fbpx – Ikke alle nås via Dagsrevyen eller Digipost Hopp til hovedinnhold

Ny doktorgrad – Ikke alle nås via Dagsrevyen eller Digipost

Thea Beate Brevik, førsteamanuensis Høyskolen i Molde
TILTAK FOR TESTING: Tilpasset informasjon i riktige kanaler kan ifølge Thea Brevik få flere innvandrerkvinner til å delta i screeningprogrammer mot bryst- og livmorhalskreft. Foto: Privat

Hvordan få flere innvandrerkvinner til å sjekke seg for bryst- og livmorhalskreft? Sykepleier Thea Beate Brevik har skrevet doktorgrad om hva som må til.

– Mange er faktisk ikke så privilegerte at de kan møte opp hos fastlegen midt i arbeidstiden en tilfeldig hverdag for å ta en celleprøve.

Sykepleier og førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde, Thea Beate Brevik, har nok av eksempler på barrierer som bidrar til at kvinner med innvandrerbakgrunn er underrepresentert når det gjelder screening for bryst- og livmorhalskreft.

– Har du for eksempel en sterk religiøs overbevisning om at en gud uansett bestemmer, kan en kreftscreening oppleves som meningsløs. Og kommer du fra et land der folk – ofte med god grunn – er skeptiske til myndighetene, kan det påvirke hvordan øvrighetens oppfordringer om helsesjekk tas imot.

Kulturelle forskjeller

Brevik var ferdig utdannet sykepleier i 2013 og har lang fartstid fra kirurgisk avdeling ved sykehuset i Molde. Det var her hennes interesse for innvandreres møte med norsk helsevesen først ble vekket.

På kirurgen så Brevik hvordan mange slet med å forstå informasjonen som ble gitt.

– I den daglige kommunikasjon kunne språket bli utfordrende. Ofte visste vi ikke hvor mye informasjon som faktisk nådde frem.

I tillegg til språklige utfordringer kunne kulturelle forskjeller kreve tilpassinger. For eksempel kunne pre- og postoperative forberedelser kollidere med religiøse regler for faste.

Brevik så derimot at samtaler med pasientene og relativt enkle tilpasninger kunne ha effekt.

– Rutinene på en sykehusavdeling kan være veldig rigide, men ofte er det ikke så mye som skal til om man er villig til å møte pasientene der de er. For eksempel går det an å legge til rette for at også nattevakter kan servere mat, dersom pasienten faster på dagtid.

Barrierer

Kvinner med minoritetsbakgrunn har relativ lav deltakelse i screeningprogrammer for kreft i livmorhals og bryst. Dette gjelder både i Norge og andre land som har slike tilbud. En konsekvens av dette er at disse kvinnene også har vesentlig høyere dødelighet for disse kreftformene.

Denne tematikken har Brevik sunket dypt inn i, og 28. juni forsvarte hun sin avhandling «Educational interventions on breast and cervical cancer screening» ved Høyskolen i Molde.

I doktorgradsarbeidet har hun foretatt tre systematiske litteraturstudier av internasjonal forskning på tiltak som kan få flere innvandrerkvinner til å sjekke seg.

– Vi ser at om myndighetene bare informerer i tradisjonelle kanaler om at du må gjøre slik og slik, så har det liten effekt for visse grupper.

– Dersom man avklarer hvilke barrierer som finnes, så kan man tilpasse kommunikasjonen og kanalene bedre etter dette.

Bevissthet om enkelt, klart språk, forklaring av fagtermer og bruk av grafisk informasjon er noen grep som ifølge Brevik kan bidra til å senke terskelen og øke forståelsen hos minoritetsgrupper.

Hun understreker også betydningen av å være på plattformer målgruppene selv bruker.

– Ikke alle nås via Dagsrevyen eller Digipost. Ikke alle er jevnlig innom Helsenorge.no eller vg.no, påminner hun.

Erfaringer fra pandemien

Under koronapandemien ble problematikken fort tydelig, og viktig informasjon nådde i mindre grad frem til visse innvandrergrupper. Dette til tross for nærmest daglige pressekonferanser direkteoverført på NRK og fyldig informasjon på nasjonale helsemyndigheters nettsider.

Etter hvert begynte man med mer spesialtilpassede tiltak. Man oppsøkte målgruppene mer på deres hjemmebane, og begynte å kommunisere via utvalgte sosiale medier som WhatsApp og Facebook.

Informasjon om smittevern, testing og vaksinering ble dessuten oversatt til flere språk.

– Da jeg begynte doktorgradsarbeidet i 2019 var det veldig lite helseinfo tilgjengelig på andre språk enn norsk, samisk og engelsk. Under og i kjølvannet av pandemien har det skjedde en enorm fremgang her, synes Brevik.

Må involveres

Brevik er opptatt av at man i større grad involverer dem det gjelder for å nå ut med viktig helseinformasjon.

– Man må inn i innvandrerbefolkningen og kartlegge hvilke barrierer som finnes. Så kan man sette i verk egnede tiltak, sier hun.

– Det kan være det er organisasjoner, lederfigurer, frivillige, menigheter og ulike sosiale møteplasser man kan alliere seg med for å styrke troverdigheten til informasjonen som skal formidles.

En av studiene Brevik så på, viste for eksempel at bruk frisører til å snakke om viktigheten av screening, økte deltakelsen på mammografi i den aktuelle gruppen med 33 prosent.

Ifølge Brevik er tilpasning av tid og sted for screeningtilbudet også et effektivt virkemiddel.

For å illustrere viser hun til hvordan en del innvandrerkvinner er i kontakt med helsestasjoner. Dette møtepunktet mellom målgruppe og helsevesen kan brukes til å informere om betydningen av kreftscreening.

Alle har dessuten ikke mulighet til å møte opp på dagtid hos fastlegen sin for livmorhalsscreening, enten det skyldes omsorgsoppgaver, jobb eller transportutfordringer.

– Om en fastlege kan tilby screening på kveldstid visse dager, så vil det være til hjelp for mange. Enkelte steder har man blitt flinkere til å tilby mammografi på kveldstid, og det finnes mammografibusser som reiser rundt for å gjøre tilbudet mer tilgjengelig.

Koster å la være

Selv om Brevik har sett på tiltak spesifikt rettet mot innvandrerkvinner og kreftscreening, mener hun problematikken og funnene også er relevante for andre områder.

– Da vi gikk gjennom forskningsfeltet, så vi at mye er direkte overførbart til mange andre sykdommer, sier hun, og peker på erfaringene fra pandemien.

– Visse innvandrergrupper hadde mindre grad av testing og vaksinering. Da helsemyndighetene begynte med spesialtilpassede tiltak, så de at det hadde stor effekt.

Spesialtilpassede tiltak krever ressurser, men Brevik minner om at det fort blir langt mer kostbart å la være.

– Kreft krever mye. Det viktigste er selvsagt lidelsene for pasienter og pårørende, men også for samfunnet er det viktig å oppdage livmorhalskreft og brystkreft tidlig, sier hun.

– Å øke andelen innvandrerkvinner som tar mammografi og celleprøve fra livmorhalsen, vil derfor være i alles interesse.

Les også:

Opplevde to selvmord – så startet sykepleieren aksjon for å forebygge

Janne Katrin Gundersen i aksjonen "Gå for å leve"
GÅR PÅ: Både faren og lillebroren til sykepleier Janne Katrin Gundersen valgte å avslutte livet selv. Nå jobber hun for å få flere til å våge å se, spørre og lytte til tanker om det vanskelige livet. Foto: Privat

– Helsepersonell må våge å spørre pasienter om de har selvmordstanker, sier Janne Katrin Gundersen. Sykepleieren leder en selvmordsforebyggende aksjon som snart når et foreløpig høydepunkt 915 meter over havet.

Det har gått nesten tjue år siden Janne Katrin Gundersens pappa valgte å forlate livet. I 2019 fulgte hennes lillebror Raymond etter.

– Jeg har opplevd å være i bunnløs sorg der jeg ikke maktet å bevege meg i det hele tatt, forteller Gundersen til Sykepleien.

– Jeg måtte finne en vei ut av det.

Gundersen fant veien ut, blant annet gjennom nærhet til naturen. Nå vier hun mye av sin fritid til å hjelpe andre med å finne sin vei.

(Artikkelen fortsetter nedenfor faktaboksen.)

Trenger du å snakke med noen?

Ved akutt fare for selvmord, ring 113 umiddelbart. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite.

Det finnes ellers en rekke hjelpetjenester dersom du trenger noen å snakke med, få råd, støtte og veiledning. For eksempel:

Kilde: Helsenorge.no

Gå for å leve

Årlig blir det registrert mellom 600 og 700 selvmord i Norge, og langt flere pårørende blir sittende igjen med sorg, sinne, spørsmål og savn.

Sammen med tre andre etterlatte etter selvmord og organisasjonen Leve – landsforeningen for etterlatte og berørte ved selvmord har Gundersen startet opp den landsdekkende selvmordsforebyggende aksjonen «Gå for å leve».

Det sterke verbet «å gå» har en trippel betydning i aksjonsnavnet, blir vi fortalt:

  1. Den fysiske aktiviteten å gå, som kan bidra til både bedre fysisk og psykisk helse.
  2. Å gå mentalt inn for å overleve og å overvinne selvmordstanker.
  3. Å gå sammen, i samtale eller stillhet, for slik å styrke forståelsen av å se, spørre og lytte.

Gundersen understreker at den fysiske aktiviteten «å gå» kan tolkes i utvidet forstand.

– Fysisk aktivitet er veldig viktig for psykisk helse, men som sykepleier vet jeg jo at ikke alle er i stand til å bli med å gå en tur, sier hun.

– Begrepet kan også inkludere det å gå på besøk eller å komme seg ut på balkongen i noen minutter.

Tror aksjonen har truffet en nerve

Gundersen har inntrykk av at de med «Gå for å leve» har truffet en nerve og et behov der ute for å lufte tanker om det vanskelig livet, tanker som i verste fall kan lede til selvmord.

De fire aksjonsstarterne holder til i henholdsvis Fredrikstad, Bærum, Trondheim og Jessheim. I tillegg popper det opp avleggere rundt omkring, blant annet i Arendal, Gausdal, Risør, Vestfold, Sandnessjøen og Bodø.

Folk trenger å bli sett

Janne Katrin Gundersen

Få dager etter et oppslag i lokalavisa vedtok et samlet fylkesting i Nordland å oppfordre alle innbyggere, samt bedrifter, organisasjoner og kommuner til å støtte opp om aksjonen.

– Vi er opptatt av at enkeltmennesker skal se hverandre, bry seg, våge å spørre. Folk trenger å bli sett, sier Gundersen.

Hun forteller om fire mødre i Gausdal som i løpet av fire år hadde mistet hver sin sønn til selvmord. Da mødrene nylig inviterte til en gågruppe i Gudbrandsdølen Dagningen [artikkelen krever betaling], var det over hundre personer som møtte opp i den vesle bygda.

– Vi ser at private aktører kan ta små initiativ og små skritt som får uvurderlig betydning for enkeltpersoner.

Ba fastlegen spørre om selvmordstanker

Gundersen fronter ikke aksjonen i sin daglige jobb som sykepleier, men sier hun nesten alltid spør sine pasienter om fysisk aktivitet, da hun vet dette er svært viktig også for den mentale helsen.

Hun er opptatt av at det må bli tryggere å spørre hvordan folk har det i alle deler av helsevesenet.

– Selvmordsproblematikk er ikke noe som bare hører hjemme i psykiatrien. Helsepersonell må våge å spørre pasienter om de har selvmordstanker. Mange kan for eksempel ha fått frykt og angst etter alvorlig sykdom, og folk med kroniske smerter kan fort få mørke tanker, sier Gundersen.

Selvmordsproblematikk er ikke noe som bare hører hjemme i psykiatrien

Janne Katrin Gundersen

Etterlatte etter selvmord har statistisk sett forhøyet risiko for selv å utvikle depresjon og andre psykiske lidelser.

– Jeg er selv dobbelt etterlatt, men har aldri blitt spurt om slikt av helsepersonell. Da jeg trengte sykemelding etter at min lillebror tok livet sitt, måtte jeg selv si til fastlegen: «Det er nå du skal spørre om jeg har selvmordstanker.»

Gundersen påpeker at menn over 70 i dag er gruppen med høyest selvmordsrate her i landet.

– Nå som eldrebølgen kommer, vil flere komme i denne risikogruppen. Da blir det enda viktigere med bevissthet om dette i ulike ledd av helsetjenesten.

Får ekspertstøtte

Professor i psykiatri og suicidologi, Lars Mehlum, sier seg helt enig med Janne Katrin Gundersen om at helsepersonell generelt må bli flinkere til å spørre pasienter om de har selvmordstanker.

Mehlum er leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

– For å fange opp flere personer som har selvmordsrisiko, er det viktig at helsepersonell har en lav terskel for å spørre om dette, skriver han til Sykepleien i en e-post.

Vi bør ikke ha for snevre kriterier for hvilke pasientgrupper som bør spørres om selvmordstanker

Lars Mehlum

– Hvilke pasientgrupper eller situasjoner er det spesielt viktig å være oppmerksom på?

– Vi bør ikke ha for snevre kriterier for hvilke pasientgrupper som bør spørres om selvmordstanker, skriver han.

– Men det er klart at alle pasienter som har eller kan ha psykiske problemer, som gjennomlever livskriser og store påkjenninger, har vært utsatt for tapsopplevelser eller traumer eller som er ensomme eller isolerte, bør være opplagte målgrupper for rutinemessig å spørre om dette.

– Og så må vi i tillegg bruke godt skjønn og ha lav terskel for å spørre når vi er bekymret for en pasient.

Lars Mehlum
VIKTIG Å SPØRRE: Lars Mehlum er leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging. Også han mener helsepersonell bør har en lav terskel for å spørre pasienter om de har selvmordstanker. Foto: Universitetet i Oslo

«Gå for å leve»-aksjonen er blant annet opptatt av hvordan fysisk aktivitet kan ha positiv innvirkning på psykisk helse.

Mehlum kan bekrefte at fysisk aktivitet reduserer depressive symptomer og andre negative emosjoner, både på kort og lengre sikt.

– Fysisk aktivitet bidrar også til å bygge selvfølelse og til å styrke den kroppslige helsen, noe som har en opplagt gunstig effekt for folks mestring. Dermed er fysisk aktivitet også i stor grad relevant i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Til Dovre i august

Siste helgen i august skal «Gå for å leve» ha sin foreløpige hovedmarkering 915 meter over havet, nærmere bestemt på Hageseter turisthytte på Dovre. Da blir det vandring langs pilegrimsleden og veldedighetskonsert med Trygve Skaug i Eysteinkyrkja.

– Samlingen markerer ikke noen slutt, men heller en begynnelse for oss, sier Gundersen.

Ukene etter Dovre-turen, kommer nemlig flere merkedager med relevans for saken: 31. august er verdens overdosedag, 10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging mens 10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse.

– Vi har startet noe som jeg tror vil bli stort.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.