56 varslere har tatt et samfunnsansvar. Nå gjenstår refleksjonene hos våre styres­makter

Vi har hørt om det lenge. Sykepleiere over det ganske land løper og løper for å rekke alle oppgavene sine. Til tross for dette er de glade i jobben sin. De bryr seg om pasientene, og takket være trofaste sykepleiere og helsearbeidere er det mange steder godt og trygt å bli gammel og skrøpelig i dette landet.

Men dette må ikke hindre oss i å bringe andre sider av vårt helsevesen frem i lyset. Noen ganger kommer det til et punkt hvor sykepleiere og andre helsearbeidere ikke makter mer fordi helsepersonellovens krav til faglig forsvarlighet og våre yrkesetiske standarder ikke lenger kan etterleves.

Liggende på gulvet

Nylig varslet sju anonyme helsearbeidere om uholdbare forhold ved en eldreinstitusjon i Arendal kommune. (Jeg kjenner saken kun fra mediene.)

Her kom det frem at ansatte hadde fått beskjed om at nødvendig morgenstell skal prioriteres bort. Fokus skal være på det aller viktigste, som mat og medisiner. Det blir videre beskrevet at brukere er blitt funnet liggende på gulvet, og at det er usikkert hvor lenge de har ligget der.

I denne forbindelsen ble jeg kontaktet av lokalavisen Agderposten, hvor jeg ga helsearbeiderne ros for å melde ifra. Våre yrkesetiske retningslinjer er klare på at sykepleieren skal ivareta «den enkelte pasients verdighet og integritet, herunder retten til faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp, retten til å være medbestemmende og retten til ikke å bli krenket».

Retningslinjene er også tydelige på at det skal varsles når pasienter utsettes for kritikkverdige eller uforsvarlige forhold. Pasientenes liv og helse sto i fare.

Nye varsler

Det tok ikke mange dagene før et nytt varsel fra samme kommune kom. Trettien varslere velger å stå frem i avisen. De sier: Pasientene lider under tidspress. Nok er nok.

Mens jeg holdt på å skrive dette, kommer det nok et varsel fra samme kommune, denne gangen fra nattpatruljen, hvor 18 helsearbeidere forteller: «Det hender ofte at vi ikke rekker å legge fru Hansen før klokka halv tre på natta.» Nattpatruljen støtter sine kolleger i at ressurssituasjonen er uholdbar.

Unnlater å varsle

Som regel makter ikke sykepleiere å stå i stort press og se pasientene lide over tid. Likevel er det mange som ikke varsler. I en undersøkelse blant nesten 3000 sykepleiere i tidsskriftet Sykepleien, for noen år tilbake, kom det frem at halvparten ikke ser noen nytte i å melde ifra.

Jeg er også kjent med at tillitsvalgte unnlater å varsle, enten fordi de opplever at det ikke nytter, eller fordi de er redde for gjengjeldelse. Kanskje er dette i ferd med å snu?

Flere sammen

I alle organisasjoner bør det være utarbeidet rutiner for varsling. Blir det skrevet avviksmeldinger? Hva gjøres i så fall med disse?

Et varsel bør først gå til nærmeste leder, via tillitsvalgt, verneombud eller annen rådgiver. Dette kan gi arbeidsgiver muligheten til å ordne opp i forholdene. Sykepleiere har også mulighet til å varsle mediene, hvis intern varsling ikke fører frem. (Jeg er ikke kjent med hvor mange forsøk det er blitt gjort internt, uten hell, før mediene ble kontaktet i denne konkrete saken.)

Det er også fullt mulig å varsle anonymt, slik helsearbeiderne gjorde i dette tilfellet. Det avgjørende i slike saker er innholdet i varselet, ikke hvem som fremfører varselet.

Jeg tror også det er klokt at man er flere sammen når det varsles. Dessverre viser varslerhistorier vi kjenner til, at det ofte blir varslerens egenskaper som trekkes frem, og at innholdet i varselet kommer i andre rekke.

Arbeidsgivers ansvar

Men ingen politikere i akkurat denne saken har så langt sådd tvil om hvorvidt innholdet i varslene har medført riktighet. Tvert imot ga de uttrykk for at kommunen manglet penger og hadde for lite skatteinngang til å opprettholde den kvaliteten de ønsket.

Helsepolitikere vet selvfølgelig at det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for at helsearbeidere kan utføre jobben sin på en faglig forsvarlig måte. Kanskje hadde de også friskt i minne kvinnen som forsvant fra en annen institusjon i samme kommune for et par år tilbake. Beboeren ble funnet etter 14 dager, ihjelfrosset.

Oppover i systemene

Varsling er viktig i et demokrati. Når mediene slår opp sakene det varsles om, bidrar det til at politikere får mer forståelse for konsekvensene av besparinger og budsjettmessige prioriteringer.

Jeg er fullt klar over at det er utrolig krevende å være folkevalgt lokalpolitiker når budsjettene ikke strekker til. De gjør en utrolig innsats for kommunene sine, de bruker av sin fritid, og de får ofte mye negativt tilbake fra kommunens innbyggere.

Den krevende situasjonen lokalpolitikere opplever, kan også føre til at færre vil ta på seg et slik verv i fremtiden, noe som i seg selv kan bli et demokratisk problem. Kommunepolitikere burde kanskje også varsle kraftig «oppover i systemene» at nok er nok – til alle dem som sier at eldreomsorgen skal skinne, og til alle dem som har en oppskriftsbok for eldreomsorg.

Lydighet mot autoriteter

Lojalitet er sentralt i varslingssaker: Hvem er vi lojale mot – arbeidsgiver eller pasient – når viktige etiske og moralske verdier står på spill?

Innflytelsesrike autoriteter påvirker våre handlinger. Det viste en gang for alle Stanley Milgrams lydighetseksperiment fra 1963. Milgram søkte frivillige som kunne delta i et forskningseksperiment om læring og straff. Han ville undersøke hva mennesker var villige til å gjøre når ordren kom fra en autoritetsperson.

Deltakerne ble forklart at man skulle finne ut om en forsøksperson (som egentlig var en skuespiller) husket bedre når vedkommende fikk elektriske støt. Hvor sterkt støt den enkelte fikk, kunne man se på en skala. Deltakerne ble fortalt at støtene var ufarlige, men det var helt tydelig at «forsøkspersonene» vred seg i smerte når de fikk de elektriske støtene.

Det oppsiktsvekkende i undersøkelsen var hvor mange av deltakerne som var villige til å gi støt på 450 volt, som er en dødelig dose.

Gjøremålsaktivitet

Hvorfor trekker jeg frem Milgrams studie? Er ikke det helt malplassert når jeg skriver om varsling, spør du kanskje? Nei, dette er viktig å huske på, nettopp fordi historien viser oss at vi opptrer lojalt overfor myndighetspersoner i større grad enn vi selv kanskje reflekterer over, kanskje i større grad enn vår egen vilje og samvittighet normalt ville tillate.

Sykepleiere er lojale mot sin arbeidsplass, de løper og løper; de er glade i jobben sin, og de bryr seg om pasientene. Dilemmaene er store. Sykepleierne peker på tidspresset og ressurser som ikke strekker til. Faglige vurderinger og omsorgsfull hjelp er ikke beskjeden de får fra sine overordnede, men snarere om hvilke gjøremål som skal prioriteres.

Travelhet ligger i kulturen, men travelheten krenker pasientene – når sykepleierne ser seg nødt til kun å være opptatt av gjøremålsaktivitet og ikke sanser hva som er rundt dem. Det etiske dilemmaet er appellen til å handle til det beste for pasientene, samtidig som de må være lojale mot sin arbeidsgiver.

Men arbeidsgivers prioriteringer foretas på møterommene, bak en pult hvor beslutningstakerne ikke møter pasienten ansikt til ansikt. Rundt et skrivebord er det tall, fakta og økonomiske prioriteringer som står sentralt. Da mister man lett pasienten og dennes beste av syne.

Samfunnsansvar

Nå har til sammen 56 varslere stått frem og tatt et samfunnsansvar. Vi makter ikke å se pasientene lide mer, vi bryter med faglige normer og vår yrkesetikk, sier de. De kan ikke lenger akseptere den praksisen de deltar i.

Nå gjenstår refleksjonene hos våre styresmakter. Ingen må lenger lukke øyene og stilltiende akseptere en praksis denne varslingen har avdekket. Nok er nok.