Vi mangler sykepleiere, så hva om vi stjeler noen fra nabobygda?

Leder Sykepleien

Eller kanskje vi bare skal prøve å hente dem fra det nærmeste sykehuset?

Nei da, sykepleiere kan selvsagt ikke stjeles. Men de kan definitivt lokkes. For et stort antall norske kommuner er sykepleiermangelen et problem som de direkte berørte – sykepleierne selv, pasienter, pårørende, ledere – kjenner på kroppen hver eneste dag.

For å bøte på problemet vedtas det gjerne å bruke lokkemidler av typen

– høyere lønn,
– heltidsstilling,
– oppstartsbonus,
– hver-fjerde-helg-turnus,
– ekstra ferie og
– nedbetaling av studielån.

Noen er kreative og slenger mer uventede tilbud i potten. Blant virkemidlene Sykepleien har kartlagt så langt, finner vi også seniorbonus, diverse stipender og gratis flyttehjelp. Én kommune går enda litt lenger og reklamerer sågar med svømmehalltilgang, festivalpass og betalt startkontingent i et lokalt sykkelløp.

Les sak og se kart: Disse 153 kommunene tilbyr noe ekstra til sykepleiere

Morsomt? Egentlig ikke

De sistnevnte tilbudene kan du gjerne le litt av, de er åpenbart laget med glimt i øyet. Men ikke le altfor mye. Se heller for deg alle de blytunge møtene, der tonen settes med et smått fortvilet «Hva gjør vi?», før planer og håp strander i møte med kommunenes budsjettrammer, handlingsvillighet og øvrige prioriteringer.

Når disse møtene ender med null eller lite penger til virkemidler, gjør man det beste ut av det man kan finne. Har i tillegg nabokommunen omtrent likelydende stillingsannonser, er det nødvendig å komme opp med noe som gjør at ens egen utlysning blir lagt merke til. Da er det kanskje ikke så dumt med festivalpass likevel.

Kannibalisme

Bakteppet er naturligvis at vi mangler sykepleiere i Norge. Ergo vil det noen ganger være slik at en kommunes seier er en annens tap. Å gå til kamp om arbeidskraften kan føre til en aldri så liten borgerkrig, om du har lyst til å sette det helt på spissen. En rådmann Sykepleien har snakket med, bruker spøkefullt uttrykket «kommunal kannibalisme».

La meg si det med en gang:

Konkurranse om arbeidskraft er sunt og antakelig helt nødvendig for å heve gjennomsnittslønningene.

Mer om det siden. La oss først se på noen av slagsidene ved lokketilbudene, for det er en del av dem.

De nedprioriterte trofaste

Kanskje aller verst: Det er mulig å tenke seg et skrekkscenario der en kommune nærmest tømmer nabokommunen for sykepleiere. Dette kan videre forplante seg i dominorekker med svært ulykksalig virkning for de siste kommunene i kjeden.

Ille: Det har skjedd at fast ansatte som har jobbet på et sykehjem i årevis, sliterne som faktisk har fått det til å gå rundt i krisetider, ikke får samme fordeler som de nyrekrutterte. Til Sykepleien er dette blitt omtalt som «sårt», noe vi gjetter er en kolossal underdrivelse.

Ingen enkle valg

Vanskelig for kommunene: Hva er det som virker, egentlig? Det er vrient å gi kommunene noen råd om hva som er beste fremgangsmåte. I Søndre Land synes en hver-fjerde-helg-turnus å ha hjulpet på rekrutteringen. I kommunen med alle de uvanlige tilleggselementene, Frøya, forteller de nyansatte sykepleierne at det tross alt var nedbetaling av studielån som veide tyngst.

Vanskelig for sykepleierne: Hvordan skal den enkelte jobbsøkende sykepleier vurdere tilbudene opp mot hverandre?

Tenk deg at du har fått positive signaler fra to potensielle arbeidsgivere. Det dreier seg om nabokommuner, slik at reisetid og nærhet til familie eller venner spiller liten rolle. Den ene arbeidsgiveren tilbyr en engangssum og ei ekstra ferieuke, den andre tilbyr et lønnspåslag. På toppen kommer to typer bindingstid og trinnvise utbetalinger du ikke helt ser rekkevidden av.

Hva gjør du?

Ikke tiss i buksene for å holde varmen

Fernanda Winger Eggen ved Samfunnsøkonomisk analyse forteller at Norge vil trenge mange flere sykepleiere i 2040, titusener mer enn i dag. Hun sier at utdanningskapasiteten sannsynligvis er det springende punktet.

Men studieplassene skal også fylles, og helst med de beste søkerne. Da må yrket være attraktivt å søke seg til. En del av dette handler om lønn, og da spesifikt om den lønnen du kan ta for gitt – ikke om den som er basert på flaks, eller som du må ta frem dine beste forhandlingsevner for å oppnå.

Så, kjære alle som har makt over kommunebudsjettene: Dere har et ansvar for at også neste generasjon skal få tilgang på arbeidskraft. Det gjør dere ikke ved å ty til kortsiktige løsninger som engangsutbetalinger.

Hvis konkurransen kommunene imellom derimot handler om varig lønn, vil den bidra til å holde problemet på dagsordenen og dermed utøve et vedvarende press i riktig retning, mot en høyere snittlønn.

Alle elementene i sirkelen – høyere lønn og status, bedre søkning til studiene, flere studieplasser, akseptable arbeidsforhold og faglig utvikling – må være på plass. Slik kan vi unngå at hverdagen i 2030 og 2040 får sykepleiere til å tenke lengselsfullt tilbake på 2018 som tiden da det i hvert fall nesten var mulig å jobbe konstruktivt med kjerneoppgavene.

Dyrt, sier du? Vel, vikarbyråer er dyrere.

Elastikkparadokset

Ofte er det slik at knappe, viktige goder koster mest. Når knapphet på sykepleiere likevel ikke fører til markant høyere lønn, er antakelig sykepleiernes egen yrkesetikk noe av årsaken. Det er jo ingen som har lyst til å la en pasient ligge der og lide, derfor strekker man seg stadig litt lenger.

Denne høyst forståelige elastikken gjør at hjulene tross alt går rundt, på en måte som kan holde problemene delvis skjult for beslutningstakerne noen ledd lenger opp i hierarkiet. Men en slik konstruksjon, der velvilje og personlig initiativ er hjørnesteiner i grunnmuren, vil ikke holde i lengden.

Les også: