Ledernes systemer truer sykepleiernes tid til omsorg og hjelp

Denne kronikken er en bearbeidet versjon av et foredrag som nylig ble holdt på et nordisk treff for sykepleieetiske råd. Tittelen på foredraget var: «Ansikt til ansikt: Kan Levinas hjelpe oss til å forstå de elektroniske medienes begrensninger?»

Foredraget begynte ikke med ansiktet, og heller ikke med den franske filosofen Emmanuel Levinas. Derimot begynte det – som også denne kronikken – med de elektroniske mediene og deres muligheter, for så å avslutte med hva dette har med ansiktet og Levinas å gjøre.

Den digitale teknologiens muligheter

Første gang jeg fikk en forklaring på hva kunstig intelligens er, tenkte jeg at dette jo må bety en formidabel utvidelse av kapasiteten til vår venstre hjernehalvdel. Jeg hadde nemlig nettopp lest om forskjellen mellom høyre og venstre hjernehalvdel, og det er jo alltid slik at når vi hører om noe som er nytt og ukjent for oss, så relaterer vi det til noe vi kan fra før.

Det jeg hadde lest om de to hjernehalvdelene, var at de vokser og utvikler seg i forskjellige stadier og i forskjellige retninger (1, 2). Det første leveåret er det særlig den høyre hjernehalvdelen som vokser, og den vokser mye, både i vekt og i antall celler. Hvis vi skal skille ut to egenskaper som vi tilegner oss gjennom denne veksten, i samspillet med vår hovedomsorgsgiver (som regel mor), kan vi si at de er

– en direkte sansing av omgivelsene
– en evne til empatisk innlevelse

Disse egenskapene ved mennesket har vært avgjørende for at vi har kunnet overleve som art, opp gjennom evolusjonen (3).

I det andre leveåret er tiden kommet for den venstre hjernehalvdelen. Da er det den som vokser tilsvarende, både i vekt og i antall celler. Og hvis vi også her skal skille ut to egenskaper som vi tilegner oss gjennom denne veksten, og denne gangen gjerne sammen med flere omsorgsgivere (blant dem ofte far), kan vi si at de er

– en regelstyrt prosessering av abstrakte størrelser som bokstaver og tall
– å løse avgrensede og forhåndsdefinerte oppgaver

Senere har jeg lært at dette er en svært forenklet beskrivelse av hjernen. Det finnes for eksempel også en vertikal akse, som går nedenfra, fra hjernestammen – som vi har felles med alle dyr – og oppover og helt frem til pannelappen, hvor vi finner de prosessene som bare mennesker kan utføre: å snakke, å foreta kompliserte sammenstillinger av sanseinntrykk og å planlegge fremtidige aktiviteter.

På en måte kan vi si at den horisontale aksen, fra høyre til venstre hjernehalvdel, sier oss noe om utviklingen til det enkelte individ, særlig gjennom de to første leveårene; mens langs den vertikale aksen, fra hjernestammen til pannelappen, kan vi se resultatet av den evolusjonære utviklingen frem til mennesket som art.

Hjernehalvdelene som metaforer

Etter denne nye kunnskapen har jeg kommet til at jeg heller må bruke uttrykket «høyre hjernehalvdel» som en metafor på den delen av hjernen, og for så vidt hele kroppen, som er aktiv ved en direkte sansing av omgivelsene og en bruk av evnen til empatisk innlevelse.

På tilsvarende måte vil jeg bruke uttrykket «venstre hjernehalvdel» som en metafor på den delen av oss som gjør oss i stand til en regelstyrt prosessering av abstrakte størrelser som bokstaver og tall, og til å løse avgrensede og forhåndsdefinerte oppgaver.

I det følgende vil derfor begrepene høyre og venstre hjernehalvdel bli brukt i denne metaforiske betydningen.

Dermed kan jeg fortsatt si at kunstig intelligens, og egentlig digitale programmer og systemer generelt, utgjør en betydelig utvidelse av kapasiteten til vår venstre hjernehalvdel. Det er jo nettopp denne halvdelens oppgaver vi mennesker har utviklet de digitale programmene og systemene for å kunne utføre.

Den mest nærliggende neste tanken ville da kanskje være at vi ved å ta i bruk denne nye teknologien kan frigjøre noe av den kapasiteten som hører til vår venstre hjernehalvdel, og at denne delen av oss mer får oppgaven med å være et bindeledd, en formidler og «oversetter», mellom mennesker og digitale systemer.

Så kan vi som mennesker bruke mer av vår tid og kapasitet til å videreutvikle og raffinere det vi bruker den høyre hjernehalvdelen til, altså en direkte sansing av omgivelsene og evnen til empatisk innlevelse.

Dette bør særlig gjelde i de profesjonene som mer enn andre krever nettopp disse evnene, nemlig der hvor det utføres profesjonell omsorg, som i helsevesenet, sosialt arbeid, barnehager og skoler.

Vike for de digitale systemene

Som for alle andre deler av kroppen er det også slik for den høyre hjernehalvdelen at den må holdes i jevnlig aktivitet for å kunne fungere. Dersom noen for eksempel glemmer, eller ikke gis muligheter til, å utvikle og bruke sin høyre hjernehalvdel, må de egenskapene som denne hjernehalvdelen er god på, i stedet læres på mer indirekte måter, gjennom regler, språk, teoretisk kunnskap og avgrensede, formålsrettede oppgaver – med andre ord via det som er den venstre hjernehalvdelens – og de digitale systemenes – spesialiteter.

Dermed er det en fare for at dersom alt av de muligheter som ligger i den høyre hjernehalvdelen, må gjenlæres ved hjelp av den venstre – gjennom språkbasert læring og avgrensede oppgaveløsninger – i stedet for å bygge videre på de naturgitte fordelene vi allerede har i vår høyre hjernehalvdel, ja, da blir det lite eller ingenting igjen av det vi kan kalle menneskets fortrinn i samspillet med de digitale systemene.

Da må vi vike for de digitale systemene på alle fronter. Jeg tror ingen ønsker et slikt samfunn.

Hva betyr dette for en sykepleier?

La oss som et eksempel se nærmere på en sykepleiers hverdag. Et møte med en pasient kaller umiddelbart frem og stimulerer sykepleierens høyre hjernehalvdel. Gjennom sin opptrente faglighet, som kan sees på som en videreutvikling av en allerede eksisterende evne til en direkte sansing av omgivelsene og en empatisk innlevelse, utøver sykepleieren et profesjonelt skjønn som gjør henne i stand til å kunne forstå pasientens behov.

Deretter må sykepleieren også stadig mer aktivere sin venstre hjernehalvdel: Hennes egne erfaringer og vurderinger må settes ord på, sjekkes mot fagets teori, rapporteres og finne sin plass i en helhet hvor begrensede ressurser skal fordeles på en best mulig måte.

Siden dette er oppgaver som digitale systemer kan avhjelpe henne med, kunne jo da sykepleieren bruke enda mer tid på det hun kan best, som profesjonell omsorgsarbeider, hvor den høyre hjernehalvdelen er særlig aktiv. Det er jo tross alt nettopp den praksiskompetansen hun har tilegnet seg gjennom sin utdannelse og erfaring, og som man skulle tro er grunnen til at arbeidsgiveren har ansatt henne og betaler hennes lønn.

Her ligger det imidlertid en begrensning i den høyre hjernehalvdelens potensial som vi ikke kan overse: Det å bruke den høyre hjernehalvdelen, det vil si å bruke og å holde oppe evnen til en direkte sansing av omgivelsene og evnen til empatisk innlevelse, forutsetter en fysisk nærhet.

Denne nærheten har en sykepleier i sitt daglige arbeid sammen med pasienten, men det har ikke nødvendigvis hennes ledere, politiske beslutningstakere, eller de som utvikler de digitale programmene og systemene. Det som derimot er de digitale systemenes styrke, er at de ikke trenger noen fysisk nærhet for å anvendes og perfeksjoneres.

Den venstre hjernehalvdelens overtak

Denne begrensningen i den høyre hjernehalvdelens egenskaper, som består i at de krever en fysisk nærhet for å kunne brukes, gjør at sykepleieres daglige bruk av den blir usynlig på avstand. Det uheldige er at de viktigste beslutningstakerne befinner seg i nettopp en slik avstand.

Dette gir den venstre hjernehalvdelen – godt assistert og forsterket av digitale systemer – en gjennomslagskraft og et overtak som kan fortrenge utviklingen og vektleggingen av aktivitetene i den høyre hjernehalvdelen.

Resultatet kan bli det motsatte av det som burde følge av det faktum at digitale systemer kan avlaste den venstre hjernehalvdelen: I stedet for å bruke mindre tid på aktiviteter i venstre hjernehalvdel kan en sykepleier – og for så vidt en hvilken som helst profesjonell omsorgsgiver – bli pålagt å bruke stadig mer tid med denne halvdelen, med å bruke og å lære seg stadig nye digitale systemer, på bekostning av den tiden hun har sammen med de menneskene som trenger hjelp og omsorg.

Dette vil kunne bli resultatet av en for stor avstand mellom beslutningstakerne og der hvor hjelpen utføres.

Dette er ikke bare uheldig sett fra et økonomisk ressurssynspunkt, det vil si slik vi tenker når vi bruker vår venstre hjernehalvdel. Det er mye vi ikke vet om hjernen, men de som vet en del, synes å være enige om dette: Hvis en del av hjernen kolliderer med en annen del – for eksempel hvis de inntrykk og påvirkninger, forventninger og krav som kommer inn til det vi her har kalt den venstre hjernehalvdelen, kommer i konflikt med de inntrykk og påvirkninger, forventninger og krav som kommer inn til den høyre – kan det føre til dårlig helse, både mentalt og fysisk.

Beslutningstakere er også mennesker

Hva kan vi gjøre med dette? Hvordan kan vi bedre ta vare på, utvikle og utnytte våre egne og hverandres høyre hjernehalvdeler? Veien til et svar på dette, og det som gir grunn til håp, er det enkle faktum at beslutningstakere og systemutviklere også er mennesker, også de med to hjernehalvdeler. Dermed har også de muligheten til å utvikle og trene opp en direkte sansing av omgivelsene og evnen til empatisk innlevelse.

Spørsmålet er hvilken fysisk nærhet disse personene befinner seg i. Hvis det for det meste er møterommenes nærhet og konteksten til dem som utvikler og vedlikeholder de digitale systemene, hjelper det ikke stort. Det vil kanskje snarere forsterke problemet, ved at det utvikler seg en egen ledelses- og administrasjonskultur, atskilt fra den profesjonelle omsorgens virkelighet.

Det som snarere må til, er at de som tar beslutninger med konsekvenser for en omsorgsarbeiders bruk av sin arbeidstid, tilbringer en stor nok del av sin arbeidstid i den samme virkeligheten, det vil si i nærheten av dem som virksomhetene er til for, for eksempel pasientene.

Ansiktet og Levinas

Som nevnt innledningsvis var utgangspunktet for denne kronikken et foredrag med tittelen «Ansikt til ansikt: Kan Levinas hjelpe oss til å forstå de elektroniske medienes begrensninger?». Hittil har jeg nevnt verken ansiktet eller Emmanuel Levinas. Men det som er skrevet ovenfor, er like fullt et forsøk på å besvare spørsmålet som ligger i tittelen:

Som vi vet, utvikles den høyre hjernehalvdelen særlig i det første leveåret i et samspill med (som regel) mor og i særlig stor grad hennes ansikt. Dette kan vår bevissthet ikke huske, men det er kanskje nettopp denne kroppslige erfaringen som bringes opp til bevissthetens overflate når vi møter en annens ansikt. Stilt overfor en annens ansikt gjenkalles noe som befinner seg, som Levinas sier det, «forut for alle minner og det som kan huskes» (4, s. 104; min oversettelse. Dette utdyper jeg nærmere i boken Fra mål til mening (6).).

Videre, det Levinas i sitatet nedenfor betegner som «fornuftens effektive virke» og «Den Universelle Fornuftens orden», kan vi i dagens samfunn og med dagens kunnskap tolke som det vi bruker vår venstre hjernehalvdel til, godt hjulpet av digitale systemer. Mens når han i det samme sitatet (5, s. 176–77; min oversettelse) bruker ordene «enkeltmenneskers samvittigheter» og «subjektiviteten», har dette med aktiviseringen av den høyre hjernehalvdelen å gjøre:

Det finnes tårer som systemet ikke ser, og ikke kan se: Den Andres tårer. For at samfunnslivet skal fungere godt, er det helt nødvendig å bekrefte det uforbeholdne ansvar hos alle og for alle. I enhver samfunnsorden trengs enkeltmenneskers samvittigheter, for bare mennesker kan se krenkelser, særlig de krenkelsene som følger av fornuftens effektive virke.

Vi må forsvare subjektiviteten mot de påkjenninger som følger av Den Universelle Fornuftens orden. For meg bunner argumentene og forsvaret for subjektiviteten ikke i et syn på jeg-et som noe hellig, men på det faktum at bare jeg-et kan se den Andres «hemmelige tårer», tårer som er forårsaket av den effektive fungeringen av en samfunnsorden.

Derfor er subjektiviteten (i det ansvarlige jeg-et) uunnværlig for å kunne oppnå den omsorgen som ethvert samfunn ønsker å oppnå gjennom sin organisering, men som glipper når det unike i jeg-et og i den Andre forsvinner i mengden.

Referanser

1.    Schore AN. Minds in the making: attachment, the self-organizing brain, and developmentally-oriented psychoanalytic psychotherapy. British Journal of Psychotherapy. 2001;17(3):299–328.

2.    McGilchrist I. The master and his emissary: the divided brain and the making of the Western World. New Haven: Yale University Press; 2009.

3.    Hessen DO. Vi: Samarbeid – fra celle til samfunn. Oslo: Cappelen Damm; 2017.

4.    Levinas E. Otherwise than being or beyond essence. Dordrecht: Kluwer Academic Publishers; 1991.

5.    Burggraeve R. The wisdom of love in the service of love: Emmanuel Levinas on justice, peace, and human rights. Milwaukee: Marquette University Press; 2002.

6.    Aasland DG. Fra mål til mening: ord og virkelighet i profesjonell hjelp. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.