er mye arbeid for pasienten å rehabiliteres. For det er ikke rekonvalesens lenger, slik det var før. Nå er det aktiv rehabilitering. Det vi driver med, er spesialisert tverrfaglig rehabilitering. Og hvem må gjøre jobben? Jo, pasienten selv.

Det er pasienten som må stå opp av senga, gå til frokost og spise, komme seg til bassenget eller til fysioterapeuten, kjenne på lemstre muskler og stive ledd. Det er pasienten som går med smerter og må balansere mellom aktivitet og hvile. Det er pasienten som strever med å sove, og som må snu seg hver time med smerter, og som må stå opp på toalettet fordi væsken mobiliseres og må ut.

Vi som jobber i tverrfaglig team, skal tilrettelegge, veilede, rådgi, hjelpe, støtte og bruke vår faglige kompetanse til å sørge for at rehabiliteringsprosessen starter. Prosessen skal ikke avsluttes her, men den fortsetter når pasienten kommer hjem eller til neste steg i behandlingslinjen/pakkeforløpet.

Og det er derfor det er viktig at det er pasienten som gjør jobben fra dag én her også – for ingen av oss blir med videre i rehabiliteringsforløpet – jobben er pasientens.

Noen trenger bistand av helsepersonell i lang tid etter endt rehabiliteringsforløp her, enkelte resten av livet. Andre skal hjem til hverdagen og trenger å ha med seg øvelser for å opprettholde bøy og strekk i kneet, eller bevegelsen i skulderen, eller turene med gåstavene.

Eksemplene på pasienter som kom seg et mestringssteg videre, er mange. Pasienten med tilbakelagt kreftbehandling som klarer å gå igjen. Den sengeliggende nyopererte pasienten med kreft i magen som etter noen uker klarer å gå med prekestol.

Pasienten med ankelbrudd som var neddopet av A-preparater, og som etter noen uker går ut av døren klar for resten av livet. Pasienten som kom i elektrisk rullestol, og som gikk ut igjen med staver. Pasienten som lærte seg å bruke energien sin på en mer hensiktsmessig måte og dermed fikk et nytt liv. Pasientens ektefelle som fikk hjem «ei ny kone!».

Rehabilitering er gøy. Hardt arbeid, mange utfordringer, enda flere vurderinger, svært mange tverrfaglige møter, diskusjoner og samarbeid – men utrolig motiverende.

I dag var jeg på et foredrag om relasjoner, og foredragsholderen fortalte en historie om sin mor som lå på sykehjem, og som hver dag fikk besøk av en av pleierne, som tok henne i hånda og så henne inn i øynene en liten stund, 2 minutter – hver dag.

Pleieren snakket dårlig norsk, men benyttet seg av et annet verktøy enn språket, nemlig mellommenneskelighet. Denne nærheten mellom mennesker, som ligger helt naturlig forankret i oss alle, og som oppstår helt uanstrengt, bare vi tar oss tid til det og åpner opp for det.

Jeg kom til å tenke på hvilke tilbakemeldinger mine pasienter har gitt meg opp gjennom årene … Jeg har jobbet på sykehus siden jeg ble ferdig utdannet sykepleier for 17 år siden. Jeg har alltid vært lidenskapelig opptatt av faget og liker å utforske nye felt og utdanne meg videre fra tid til annen. Dette gir meg en faglig forankring som gjør det lettere for meg å være til stedehos pasientene når jeg er sammen med dem.

Og når jeg tenker meg om, er det som regel denne tilstedeværelsen som pasientene har kommentert på, eller takket meg for. Det forteller meg at det å bli sett, hørt, anerkjent og ivaretatt er så viktig for oss mennesker, og spesielt når vi er i en sårbar situasjon, som for eksempel når man blir lagt inn på sykehus.

«Jeg rekker det bare ikke!»

Jeg kan ta meg i det selv, at jeg ofte sier: «Jeg skulle så gjerne ha tatt meg tid til å snakke litt mer eller bare være hos pasienten mer, men jeg rekker det bare ikke.»

Hvem er det egentlig som bestemmer hva jeg rekker og ikke rekker? Jo, det er meg det! Jeg er jo fagpersonen i mitt yrke, og jeg skal vurdere om jeg rekker å ta pasienten i hånda i 2 minutter eller ikke.

Nå tror jeg ikke alle pasienter trenger å bli holdt i hånden i 2 minutter, eller kanskje engang ønsker det … men mange av de pasientene jeg har, er engstelige og nervøse når de kommer inn på sykehuset – da er det god behandling å bruke 2 minutter på å ta pasientenes hånd, informere om hva vi tenker, hva som skal skje videre de neste timene, og betrygge om at vi nå gjør alt vi kan for å finne ut hva som er galt, slik at vi kan gjøre det vi kan for å hjelpe.

DET er god sykepleie, DET er tidsbesparende – fordi hos en rolig pasient kan de viktige symptomene vises tydeligere, de ringer ikke på bare for å vite at vi er der, de finner ikke på ting bare for å se oss litt, og de føler seg trygge nok til å si fra om endringer som er viktige for anamnesen og for utredningen videre. DET er å bygge gode relasjoner og tillit mellom helsepersonell og pasient, og DET er effektivt og tidsbesparende på sikt!

Å spare seg til fant …

Jeg har hørt uttrykket «å spare seg til fant» – og det passer godt for den retningen vi ser ut til å ha beveget oss i den siste tiden når det gjelder pasientbehandling på sykehus. Flere pasienter per sykepleier, flere innleggelser, raskere utskrivninger, og effektivisering i alle hjørner.

Greit nok! Effektivisering er en nødvendig del av veien videre om vi skal klare å håndtere den bølgen av pasienter som kommer i tiden framover. Men vi må ikke miste gangsynet fullstendig.

Og vi må ikke miste faget vårt! En god del av faget vårt handler om å ivareta pasienten, ikke bare fysisk inne på rommet, eller ved å ta alle prøver og vitale parametre – men også ved å skape trygghet og tillit, slik at pasienten føler seg ivaretatt, og vi har et best mulig utgangspunkt til å finne ut hva som feiler pasienten.

Jeg kan merke så godt på pasientene når jeg tar meg tid til å berolige dem, og når jeg ikke gjør det. Noen ganger har jeg det så travelt at jeg glemmer det – og det blir som en snøball som vokser seg større for hver pasient jeg har, og jeg kjenner meg mer overveldet og overarbeidet for hver runde.

Og så kan jeg komme på det, ta meg de 2 minuttene det tar, og kjenne at det hele roer seg igjen – at jeg har gjort en god jobb med denne pasienten iallfall, og det kjennes som om snøballen stopper.

Effektiviseringstiltak som gjør godt

Jeg tror vi sykepleiere, spesielt i dag, må være bevisst hvilken rolle og jobb vi egentlig har – hvor viktig den er for den enkelte pasient – og gjøre den! Ikke gå på akkord med faget vårt, selv om vi har det travelt.

Vi trenger ikke sitte og snakke i evigheter, men ta pasienten i hånda, møt blikket og kort oppsummere hvor vi er, og hvor vi skal. Dette er en god investering og et effektiviseringstiltak som kjennes givende – både for pasient og sykepleier.