fbpx LHBT+-personer skjuler identiteten sin på sykehjem Hopp til hovedinnhold

LHBT+-personer skjuler identiteten sin på sykehjem

Bildet viser en mannlig sykepleier som snakker med en eldre dame. De sitter ute, og det er god stemning.
INKLUDERING: Eldre homofile er sjelden åpne om sin seksuelle identitet i møte med helsepersonell. Sykepleiere bør signalisere at sykehjemmet er åpent for alle og lage individuelle handlingsplaner for LHBT+-pasienter. Illustrasjonsfoto: Arne Trautmann / Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Sykepleiere kan skape et inkluderende miljø for LHBT+-pasienter ved å skaffe seg kunnskap om deres behov og støtte dem i å være åpne.

Hovedbudskap

Eldre homofile, lesbiske, bifile og transpersoner er redd for å bli diskriminert på sykehjem. De skjuler identiteten sin. Sykepleiere og annet helsepersonell på sykehjem trenger kunnskap slik at eldre LHBT+-pasienter ivaretas og blir behandlet med respekt. Denne litteraturgjennomgangen viser at det mangler kunnskap og spesifikk trening rettet mot LHBT+-gruppen. Det trengs også forskning på feltet her i Norge.

Eldre LHBT+-personer har hatt en barndom og ungdom der homofili var kriminelt og en psykiatrisk diagnose. De vokste opp i et diskriminerende samfunn. Store deler av voksenlivet har vært preget av negative holdninger til homofili. Historisk sett har homofile hatt et anstrengt forhold til helsevesenet (1).

LHBT+-personer er samlebetegnelsen for ulik seksuell identitet og/eller kjønnsidentitet som bryter med normer for kjønn og seksualitet (2).

Enkelte eldre går inn i skapet igjen når de flytter på sykehjem. De orker ikke flere runder med «Har du vært gift? Nei. Hvorfor ikke det?», fortalte Kim Friele til Sykepleien (3).

Homofile, lesbiske, bifile og transpersoner blir usynliggjort på institusjon. Eldre homofile er sjelden åpne om sin seksuelle identitet i møte med helsepersonell. Det settes i sammenheng med at helse- og omsorgspersonell har manglende kunnskap om LHBT+-pasienter (1).

Respekt for pasientens verdighet og integritet er viktige verdier både i lovverk og etiske retningslinjer for sykepleiere. Ikke minst er slike verdier viktige for sårbare grupper som LHBT+-pasienter (4).

Aldring og helse (5) skriver at vi mangler kunnskap om LHBT+-personer i eldreomsorgen, og at deres egne erfaringer med å bo på sykehjem er dårlig dokumentert. Manglende kunnskap og forståelse kan forårsake at pasienten føler seg diskriminert, eller at tiltakene som settes inn, er irrelevante for den hjelpetrengende (1).

Metode

Artikkelen er basert på systematiske søk, men med et innledende litteratursøk med «older LGBT» og «long-term care» som søkeord for å orientere oss i litteraturen og forskningen som allerede fantes. Videre gjennomførte vi systematiske søk i Cinahl, Medline, Pubmed og British Nursing Index. Vi benyttet Oria for å finne relevante fagbøker.

Vi fikk treff på totalt 373 artikler og åtte forskningsartikler. Sju kvalitative forskningsartikler og en kvantitativ forskningsartikkel ble inkludert i litteraturstudiet.

Inklusjonskriterier

Inklusjonskriteriene omfattet eldre LHBT+-personer som var over 65 år. Vi valgte å bruke artikler som var publisert i 2010 eller senere, som var skrevet på engelsk og skandinaviske språk.

Noen av de eldre LHBT+-deltakerne i forskningen vi brukte, er fra 50 år og oppover. Det er få på 50 år på sykehjem, men siden forskningsgrunnlaget er lite, har vi også anvendt forskning på yngre.

Mange eldre homofile har opplevd vold

For å forstå eldre LHBT+-personer må vi se på den historiske utviklingen. I 1972 fjernet Stortinget §213 fra straffeloven, og mannlig homoseksualitet ble avkriminalisert (6). Frem til 1978 ble homofili definert som en psykiatrisk lidelse, og det året vedtok Norsk psykiatrisk forening at homoseksualitet ikke lenger burde brukes som diagnose (1).

Gjennom historien og spesielt på grunn av kirken har homoseksualitet vært syndig og straffbart. Helt frem til den franske revolusjonen i 1789 førte homoseksuell omgang mellom menn til dødsstraff i Europa (7). I flere land i verden er det fortsatt slik. For dagens eldre har det ikke vært enkelt å være homofil eller lesbisk. Mange har levd i skjul og levd et dobbeltliv (8).

Mange eldre homofile har opplevd fysisk vold (9). Bjørby fortalte i et intervju til Skeivt arkiv (9) at han ble brutalt slått ned i Bergen på 1980-tallet. Roghell fortalte en historie om polititerror og diskriminering av homofile i Tromsø (9). Slike hendelser fører naturlig nok til psykiske plager eller andre utfordringer i livet som man må ta hensyn til på sykehjemmet.

Helsepersonell kan støtte pasientens åpenhet

Seksuell identitet forstås som hvordan en person definerer seg som homofil, lesbisk, heterofil, bifil, skeiv eller annet (10). Identitet er viktig når sykepleiere mottar eldre LHBT+-personer på institusjonen. Ved å bruke SOGI-inntaksskjemaet «Sexual Orientation and Gender Identity» signaliserer sykepleieren at sykehjemmet er åpent for alle, og at sykepleierne kan sikre at pasientene blir mottatt på en slik måte at de føler seg ivaretatt ut fra egen identitet (11).

Identitetsbevarende strategier brukes i demensomsorgen for at pasientene skal kunne bevare selvbildet sitt. I denne sammenhengen ser vi at LHBT+-befolkningen fratas sin identitet som LHBT+-personer ved at de kryper inn igjen i skapet. Strategier som kan bidra til å bevare identiteten deres, er å vise respekt for den unike LHBT+-personen og støtte pasientens åpenhet.

Kjønnsmangfold handler om at det finnes flere måter å være mann eller kvinne på.

Ifølge Bromseth identifiserer de fleste homofile menn seg som menn, og de fleste lesbiske som kvinner. Kjønnsmangfold handler om at det finnes flere måter å være mann eller kvinne på (12).

Heteronormativitet er imidlertid ofte regelen: Kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og livsformer inngår i heteronormen og er det som oppfattes som naturlig og forventet. Forventningen om heteronormativitet kan bli problematisk hvis helsepersonell ikke har kunnskap om mangfold i befolkningen (12).

LHBT+-personer må ivaretas på sykehjem

Sykepleiere har en nøkkelrolle ved å sikre kvaliteten på tjenestetilbudet. En aktiv medisinsk behandling og et godt pleie- og omsorgstilbud skal gis til gamle pasienter med redusert evne til å ivareta egne behov. Sykepleiere skal ivareta den gamles vaner og preferanser og skape et godt miljø rundt den eldre (11). Både pasienter og ansatte ved sykehjemmet kan ha fordommer. Sykepleiere skal opptre som gode rollemodeller.

Helsepersonell, uansett bakgrunn eller religion, skal ikke ha fordommer, men yte helsehjelp på humanistisk grunnlag. Det har vært en økning av helsepersonell med ulik minoritetsbakgrunn på sykehjem, som også innebærer større mangfold i holdninger til LHBT+-pasienter (13).

Sykehjem bør ha klare retningslinjer som er ikke-diskriminerende.

Simpson og medarbeidere fant at sterkt troende helsepersonell noe oftere enn andre kan ha problemer med å akseptere homofile pasienter fordi religionen ikke aksepterer homofili. Forskerne fant også at de med sterk religiøs tro sjeldnere søkte kunnskap om LHBT+-relaterte behov (14).

Sykehjem bør ha klare retningslinjer som er ikke-diskriminerende for å beskytte alle sykehjemspasienter, uavhengig av legning. Institusjonens kultur er ledelsens ansvar (11). Regjeringen og kommunene har en handlingsplan mot diskriminering. Likevel er det fortsatt manglende retningslinjer eller handlingsplan knyttet til LHBT+-sykehjemspasienter, både i Norge og andre vestlige land (11, 12).

De eldres livshistorier må lyttes til

Den enkeltes livshistorie kan gi sykepleieren ny innsikt som kan skape bedre samhandling. Vi ønsket å samle data om nåværende familie og sosiale forhold, og da var den spontane og uformelle kommunikasjonen best egnet til å få et bilde av det livet pasienten hadde levd. Ikke alle ønsker å dele sin livshistorie. Pasientens seksuelle identitet og legning blir som oftest ikke tatt i betraktning ved innkomst. Individuell personlighet blir oftere vektlagt (15).

Det er opp til pasienten om vedkommende vil svare på spørsmål om sin egen identitet og legning. Sykepleieren bør imidlertid bygge en god relasjon først til pasienten før slike spørsmål stilles (11). Ikke spørre for mye og ikke kreve svar, men signalisere interesse ved å bruke åpne spørsmål og aktiv lytting (12).

Sykepleieren bør være åpen, interessert og tilgjengelig på en respektfull og forsiktig måte.

Sykepleieren bør være åpen, interessert og tilgjengelig på en respektfull og forsiktig måte. Kunnskap om den historiske konteksten til LHBT+-gruppen og deres livshistorie er en forutsetning for å kunne yte god helsehjelp (11).

Sykepleieren bør innhente informasjon om livshistorien for å bruke den som kilde til anerkjennelse, ivaretakelse og trygghet i sykehjemmet. Mange eldre LHBT+-sykehjemspasienter har vokst opp i samfunn der det å være homofil var en diagnose, kriminelt eller moralsk forkastelig (11).

Sykepleieren må gjøre seg kjent med og forstå de mange ulike historiske erfaringene som eldre LHBT+-pasienter bærer på – som er født på forskjellig tid (16) og i ulike kulturer.

Hver pasient trenger en individuell plan

Når sykepleieren har fått informasjon om livshistorien til den eldre LHBT+-sykehjemspasienten, bør det tilbys sykepleie ut fra pasientens verdier, ønsker, preferanser og behov (17), gjennom holistisk og individuelt tilpasset sykepleie med en individuell plan. Det innebærer at også eldre LHBT+-sykehjemspasienter vil få en verdig eldreomsorg ved å bli verdsatt og respektert, ikke bli krenket, men føle seg sett (18).

Det er viktig at pasienten selv deltar aktivt med å utforme planen (19). En skreddersydd plan sikrer at sykepleierne jobber helhetlig og ikke utelukkende ut fra helsefaglige vurderinger. Det kan være utfordrende å lage individuelle planer, spesielt når pasienten ønsker å reservere seg mot intervjuspørsmålene, eller helsepersonellet har ubearbeidede holdninger til LHBT+-sykehjemspasienter.

Helsepersonell må bruke et inkluderende språk

Noen ønsker å stå frem med sin identitet som homofil eller lesbisk, mens andre ønsker å skjule den (11). Å være åpen om legning eller LHBT+-identitet kan bidra til et positivt selvbilde (20). Identitetsbevarende strategier kan være et redskap til å oppnå dette målet (21).

Klær og personlige eiendeler kan styrke identiteten (21). Respekterende kommunikasjon ved å bruke pasientens foretrukne ord og terminologi (12) kan bekrefte identiteten. Kursene «Skeiv kunnskap» og «Rosa kompetanse» kan bidra til å forstå problemstillinger som er relevante for LHBT+-pasienten (21).

En god måte å lære å kommunisere med LHBT+-sykehjemspasienter på er å bruke et inkluderende og kjønnsnøytralt språk (13) og være kritisk til normer som skaper utenforskap og utrygghet. Normbevissthet er viktig i arbeidet med å utvikle perspektiver som bidrar til inkludering, likebehandling og antidiskriminerende holdninger.

Eldre LHBT+-personer understreker at helsepersonell bør bruke ordet «partner» i stedet for «mann» eller «kone» i samtalen. Slik skapes trygghet, tillit og åpenhet, og man unngår unødvendige og uheldige situasjoner (13). 

For å bli mer bevisst på kommunikasjon kan man bruke pasientkasus til å reflektere over språkvalg. Skriftlig eller muntlig rollespill sammen med kolleger for å øve på åpen kommunikasjon kan også gjøre helsepersonell bedre rustet til å håndtere uforutsigbare situasjoner og finne løsninger på eksisterende problemer. Pasienter brukes ikke som medspiller i rollespill fordi det kan utfordre pasientsikkerheten (13, 22).

Inkluderende aktiviteter fremmer kjønnsidentiteten

Program og aktiviteter for LHBT+-pasienter som er åpne eller vurderer å komme ut av skapet, gir trygghet og velvære (11). De langt fleste på sykehjem er imidlertid komfortable med en miks av aktiviteter (20), basert på informasjon om livshistorier, sosial anamnese og individuell plan (11, 17). Gode holdninger hos helsepersonell skaper bedre kommunikasjon og samarbeid mellom pasienten og helsepersonellet.

Yngre helsepersonell kan lettere bidra til å fremme LHBT+-pasientens kjønnsidentitet.

Studien til Furlotte og medarbeidere fra Canada viste at 90 prosent av helsepersonell i alderen 18–30 år og 84 prosent i alderen 31–60 år mente at likekjønnede forhold ikke er feil (20). Den positive holdningen faller med økende alder. Yngre helsepersonell kan lettere bidra til å fremme LHBT+-pasientens kjønnsidentitet, med hovedformål om å endre holdningene til annet helsepersonell og medpasienter.

Helsepersonell kan også vise en imøtekommende holdning ved å henge opp LHBT+-flagg som illustrerer kjønnsmangfold, og la eldre LHBT+-pasienter snakke om sine liv med andre pasienter og helsepersonell. De kan også vise frem bilder av likekjønnede par på sykehjemmets nettside for å signalisere at alle er velkomne (12).

Det å beskytte eldre sykehjemspasienter mot krenkende handlinger er en plikt og et sentralt etisk prinsipp (23). I dagens helsevesen er det lagt stor vekt på å respektere et økende pasientmangfold (8), noe som kommer til syne i praktiske handlinger som å heise Pride-flagget og ha et åpnere språk knyttet til mangfold også i eldreomsorgen. Regjeringens handlingsplan mot diskriminering er også et eksempel.

Å lytte til det LHBT+-sykehjemspasienter har opplevd gjennom et langt liv, kan hjelpe sykepleieren med å forstå hvor utfordrende det er å være annerledes. I tillegg kan sykepleierens kunnskap og omsorg gi eldre LHBT+-pasienter trygge dager på sykehjem.

Sykepleiere bør jobbe for å bedre praksisen

Sykepleie til eldre LHBT+-pasienter er fortsatt ikke en prioritert del av pensum ved alle sykepleierutdanninger. Det er heller ikke så tydelig på agendaen i norske sykehjem. Litteratursøk etter norsk forskning på eldre LHBT+-personer har vært uten hell.

Sykepleiere trenger både kunnskap og opplæring for å kunne yte god sykepleie til denne gruppen. Sykepleiere må bidra til at ny kunnskap blir anvendt i praksis.

Det gjelder også prinsipielt for alle marginaliserte pasientgruppene i norske sykehjem. Det er også på tide å lage klare retningslinjer slik at denne pasientgruppens trygghet blir sikret. Sykepleiere har stor innflytelse på sykehjem, og det er viktig å bruke denne innflytelsen til å bedre praksisen på dette feltet (11, 21).

Kunnskap og omsorg er grunnleggende for å utøve god sykepleie til LHBT+-sykehjemspasienter. Som sykepleier er det viktig å innhente slik kunnskap for å skape en trygg hverdag for alle. Vi må avlære gamle måter å gjøre ting på, justere holdninger og lære å bruke kunnskap om inkluderende praksis.

Forskningen må styrkes for å yte bedre helsetjenester til eldre LHBT+-pasienter. Ved å ta i bruk gode og innarbeidede rutiner ved de ulike institusjonene rundt om i landet, kan sykepleiere ivareta LHBT+-sykehjemspasienter.

Referanser

1.       Lescher-Nuland B, Gautun H. Helse- og omsorgsbehov blant eldre lesbiske og homofile. Oslo: Fafo; 2010. Rapport 2010:38. Tilgjengelig fra: https://www.fafo.no/media/com_netsukii/20182.pdf (nedlastet 07.02.2022).

2. Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Hva står LHBT for? [internett]. Oslo: Bufdir; 12.03.2015 [oppdatert 13.11.2018; hentet 15.02.2021]. Tilgjengelig fra: https://bufdir.no/lhbt/LHBT_og_levekar_Hva_sier_forskningen/Hva_er_LHBT/

3.       Hofstad E. Stigmatisert som unge. Sykepleien. 01.10.2014. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2014/10/stigmatisert-som-unge (nedlastet 15.12.2020).

4.       Slettebø Å. Juridiske rammer og etiske utfordringer. I: Kirkevold M, Brodtkorb K, Ranhoff AH, red. Geriatrisk sykepleie. God omsorg til den gamle pasienten. 2. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2018. s. 212–24.

5. Wallander B. Hvordan inkludere skeive i norsk eldreomsorg? Aldring og helse. 24.11.2020. Tilgjengelig fra: https://www.aldringoghelse.no/hvordan-inkludere-skeive-i-norsk-eldreomsorg/ (nedlastet 18.02.2021).

6.       Jordåen R, Berge B. Ein kort intro til norsk skeiv historie på 1900-talet [internett]. Oslo: Bufdir; 22.06.2017 [oppdatert 13.11.2018; hentet 23.02.2021]. Tilgjengelig fra: https://bufdir.no/lhbt/LHBT_og_levekar_Hva_sier_forskningen/Ein_kort_intro_til_norsk_skeiv_historie_pa_1900_talet/

7.       Friele K-C. De forsvant bare. Fragmenter av homofiles historie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 1985.

8.       Bromseth J. Helsepersonell må legge til rette for eldre skeive. Sykepleien. 2021;109(83315):e-83315. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/fag/2021/01/helsepersonell-ma-legge-til-rette-eldre-skeive (nedlastet 07.02.2022).

9.       Skeivt arkiv. Intervjuer [internett]. Bergen: Skeivt arkiv; u.å [hentet 19.03.2021]. Tilgjengelig fra: https://skeivtarkiv.no/intervjuer

10.     Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Seksuell orientering, kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk og kjønnskarakteristika [internett]. Oslo: Bufdir; 07.06.2017 [oppdatert 28.08.2017; hentet 24.04.2021]. Tilgjengelig fra: https://bufdir.no/Statistikk_og_analyse/lhbtiq/

11.     Hauge S. Sykepleie i sykehjem. I: Kirkevold M, Brodtkorb K, Ranhoff AH, red. Geriatrisk sykepleie. God omsorg til den gamle pasienten. 2. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2018. s. 265–83.

12.     Bromseth J. Veier til inkluderende eldreomsorg. Skeive perspektiv. Oslo og Akershus: FRI; 2020.

13.     Klakegg L, Skraastad M, Yddal EB. Eldreomsorg. Mangfoldig omsorg. Sykepleien. 2013;101(1):66–8.

14.     Simpson P, Almack K, Walthery P. «We treat them all the same»: the attitudes, knowledge and practices of staff concerning old/er lesbian, gay, bisexual and trans residents in care homes. Ageing and Society. 2018;38(5):869–99.

15.     Donaldson WV, Vacha-Haase T. Exploring staff clinical knowledge and practice with LGBT residents in long-term care: a grounded theory of cultural competency and training needs. Clinical Gerontologist. 2016;39(5):389–409.

16.     Thorsen K. Aldringsteorier. I: Kirkevold M, Brodtkorb K, Ranhoff AH, red. Geriatrisk sykepleie. God omsorg til den gamle pasienten. 3. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2020. s. 35–52.

17.     Willis P, Maegusuku-Hewett T, Raithby M, Miles P. Swimming upstream: the provision of inclusive care to older lesbian, gay and bisexual (LGB) adults in residential and nursing environments in Wales. Ageing and Society. 2016;36(2):282–306.

18.     Henriksen J-O, Aarflot HM. Å møte en annen. I: Bjørk IT, Helseth S, Nortvedt F, red. Møte mellom pasient og sykepleier. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2002. s. 157–72.

19.     Kirkevold M. Personsentrert og individuelt tilpasset sykepleie. I: Kirkevold M, Brodtkorb K, Ranhoff AH, red. Geriatrisk sykepleie. God omsorg til den gamle pasienten. 3. utg. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2020. s. 98–114.

20.     Furlotte C, Gladstone JW, Cosby RF, Fitzgerald K-A. «Could we hold hands?» Older lesbian and gay couples’ perceptions of long-term care homes and home care. Can J Ageing. 2016;35(4):432–46. DOI: 10.1037/e561402013-001

21.     Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (FRI). Rosa kompetanse [internett]. Oslo: FRI; u.å. [hentet 20.04.2021]. Tilgjengelig fra: https://www.foreningenfri.no/rosa-kompetanse/

22.     Lov 2. juni 1999 nr. 64 om helsepersonell (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 07.02.2022).

23.     Forskrift 12. november 2010 nr. 1426 om en verdig eldreomsorg (verdighetsgarantien). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2010-11-12-1426 (nedlastet 16.01. 2021).

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Hva er seksuell helse?

Utsnitt, kvinne i sort truse
MENNESKELIG: Seksualiteten angår alle mennesker, uansett alder og livssituasjon. Foto: Marteline Nystad

Seksualitet er et primærbehov og har stor betydning for et menneskes livskvalitet gjennom hele livet.

Vår fantastiske seksualitet berører alle planene av vår menneskelige eksistens og er en kilde til god livskvalitet, nytelse og glede.       

Seksualiteten angår alle mennesker, uansett alder og livssituasjon. Den griper dypt inn i våre psykiske, fysiske, kulturelle, sosiale og åndelige sider ved det å være menneske.

Det er en nær sammenheng mellom livskvaliteten vår og hvordan vi fungerer seksuelt. Et godt seksualliv betyr mye for velværet, en god psykisk helse og gode relasjoner til menneskene rundt oss.

Dette har jeg også erfart i mitt langvarige arbeid med enkeltmennesker og par, mennesker med ulike seksuelle tiltrekninger og i forskjellige parrelasjoner, med et mangfold av sykdommer, funksjonsnedsettelser og funksjonshemninger.

Hva er seksualitet?

Ordet «seksualitet» omfatter så mye mer enn det vi vanligvis tenker på når vi snakker om sex. I tillegg til det rent fysiske med kroppslige funksjoner og det sex innebærer av nytelse og orgasme, omfavner seksualiteten også samlivet vårt med en kjæreste, fantasier, kroppslig og mental opplevelse av nærhet, intimitet og kroppen som følelsesorgan og dens erogene soner. Alt dette bidrar til og avgjør vår seksuelle helse.

Konsekvenser av hendelser, plager, sykdom og lidelser påvirker og setter begrensninger for vår fysiske, mentale og sosiale helse. De griper også inn i seksualiteten og påvirker den seksuelle helsen vår.

Verdens helseorganisasjon (1) sier at den seksuelle helsen er en integrert del i ethvert menneskes personlighet. Seksualiteten er et av grunnbehovene til mennesket og et aspekt ved det å være menneske som ikke kan atskilles fra andre livsaspekter.

Hvem eier seksualiteten?

Min seksualitet er min egen. Den er en sentral del av meg som individ, en drift til å søke nærhet til meg selv og til å finne nærhet og kjærlighet til en annen person.

Seksualiteten uttrykkes gjennom det vi føler. Den kommer til uttrykk gjennom hvordan vi berører og berøres av andre; den er til stede og er en vesentlig del av samspillet vårt med andre mennesker innenfor alle områder. 

Seksualiteten vår er også påvirket av samfunnet rundt oss, av kulturen og omgivelsene vi lever i. Til alle tider og i alle kulturer er seksualiteten avhengig av og påvirket av ideologier og religioner, og av den politikken som råder.

I dagens virkelighet er det dessverre fortsatt enkelt å finne grove eksempler på hvordan regimer bryter menneskerettigheter og benytter seksualiteten som et middel i sin maktkamp – det være seg religiøse samfunn og institusjoner så vel som politiske.

Velkjente eksempler i en rekke land er avstraffing av kvinner som kjemper for seksuell frihet, forfølgelse av homofile som nektes rettigheter til å elske en av samme kjønn, eller andre minoriteter som ikke får eie og leve ut sin egen kjønnsidentitet.

Det er færre forskjeller mellom kjønnene

Kvinner og menn har mye til felles når det gjelder sex, men det er også forskjeller på hva menn og kvinner er seksuelt opptatt av, hva de liker, og hvordan de nærmer seg hverandre. Likevel er min erfaring at forskjellene mellom kjønnene faktisk er færre enn likhetene (2).      

Mye har skjedd med åpenheten om kvinners seksualitet siden kvinnefrigjøringen for alvor satte inn i 1970-årene. Selv om kvinnekampen har satt synlige spor særlig i vår del av verden, ser vi tydelig en bevegelse i synet på kvinner også mange andre steder i verden, der kvinners seksuelle helse og rettigheter stadig oftere kommer på dagsordenen.

Fortsatt eksisterer ideen om at menn har lyst på sex hele tiden.

Det er tross alt ikke så mange tiårene siden normene krevde at en kvinne skulle sitte pent og vente på at han, den rette, skulle komme og varte henne opp. Kvinner som på en eller annen måte viste at de hadde lyst på sex, ble gjerne fort betegnet som «nymfomane» i negativ forstand.

Hvis menn, derimot, var pågående med stor seksuell appetitt, ble de ansett som riktige menn og positivt betegnet som normalt «kåte».    

Selv i dag kan vi vel ikke helt befri samfunnet fra myten om kvinner som hore eller madonna, etter som de har lyst på sex eller ikke. På samme måte eksisterer fortsatt ideen om at menn har lyst på sex hele tiden.

Vi er blitt mer åpne om homoseksualitet 

Også åpenheten om homoseksualitet er endret hos oss. Det samme er slett ikke tilfellet i store deler av verden, selv i noen europeiske land. Åpenhet og tilkjempede rettigheter kan derfor ikke tas for gitt.       

Både norske og internasjonale undersøkelser viser at 3–5 prosent av den voksne befolkningen har en seksuell orientering som i all vesentlig grad retter seg mot en av samme kjønn (3). Altså som har en homoseksuell orientering.

Biseksuelle personer blir seksuelt tiltrukket av både menn og kvinner. I Norge ble homofili først avskaffet som sykdomsdiagnose i 1979. Lov om registrert partnerskap ble innført i 1993, og felles ekteskapslov kom i 2009.

Flørting er godt for den seksuelle helsen

Gjennom de siste generasjonene er synet på kvinners seksuelle helse revolusjonert: Det er akseptert at kvinner har lyst på sex, og det er lov å si «nei» uten å bli sett på som «frigid» – et begrep som typisk nok aldri fantes for menn. Kvinner kjenner sine seksuelle ønsker, vet hva de ønsker av sine sexpartnere, og tar seksuelle initiativer – og får aksept for det.

At menn liker å kurtisere og varte opp, og kanskje være litt pågående, gi komplimenter og komme med gaver og overraskelser, er ikke en motsetning til kvinners selvstendighet. Det samme gjelder selvsagt om en kvinne oppvarter en kvinne eller en mann flørter med en mann.

Det er ikke bare lov, men også godt for den seksuelle helsen å ta imot gaver og komplimenter, og bli flørtet med. Også for oppvarteren er det god helse i å kunne flørte og «by seg frem» og få respons på seg selv som sexpartner. En slik type sexspill handler ikke om å konservere eller å falle tilbake til gamle kjønnsrollemønstre.

Seksualitet forbindes med lyst

De vanligste seksuelle problemene kvinner presenterer, er knyttet til seksuell lyst, orgasmeproblemer og smertetilstander ved samleie: dyspareunier. Menns vanligste problemer er knyttet til for tidlig sædavgang, andre utløsnings- og ereksjonsproblemer og tap av seksuell lyst.     

Generelt sett kan seksualiteten i dag sies å være mer knyttet til lyst og glede enn før. Ikke minst er tryggheten betydningsfull for behandling av sykdommer, prevensjon og kvinners selvbestemmelse over egen kropp, som å kunne velge abort.

Seksualiteten i dag kan sies å være mer knyttet til lyst og glede enn før.

En kvinne behøver ikke være redd for uønsket graviditet, noe som også påvirker menns seksuelle helse. Rettigheter er lovfestet, og flere tabuer har tapt sin kraft – for eksempel tabuer om lesbisk og homofil seksualitet, transkjønnet identitet og behandling av seksuelle plager og sykdommer.

Alle er viktige bidrag til å bedre den seksuelle livskvaliteten, uavhengig av kjønnsidentitet og seksuell preferanse.

Hva påvirker barns og unges seksuelle helse?

Mange unge i dag tør ikke dusje sammen med andre. En ny form for bluferdighet har nådd dem. Men også en redsel for å bli tatt bilde av – bilder som så kan slippes på nettet og være tilgjengelig for hvem som helst.

Også alt unge utsettes for, påvirker holdningen deres til kroppsbilde og naturlig nakenhet, ikke minst gjennom reklame og pornoindustrien om hvordan en kropp «skal» se ut for å være akseptabel og seksuelt attraktiv.

Skam over egen kropp bidrar til dårlig selvfølelse og påvirker den seksuelle helsen. Det oppstår ubalanse mellom behovet for seksualitet og lysten på sex og det å ikke tørre, føle seg utilstrekkelig og ikke være attraktiv nok.      

Små barn begynner naturlig å bli kjent med sin egen kropp gradvis. Som ledd i utviklingen får de etter hvert også en kjønnsidentitet og interesse for å undersøke andre barns kjønn og kropper (4).

Aasland påpeker at barna ikke må hindres i å leke eller utforske sin egen og venners kropper og kjønnsorganer eller leke det voksne gjerne kaller «seksuelle leker»: sexing-, doktor-, rumpe- og mor-far-barn-leker.

Små barn har ingen begreper for eller tanker om sex. Lekene og utforskingen er sider ved barnas utvikling. Inngripen eller fordømmende tilsnakk og omtale kan påvirke barnas utvikling og seksuelle helse (4).   

Hvordan små barn oppfatter og lærer om sex og holdninger til seksualitet, skapes av og er prisgitt barnets omgivelser og betydningsfulle omsorgspersoner (4). Grunnlaget for personens seksuelle helse senere i livet legges tidlig i barneårene (5).

Eldres seksuelle helse er mer kompleks

Vi blir eldre i dag enn tidligere. Dagens eldre har en mer aksepterende og aktiv holdning til seksualitet, seksuelle behov og sin seksuelle helse enn tidligere generasjoner (6).

Med alderen dukker det gjerne opp flere lidelser, og helsebildet blir mer sammensatt enn hos yngre mennesker. Minkende seksuell lyst er en utfordring som øker med alderen og henger sammen med mindre produksjon av testosteron, et hormon som i vesentlig grad styrer den seksuelle lysten både hos menn og kvinner.

Sykdom og medikamenter påvirker seksualiteten, og eldre bruker ofte flere medikamenter samtidig. Bildet på eldres seksuelle helse blir dermed komplekst.

Norge er ansett som et land med en seksuelt liberal kultur og like rettigheter for alle. Likevel har både helsepersonell, eldre og deres familie en tendens til bare å snakke om fysiske symptomer.

Eldres seksualitet er fortsatt tabu

De fleste er uvante med å gi uttrykk for følelser og bearbeide følelsesmessige belastninger og tar ikke opp problemer knyttet til følelser eller seksualitet. Mange seksuelle problemer blir derfor ofte ikke behandlet ordentlig.

Eldre, men også helsepersonell, har ikke tilstrekkelig kunnskap om seksualitet og bærer på holdninger som ikke akkurat fremmer kommunikasjonen om seksuell helse.

Schaller og medarbeidere (6) dokumenterer at helsepersonell ofte sliter med en følelse av pinlighet og skam når de får spørsmål om seksualitet, og mangler kunnskap og forståelse om temaet. De sier videre at eldre selv sliter med selvoppfyllende profetier om egne fordommer og negative holdninger til at eldre har sex og seksuell lyst.

Forskningen viser også at seksuell helse bare i liten grad tas opp i forbindelse med oppfølging av sykdom og behandling (6).

Språket er begrenset

Begrepet «seksualitet» definerer en personlighetsdimensjon og ikke bare menneskets erotiske kapasitet. Åpenhet og kunnskap om seksualitet er nødvendig for å bedre den seksuelle helsen.

Språket vårt er begrenset når det gjelder sex og seksualitet. Vi kan beskrive seksuelle handlinger som onanering og samleie, og seksuell atferd som kos, flørting, å kle seg utfordrende eller å ha stevnemøter.

Språket vårt er begrenset når det gjelder sex og seksualitet.

Vi kan dele sex inn etter formål som å få barn, være en fornøyelse og en nytelse eller et uttrykk for en dypere kjærlighet til en partner. Og vi kan snakke om sex som berører temaene uønsket graviditet og abort, kjønnssykdommer, sikrere sex, seksuell tiltrekning, kjønnsidentitet og seksuelle tenningsvariasjoner og -mønstre.

Derimot er vi stort sett dårligere til å finne ord for hvordan vi har det, og for hvilke følelser som er knyttet til sex, intimitet, seksuelle plager, utfordringer og bekymringer. Noe som er en utfordring for et riktig og godt behandlingstilbud for seksuelle helseproblemer. 

Seksualitet handler om nærhet – både fysisk, følelsesmessig og intellektuelt: om nytelse og generøsitet, lekenhet, ømhet og begjær, og om seksuell lyst. Om problemer – og om myter.

Skal myter avvæpnes, for eksempel myten om at den vellykkede mannen må vise til et stort antall samleier og orgasmer samt den store penisen – myter ingen kjenner seg igjen i, og som bidrar til usikkerhet og dårlig selvfølelse – trengs det i tillegg til viten også åpenhet og ord for dette.   

Synet på seksualitet endres stadig 

Ved de aller fleste kroniske sykdommene og funksjonshemningene påvirkes den seksuelle helsen. Uten åpenhet og et språk for seksualitet, seksuelle følelser og problemer faller temaet seksuell helse lett bort, også innenfor rammen av en såkalt helhetlig behandling.

Dagens nordmenn har resten av verden tett på seg gjennom reiser, utenlandsopphold, innvandring og tilgang til nye tekniske måter å kommunisere med omverdenen på. Mulighetene for opplevelser, påvirkning og ideer om andre måter å leve på, også seksuelt, utvides. Det er ikke utenkelig at utvidelsen også vil bidra til nye syn på og holdninger til helse, samliv og seksualitet.

Seksualitet er på ulike måter til stede i det offentlige rommet: Reklame og porno viser overdrevent vellykkede kropper, medier forteller gjerne om overgrep og seksualisert vold. Den seksuelle helsen påvirkes ofte negativt, og sterke tabuer om seksualitet lever i beste velgående.

Åpenhet om seksuelle problemstillinger påvirkes av at både helsearbeidere og hjelpesøkende sliter med å finne bekvemme og dekkende ord når de vil snakke om sex, kjønnsorganer og seksuell helse.

Undervisningen må bli bedre

Undervisning om seksuell helse er sparsomt i skolen. Unge vokser opp med kunnskap om dette viktige feltet som i stor grad er hentet fra den digitale verdenen. Og fra porno – nåtidens lettest tilgjengelige seksualopplyser.

Porno som viser prestasjonspreget, ufølsom og teknisk sex og idealiserte bilder av den perfekte kroppen, de store brystene og penisene, høy samleiefrekvens og serieorgasmer. Fakta om at aktivitetene er regisserte og rolleinnehaverne ekstraordinære og plukket ut etter spesielle kriterier og kroppslige attributter, er mindre tilgjengelig.

Obligatorisk undervisning og pensum om seksualitet og seksuell helse er så å si fraværende i profesjonsstudiene ved universiteter og høyskoler.

Åpenhet er fortsatt utfordrende for helsepersonell

Det er vanskelig å snakke om sex og seksuell helse. Ikke bare i det daglige, men også når vi søker hjelp hos lege eller annet helsepersonell. Vi har sparsomt med ord: Helsepersonell sliter med å forstå, imøtekomme og legge til rette for at seksualitet kan tas inn i samtalene.

Helsepersonell har fortsatt utfordringer med å være åpne om temaet, og det trengs bedre holdninger til homofile. Sykepleiere, så vel som annet helsepersonell, må være klar over at, og handle som om, pasientene ikke alltid har en heteroseksuell orientering (2).       

Det trengs bedre holdninger til homofile.

En sykepleier eller lege som har fått lite eller ingen undervisning om eller metodisk eller praktisk opplæring innen temaet seksualitet på studiet, kan vanskelig vite hvordan problemer med og spørsmål om seksuell helse kan møtes og håndteres. Evne, god vilje og kunnskap er heller ikke nok. Egne holdninger er avgjørende.

For at helsepersonellet skal kunne gi riktig og god hjelp, er det deres ansvar å få pasientenes seksuelle helseproblemer tydelig frem under konsultasjonen.    

Dagens livsførsel stiller flere krav om forståelse

Reising, innvandring og ny kommunikasjonsteknologi bidrar i dag til nye måter å leve på og nye samlivsformer. Det stiller ytterligere krav til helsearbeidere om kunnskap, forståelse og holdninger til seksualitet og seksuelle problemstillinger.      

At eldre mennesker i dag er mer aktive, også seksuelt, og bevisst på sine egne rettigheter, stiller nye krav til helsepersonell om å endre stereotype holdninger.

Og det fordrer en forståelse for og utdanning innen seksuell helse som også inkluderer eldre og seksuelle minoriteters helse og rettigheter (6).

Referanser

1.       Weston ME, Coleman E. Defining sexual health: a descriptive overview. Arch Sex Behav. 2004;33(3):189–95.

2.       Aars H. Menns seksualitet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2011.

3.       Træen B, Stigum H, Magnus P. Rapport fra seksualvaneundersøkelsene i 1987, 1992, 1997 og 2002. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2003.

4.       Aasland MW. Barna og seksualiteten. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2020.

5.       Almås E, Benestad EEP. Kjønn i bevegelse. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

6.       Schaller S, Traeen B, Kvalem IL. Barriers and facilitating factors in help-seeking: a qualitative study on how older adults experience talking about sexual issues with healthcare personnel. International Journal of Sexual Health. 2020;32(2):65–80. DOI: 10.1080/19317611.2020.1745348

 

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.