fbpx Sykepleiere må ha kulturell kompetanse i møte med pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn Hopp til hovedinnhold

Sykepleiere må ha kulturell kompetanse i møte med pasienter med etnisk minoritetsbakgrunn

STRESSREDUKSJON: I akutt- og krisesituasjoner vil mange pasienter med innvandrerbakgrunn benytte morsmålet sitt, også blant dem som kan norsk forholdsvis godt. Behovet for tolk kan derfor være ekstra stort. Illustrasjonsfoto: Plainpicture / NTB

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

I intensivavdelinger er det avgjørende at sykepleiere har kulturell kompetanse. Det vil berolige etniske minoritetspasienter og deres pårørende og forbedre kommunikasjonen med dem.

Hovedbudskap

I den norske velferdsmodellen er det en overordnet verdi at helse- og omsorgstjenester skal være likeverdige og uavhengige av religion, kultur, etnisitet og kjønn. Det stiller krav til sykepleiere i møte med etniske minoritetspasienter, ikke minst dersom pasientene er akutt og kritisk syke og innlagt på en intensivavdeling. Det er derfor viktig at sykepleiere har kulturell kompetanse til å møte disse pasientene.

Andelen innbyggere med etnisk minoritetsbakgrunn er stadig økende i Norge og utgjør i dag 18,5 prosent av befolkningen (1).

I den norske velferdsmodellen er det en overordnet verdi at helse- og omsorgstjenestene skal være likeverdige og uavhengige av religion, kultur og etnisitet. Det betyr at alle skal ha tilgang til tjenester av like god kvalitet, som er tilpasset den enkelte (2).

Et likeverdig behandlingstilbud vil si at pasienter med ulike forutsetninger og behov iblant må behandles ulikt, og at det er tilpasset den enkeltes livssituasjon, kulturelle og religiøse bakgrunn og kommunikasjonsferdigheter.

Helsepersonell må være bevisst på egne holdninger

Ifølge Helse- og omsorgsdepartementet (3) er helsepersonells kompetanse på alle nivåer avgjørende for å sikre innvandrere likeverdige helse- og omsorgstjenester. I forskningslitteraturen kalles ofte denne kompetansen for kulturell kompetanse.

Kulturell kompetanse kan defineres som «attitudes, knowledge and skills necessary for providing quality care to diverse populations» (4). Holdninger og bevissthet (attitudes) beskrives i forskningslitteraturen som helt sentralt og grunnleggende for at sykepleiere skal kunne utvikle kulturell kompetanse.

Det innebærer å være bevisst på egne verdier og oppfatninger, blant annet på egne stereotypier, fordommer og antakelser angående mennesker som er annerledes enn en selv (5).

Helsepersonell trenger kunnskap om ulike oppfatninger om helse og sykdom og hvordan disse kan påvirke atferden.

Kunnskap (knowledge) på dette området er beskrevet som «the process of seeking and obtaining a sound educational foundation about diverse cultural and ethnic groups» (6, s. 182). Det innebærer blant annet å ha forståelse for den historiske, geografiske og sosiokulturelle bakgrunnen til den enkelte pasienten.

Det betyr også at helsepersonell trenger kunnskap om ulike oppfatninger om helse og sykdom og hvordan disse kan påvirke atferden. Det innebærer å ha forståelse for pasientens verdensbilde, som er grunnlaget for handlinger og tolkninger (5).

Ferdigheter (skills) i denne sammenhengen medfører at sykepleiere har evne til å samle kulturelle data som er relevante for den enkelte pasienten, og tar hensyn til kultur i vurderinger (5).

Som disse studiene viser, vektlegger en del forskning behovet for kulturell kompetanse hos sykepleiere generelt (5, 7), men svært få studier har rettet søkelyset mot behovet for slik kompetanse ved intensivavdelinger.

Hensikten med denne artikkelen er derfor å beskrive litteraturen om sykepleieres behov for kompetanse i møte med etniske minoritetspasienter på intensivavdelinger på sykehus.

Metode

Vi gjennomførte litteratursøk i databasene Ovid MEDLINE og CINAHL i 2020. I MEDLINE søkte vi på MESH-termer kombinert etter følgende struktur: (critical care OR intensive care units OR critical care nursing OR critical illness) AND (cultural competency OR cultural diversity OR culturally competent care OR transcultural nursing).

Tilsvarende termer har vi søkt etter i titler, sammendrag og forfatteres nøkkelord. I CINAHL er subject headings kombinert etter følgende struktur: (cultural diversity OR cultural competence OR cultural sensitivity OR transcultural care OR transcultural nursing) AND (intensive care units OR critical care nursing OR burn nursing OR coronary care nursing).

Vi avgrenset søkene til voksne pasienter og litteratur som er skrevet på engelsk eller et skandinavisk språk. Søkene ble også avgrenset til artikler som er publisert de siste ti årene, for å finne ny forskning og gjøre antallet treff håndterlig. Totalt antall treff i Ovid MEDLINE var 59 og i CINAHL 74.

Vi leste artiklenes titler og sammendrag for å avgjøre relevansen. Senere gjennomførte vi manuelle søk på interessante referanser vi fant i artikler fra tidligere søk, slik at litteraturen ikke ble begrenset av forhåndsbestemte søkeord (8).

Vi gjorde også søk etter litteratur vi ble gjort oppmerksom på gjennom ressurspersoner eller kollegaer (9). Derfor benyttet vi sentrale studier som ble publisert for mer enn ti år siden. En stor del av forskningslitteraturen vi fant, er utviklet innenfor sykepleiefaget. I tillegg har vi benyttet bøker, avhandlinger og nettsider som bygger på forskning.

Resultater

Ut fra litteraturgjennomgangen er kommunikasjon og bruk av tolk, samhandling med pårørende og pasienter med tidligere traumer sentrale områder der det er kompetansebehov hos sykepleiere på intensivavdeling.

Kommunikasjon er en stor utfordring

Kommunikasjonsproblemer beskrives som den største utfordringen i møte med innvandrerpasienter på intensivavdelinger. Det kan føre til misforståelser og stress både når det gjelder informasjon fra intensivsykepleieren til pasienten og de pårørende og omvendt (10, 11).

Dette kan være spesielt utfordrende når pasienter skal få informasjon som inneholder dårlige nyheter knyttet til den medisinske tilstanden (12). Kommunikasjonsproblemer oppstår ikke bare på grunn av ulike språk, men også på grunn av kulturelle forskjeller som ulikt kroppsspråk og krisereaksjoner som kan oppleves som fremmede for helsepersonell (13).

Utfordringer med kommunikasjon vil også påvirke den psykiske opplevelsen av å være intensivpasient. Ifølge Van Keer og medarbeidere (14) er det viktig for intensivpasienter med innvandrerbakgrunn å kunne formidle sine behov knyttet til smerte og å kunne snakke om angst og redsel for døden.

Behovet for sosial kontakt og informasjon som ikke bare er relatert til den medisinske situasjonen, har også stor betydning.

Det kan være vanskelig å skaffe tolk

Ifølge rapporten «Innvandrerpasienter og akuttmedisinske tjenester» utgitt av Folkehelseinstituttet (15) er helsepersonells kommunikasjonsferdigheter og bevissthet på utfordringer med språkbarrierer avgjørende for å redusere faren for misforståelser.

Det er viktig at samhandling foregår på en måte som pasienten forstår. Dårlig kommunikasjon er en risiko for pasientsikkerheten og kan påvirke pasientens liggetid på sykehus. Behovet for tolk kan dermed være større i akutt- og krisesituasjoner enn i andre situasjoner.

En årsak til dette er at mange som er i en krisesituasjon og sjokktilstand, vil benytte morsmålet sitt, også dersom de kan forholdsvis godt norsk. I tillegg kan et komplisert fagspråk være krevende å forstå for dem. Det er rimelig å anta at de fleste innvandrere med kort botid (under fire år), med unntak av skandinaver, vil ha behov for tolk (15).

Det er de pårørende som skal ha informasjon og ta seg av den syke. Pasienten skal skånes og beskyttes.

I akutte situasjoner er det ofte vanskelig å få tak i en tolk (11). I tillegg ønsker ikke alltid pårørende og pasienten å bruke det. Begge deler kan føre til at pårørende blir brukt som tolk.

Det kan bidra til usikkerhet om hvorvidt det som blir sagt, blir tolket riktig på grunn av språkbegrensninger hos den som tolker, eller hvorvidt korrekt informasjon blir gitt videre til pasienten eller de pårørende. I en del kulturer er det ikke uvanlig at den som er syk, ikke informeres direkte.

Det er de pårørende som skal ha informasjon og ta seg av den syke. Pasienten skal skånes og beskyttes. Forskning viser at dette kan oppleves som stressende og skape usikkerhet hos intensivsykepleiere (10, 11).

Det kan også være en utfordring at helsepersonell har utilstrekkelig kunnskap om bruk av tolk. For eksempel kan helsepersonell tro at tolken oppklarer misforståelser, mens tolkene mener at helsepersonell og pasienter selv må finne ut om de misforstår hverandre (7).

Ifølge Tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer (16) består tolkens oppgave kun i å tolke det som blir sagt av samtalepartene.

Storfamilie gjør det nære nettverket større

Familiestrukturer varierer mellom land og kulturer. Det norske samfunnet er preget av en individualistisk kultur, det vil si at autonomi og retten til å ta selvstendige avgjørelser og være uavhengig av familien står sentralt.

Land i Asia, Afrika, Sør- og Øst-Europa er i større grad påvirket av en kollektivistisk kultur der familien eller klanen er sterkt knyttet til og avhengig av hverandre (17, 18).

Storfamilien inkluderer flere generasjoner – ofte tanter, onkler, kusiner og fettere i tillegg til foreldre, barn og besteforeldre. Dette gjør det nære nettverket større. I møte med det norske helsevesenet, der autonomi er sentralt, kan det lett oppstå misforståelser (17).

Det er for eksempel ikke gitt at det er pasientens ektefelle som skal stå som nærmeste pårørende ved en sykehusinnleggelse (19). Mange minoritetsgrupper har en mer patriarkalsk og hierarkisk tilnærming enn den norske, og det kan for eksempel være en fetter eller onkel som har ansvar for å ta imot informasjon om pasienten på familiens vegne (17).

Det er heller ikke uvanlig at minoritetspasienter kan ha mange pårørende på besøk. Sykepleiere på intensivavdelinger kan oppleve dette som utmattende, spesielt dersom besøkstid og sykehusrutiner ikke respekteres. Mange pårørende ønsker å være hos pasienten hele døgnet (19).

En studie av Høye og Severinsson (10) viser at spesielt kvinnelige intensivsykepleiere føler seg nedvurdert når de ikke blir behandlet med den respekten de forventer. Intensivsykepleierne føler et ansvar for å ha kontroll og skape ro rundt pasienten og andre pasienter og pårørende på avdelingen, noe som oppleves som vanskelig for mange pårørende (10).

Sykepleiere må ha kunnskap om retraumatisering

Pasienter med flyktningbakgrunn eller med traumer fra krig eller tortur kan oppleve retraumatisering i forbindelse med undersøkelser, behandling og prosedyrer som blir utført på sykehus. Eksempler på torturmetoder kan være elektrisk støt, å bli holdt atskilt fra andre, å være innelåst eller brenning og vold.

Ofte er det profesjonelle, som helsepersonell, som utfører dette (20). Både en overdrevet utagerende eller innelukket atferd kan indikere at pasienter har opplevd å bli torturert (15).

På en intensivavdeling kan undersøkelser, intubering i forbindelse med respiratorbehandling og bruk av smittevernutstyr fremkalle reaksjoner hos pasienter som tidligere har blitt torturert (7).

Diskusjon

Temaene som utpeker seg som mest utfordrende for intensivsykepleiere i møte med innvandrerpasienter, er kommunikasjon, samhandling med pårørende og møte med pasienter som har opplevd traumer enten i hjemlandet eller på flukt derfra.

En profesjonell tolk er viktig

Ifølge forskningslitteraturen er kommunikasjon den største utfordringen i møte med innvandrerpasienter og deres pårørende (21). Det er fare for misforståelser og mistillit på grunn av ulike oppfatninger og forventninger.

Å benytte tolk er ofte en forutsetning for god kommunikasjon (7). I akuttsituasjoner og en travel hverdag er det vår erfaring at det ikke alltid blir prioritert. Det vil også kunne være vanskelig å få tak i tolk på kort varsel.

En mulighet kan være å benytte tolk via telefon eller video, noe som ikke behøver å påvirke pasienttilfredsheten sammenliknet med en tilstedeværende tolk (22). Likevel viser en studie av Coleman og Angosta (21) at sykepleiere foretrekker at tolken møter på avdelingen.

Sykepleieres evne til å samarbeide med tolker er en sentral del av deres kulturelle kompetanse.

Det kan oppstå dilemmaer dersom pårørende eller ansatte med samme språkbakgrunn skal benyttes som tolk. Det er spesielt alvorlig å benytte barn som tolk (10), noe som i dag er forbudt. Det kan kun gjøres unntak for å unngå tap av liv eller alvorlig helseskade eller i en nødssituasjon (23).

Det er derfor viktig også ved intensivavdelinger å benytte profesjonelle tolker. Sykepleieres evne til å samarbeide med tolker er en sentral del av deres kulturelle kompetanse (5).

Det er også viktig å være klar over at noen kan være skeptiske til bruk av tolk. For eksempel kan pasienter og pårørende fra små etniske samfunn være redd for at tolken kjenner dem igjen og ikke overholder taushetsplikten (7). Tolken har et ansvar for å undersøke habilitet før tolkeoppdraget (24).

Ofte benyttes tolk ved legesamtaler, men det kan også være viktig å bruke tolk når intensivsykepleiere skal samle data om pasienten og informere om daglige rutiner og prosedyrer.

Intensivpasienter med dårlige språkkunnskaper får ofte færre av de hverdagslige samtalene, og manglende kommunikasjon kan øke risikoen for delir (14). Derfor kan det være viktig å bruke tolk også inne hos intensivpasienten med kun en sykepleier til stede.

Innkomstsamtalen bør gjennomføres tidlig

Ferdigheter i å kommunisere med pårørende er også en viktig del av sykepleieres kulturelle kompetanse (5). Vår erfaring som intensivsykepleiere er at en innkomstsamtale med pårørende så tidlig som mulig har stor betydning for å utveksle informasjon og gjøre avklaringer.

Her har pårørende mulighet til å fortelle hva som er viktig for dem under oppholdet, og vi som intensivsykepleiere kan samle data om pasienten og informere om forhold og rutiner på intensivavdelingen. For å oppnå et godt utfall av slike samtaler mener vi det er avgjørende at intensivsykepleiere har kulturell kompetanse.

Et aktuelt tema å få informasjon om er andre måter å forstå sykdom og behandling på enn biomedisinsk sykdoms- eller behandlingstenkning. Ayurveda, unanimedisin og kinesisk medisin er eksempler på systemer innenfor såkalt humoralteori.

Her er sykdommer et resultat av ubalanse, og målet er å gjenopprette balansen. Eksempler på behandling kan være massasje, urter og kostholdsterapi, men behandlingen har ulike former innenfor de ulike systemene. Fordi pårørende sjelden spontant forteller om dette, kan det være nødvendig å etterspørre slik informasjon (7).

I kollektivistiske samfunn er det vanlig med mange pårørende til stede ved en sykehusinnleggelse (7). Det kan oppleves som stressende og være vanskelig å legge til rette for (10, 11). I samtaler med pårørende har vi erfart at den nærmeste familien kan føle at det er ubehagelig å si nei til religiøse ledere og andre personer i det sosiale nettverket.

Slike ting kan det være viktig å avklare tidlig i en innkomstsamtale. Sykepleierne kan dermed legge til rette for og bidra til å avgrense antallet besøkende og samtidig informere om besøkstider og pårørenderom.

De pårørende må involveres

I kommunikasjon med pårørende til etniske minoritetspasienter er det fare for at handlinger og oppførsel vurderes ut fra ens egen kultur og eget verdensbilde, noe som ofte skaper konflikter og misforståelser. Det er derfor viktig å være bevisst på egne holdninger og stereotypier (25).

I en del religioner er bruk av symboler ved sykesengen av stor betydning for troen på helbredelse (11). Temaer som kan tas opp i innkomstsamtalen, kan for eksempel være hvorvidt hår og hud skal dekkes ved besøk, og bruk av religiøse symboler som amuletter og ikoner. Pasientene kan også informeres om muligheten til å benytte bønne- og stillerom.

Ved dødsfall på en intensivavdeling kan det ifølge Høye og Severinsson (11) oppstå konflikt mellom pårørendes behov for å våke over den døde i lang tid og sykepleiernes behov for å ha kontroll over det kliniske miljøet av hensyn til andre pasienter. I slike situasjoner er det behov for kunnskap hos helsepersonell, men også muligheter for praktiske løsninger.

Pasienter og pårørende som er vant til å leve i en storfamilie, kan føle seg ensomme når de ikke har familien rundt seg.

Et annet tema det er aktuelt å snakke med pårørende om, er formidling av medisinsk informasjon. I en del kulturer er det vanlig at familien informeres om diagnose og prognose i stedet for pasienten (7, 11).

Det bør avklares tidlig med de nærmeste pårørende eller pasienten hvem som skal få informasjon, og hvem som skal kontaktes. Det må komme tydelig frem og være dokumentert i behandlingsplanen. Pasienter og pårørende som er vant til å leve i en storfamilie, kan føle seg ensomme når de ikke har familien rundt seg (14).

I mange land er det de pårørende som steller og mobiliserer den syke. Hvis de ikke får mulighet til å være delaktig rundt pasienten, kan det oppleves som sårende og skape mistillit til personalet (11).

Situasjoner kan være retraumatiserende

Tortur utføres i en del land i sykehusmiljøer som kan minne om en intensivavdeling. Dersom en har vært utsatt for elektrosjokk, tvangsmating, kvelnings- og drukningstortur, søvnnektelse, skarpt lys og skarpe lyder, er det mange situasjoner under et intensivopphold som kan vekke ubehag og oppleves som truende og retraumatiserende (15).

For eksempel kan EKG-elektroder minne om tidligere gjennomgått tortur. På samme måte kan opphold i små rom, bruk av ulike typer masker som ved administrering av oksygen og intubering ved behov for respiratorbehandling virke retraumatiserende (7, 15).

Vår erfaring er at dette temaet i liten grad er vektlagt verken i videreutdanning eller internundervisning på intensivavdelinger. Men det er viktig at intensivsykepleiere har kunnskap om det for å forstå pasientenes reaksjoner og eventuelt kunne kommunisere med dem om dette.

Konklusjon

Kulturell kompetanse hos helsepersonell er avgjørende for å kunne yte likeverdige helsetjenester. På en intensivavdeling er det avgjørende at sykepleiere har slik kompetanse både for å redusere stress hos pasienter og pårørende og for sin egen del.

Språkproblemer og kommunikasjon kan være en stor utfordring. Det er derfor viktig å benytte en profesjonell tolk i kommunikasjon med både pasienter og pårørende for å oppnå tillit og få kunnskap om hva som er viktig for dem. Det er behov for konkret, praksisnær kunnskap hos sykepleiere.

Samtidig er bevissthet om egne holdninger en del av den kulturelle kompetansen. Det er derfor viktig at dette implementeres i både bachelor- og intensivutdanningen, og at kulturell kompetanse settes på dagsordenen i de enkelte intensivavdelingene, for eksempel på fagdager og i opplæring av sykepleiere.

Referanser

1.       Statistisk sentralbyrå (SSB). Landbakgrunn for innvandrere i Norge. Oslo: SSB; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/innvandring-og-innvandrere/faktaside/innvandring (nedlastet 28.10.2021).

2.       Meld. St. 34 (2015–2016). Verdier i pasientens helsetjeneste – melding om prioritering. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2016.

3.       Helse- og omsorgsdepartementet. Likeverdige helse- og omsorgstjenester. Nasjonal strategi om innvandreres helse (2013–2017). Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/2de7e9efa8d341cfb8787a71eb15e2db/likeverdige_tjenester.pdf (nedlastet 28.10.2021).

4.       The California Endowment. Principles and recommended standards for cultural competence education of health care professionals. California: The California Endowment; 2003.

5.       Campinha-Bacote J. The process of cultural competence in the delivery of healthcare services: the journey continues. Cincinnati, Ohio: Transcultural C.A.R.E. Associates; 2007.

6.       Campinha-Bacote J. The process of cultural competence in the delivery of healthcare services: a model of care. Journal of Transcultural Nursing. 2002;13(3):181–4.

7.       Alpers L-M. Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter. Oslo: Oslomet; 2017.

8.       Brunton G, Stansfield C, Thomas J. Finding Relevant Studies. I: Gough D, Oliver S, Thomas J, red. An introduction to systematic reviews. London: Sage Publications; 2012.

9.       Gough D, Oliver S, Thomas J. Introducing systematic review. I: Gough D, Oliver S, Thomas J, red. An introduction to systematic review. London: Sage Publications; 2012.

10.     Høye S, Severinsson E. Intensive care nurses' encounters with multicultural families in Norway: an exploratory study. Intensive and Critical Care Nursing. 2008;24(6):338–48.

11.     Høye S, Severinsson E. Professional and cultural conflicts for intensive care nurses. Journal of Advanced Nursing. 2010;66(4):858–67.

12.     Van Keer RL, Deschepper R, Huyghens L, Bilsen J. Challenges in delivering bad news in a multi-ethnic intensive care unit: an ethnographic study. Patient Education and Counseling. 2019;102(12):2199–207.

13.     Bøhn H, Dypedahl M. Veien til interkulturell kompetanse. Bergen: Fagbokforlaget; 2009.

14.     Van Keer RL, Deschepper R, Huyghens L, Bilsen J. Mental well-being of patients from ethnic minority groups during critical care: a qualitative ethnographic study. BMJ Open. 2017;7(9):e014075.

15.     Folkehelseinstituttet. Innvandrerpasienter og akuttmedisinske tjenester. Ekspertnotat for Akuttutvalget. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2015.

16.     Tolkeforbundet. Tolkeforbundets yrkesetiske retningslinjer 2017. Oslo: Tolkeforbundet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.tolkeforbundet.no/om/etikk/godtolk (nedlastet 28.10.2021).

17.     Eriksen TH, Sajjad TA. Kulturforskjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge. 5. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

18.     Hanssen I. Helsearbeid i et flerkulturelt samfunn. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2019.

19.     Listerfeldt S, Fridh I, Lindahl B. Facing the unfamiliar: nurses' transcultural care in intensive care – a focus group study. Intensive and Critical Care Nursing. 2019;55:102752.

20.     Bärnhielm S. Transkulturell psykiatri. Stockholm: Natur och kultur; 2014.

21.     Coleman JS, Angosta AD. The lived experiences of acute-care bedside registered nurses caring for patients and their families with limited English proficiency: a silent shift. Journal of Clinical Nursing. 2017;26(5–6):678–89.

22.     Joseph C, Garruba M, Angela M. Patient satisfaction of telephone or video interpreter services compared with in-person services: a systematic review. Australian Health Review. 2018;42(2):168–77.

23.     Lov 10. juni 2016 nr. 23 om endringer i forvaltningsloven (endringslov til forvaltningsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2016-06-10-23 (nedlastet 28.10.2021).

24.     NOU 2014: 8. Tolkning i offentlig sektor – et spørsmål om rettssikkerhet og likeverd. Oslo: Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet; 2014.

25.     Almutairi AF, Dahinten VS, Rodney P. Almutairi's critical cultural competence model for a multicultural healthcare environment. Nurs Inq. 2015;4(22):317–25.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
English

Hvilken betydning har utveksling i studietiden hatt for sykepleiere i ettertid?

Bildet viser tre sykepleierstudenter fra Norge som er i Tanzania. De sitter og snakker med to afrikanske menn.
BLE RAUSERE: Etter oppholdet i Tanzania var sykepleierne blitt mer bevisst på sin egen kommunikasjon og mer oppmerksom på at mennesker har ulike grunner for sine valg og handlinger. På bildet er studenter i møte med ansatte innen skolehelse. Studentene på bildet har ingen sammenheng med informantene i artikkelen. Illustrasjonsfoto: Sondre Selbæk / Railway.no

Erfaringene sykepleierne fikk da de var på utveksling i Tanzania, har betydd mye for den personlige og faglige utviklingen deres i ettertid.

Utveksling over tid er en av de mest effektive måtene å utvikle kulturell kompetanse på. Studenter som lever i en annen kultur over tid, er «fremmede», og det gir dem mulighet til å erfare ulikheter mellom kulturer (1–4).

Selv om det fortsatt er behov for mer forskning på læringsutbyttet ved utveksling, viser studier at utveksling bidrar til personlig, faglig og kognitiv utvikling med en styrket kulturell sensitivitet og kompetanse (5–7). Meld. St. 7 (2020–2021) (8) følger opp Meld. St. 16 (2016–2017) (9) ved å vektlegge at alle studenter skal få internasjonal erfaring i utdanningsløpet, og studentmobiliteten skal øke i høyere utdanning.

Utreise er også viktig for utdanningsinstitusjonen og samfunnet ved at utveksling bidrar til kunnskap som ikke kan utvikles ved hjelp av andre tiltak eller metoder i utdanningene (8). Studentmobilitet skal styrke den kulturelle kompetansen til sykepleierstudenter. I tillegg er det et mål om å legge til rette for integrerte pedagogiske læringsaktiviteter i sykepleierutdanningen, noe som bidrar til å styrke sykepleiernes kunnskap, forståelse, engasjement og tillit i møte med pasienter med annen kulturell bakgrunn (10).

En av læringsutbyttebeskrivelsene (LUB) i ny nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen (§ 5 c) er at studenten «kan anvende kunnskap om kulturkompetanse og kulturforståelse i vurdering, planlegging, gjennomføring og evaluering av sykepleie» (11).

Meld. St. 16 (2019–2020) (9) vektlegger at sykepleierutdanningene utdanner kandidater som er aktive, attraktive og ansvarlige deltakere i det internasjonale samfunnet. Sammen med målet om å gi pasientsentrert sykepleie uavhengig av kulturell bakgrunn aktualiserer denne vektleggingen sykepleieres utvikling av kulturell kompetanse (12).

Kulturell kompetanse kan defineres som «the ongoing process in which the healthcare professional continuously strives to achieve the ability and availability to work effectively within the cultural context of the patient» (12).

Kulturell kompetanse forutsetter møter mellom mennesker, og kompetansen utvikles gjennom fem komponenter: 1) bevissthet om egen kulturell forforståelse, 2) kunnskap om kulturelle og etniske grupper, 3) ferdigheter i kulturelle vurderinger, 4) møte med mennesker med annen type kulturell bakgrunn, og 5) et ønske om å utvikle egen kulturell bevissthet (vår oversettelse) (13).

Alpers avdekket at sykepleiere har behov for økt kulturell kompetanse i møte med pasienter og pårørende med annen kulturell bakgrunn. Kompetansen knyttes blant annet til kommunikasjon og samhandling, forståelse av sykdom og behandling samt hvordan symptomer kommer til uttrykk (14).

En oversiktsartikkel om helsepersonells kulturelle kompetanse viser at den øker signifikant i forbindelse med intervensjoner som innebærer trening i kulturell kompetanse, og at denne økningen er signifikant assosiert med pasienttilfredshet (15).

Siden 2008 har norske sykepleierstudenter hatt mulighet til å gjennomføre deler av sine kliniske studier i bachelorutdanningen i sykepleie ved Tanga International Competence Centre (TICC) i Tanzania (16). Studentene deltar i kliniske studier ved helseklinikker, dagsentre, skolehelsetjenesten, aldershjem og innen psykisk helse i hjemmesykepleie og poliklinikk.

Det bor cirka 60–80 studenter samtidig på TICC, der flertallet er sykepleierstudenter, men studenter fra andre utdanninger innen helse- og sosialfag er også representert. På TICC har sykepleierstudentene daglig veiledning i praksis av sykepleiere ansatt av TICC som kjenner de lokale forholdene og kulturen.

I tillegg til å legge til rette for læresituasjoner og veilede «bedside» oversetter sykepleierne fra swahili til engelsk der dette er nødvendig. Hver praksisdag avsluttes på TICC med én time refleksjonsgruppe, der studentene deler og reflekterer over dagens praksiserfaringer sammen med veilederen.

Fokusgruppeintervjuer av 21 studenter som gjennomførte et tolvukers studieopphold i sitt femte semester ved TICC høsten 2015 konkluderte med at studentene erfarte at deres kulturelle kompetanse ble styrket i løpet av utvekslingsperioden (5). Det er godt dokumentert hvilke erfaringer sykepleierstudenter har med utveksling, og hvordan studentmobilitet styrker deres faglige og personlige utvikling, men det mangler kunnskap om hvilken betydning et utvekslingsopphold i en annen kultur har for sykepleiere i ettertid.

Hensikten med studien

Hensikten med denne studien var å få innsikt i hvilken betydning studentenes utvekslingsopphold ved TICC i 2015 har hatt for dem som sykepleiere i årene etterpå.

Metode

For å få innsikt i hvordan sykepleiernes erfaringer med utvekslingsoppholdet har hatt betydning for dem i ettertid, benyttet vi individuelle intervjuer (17). Studiens utvalg var de 21 sykepleierstudentene som deltok i fokusgruppeintervjuene høsten 2015 (5).

I forbindelse med intervjuene i 2015 signerte de informert samtykke om å bli kontaktet og delta i en oppfølgingsstudie. Førsteforfatteren sendte ut invitasjon til denne oppfølgingsstudien via SMS og e-post i august 2020. Det ble sendt ut inntil to påminnelser. Elleve sykepleiere avslo invitasjonen, tre svarte ikke på henvendelsene, og sju takket ja. Seks av dem var fra ett universitet, en av dem fra et annet.

Førsteforfatteren gjennomførte sju individuelle intervjuer i løpet av uke 40 i 2020. Disse intervjuene ble gjennomført på telefon med lydopptak på grunn av covid-19-restriksjoner og praktiske årsaker. Han benyttet en intervjuguide med to hovedtemaer: 1) «Dine erfaringer fra utvekslingsoppholdet i 2015», og 2) «Hvilken betydning har utvekslingsoppholdet hatt for deg som sykepleier?».

Intervjuene varte fra 37–46 minutter og ble transkribert ordrett. I alle intervjuene oppsummerte intervjueren underveis og avslutningsvis og spurte deltakerne om å bekrefte intervjuerens forståelse av innholdet. Programvaren NVivo 12 ble benyttet for å systematisere materialet.

Vi analyserte materialet med inspirasjon fra kvalitativ induktiv innholdsanalyse i tre faser: 1) «Forberedelse», 2) «Organisering», og 3) «Rapportering», hvor den første fasen «Forberedelse» innebar en systematisk gjennomlesning av alle intervjuene for å få et helhetsinntrykk (18).

Fasen «Organisering» inneholdt tre ledd: åpen koding, kategorisering og abstraksjon. I denne fasen leste vi hvert intervju og kodet meningsinnholdet i setninger og avsnitt. Kategorisering innebærer å sette sammen koder som tolkes å høre sammen i underkategorier fra hvert intervju og alle samlet. Underkategorier som tolkes å tilhøre hverandre, grupperes i kategorier for å redusere antallet kategorier. Så langt i
analyseprosessen arbeidet vi hver for oss.

I siste fase av prosessen diskuterte vi og satte opp kategoriene i felleskap. Kategoriene danner grunnlaget for en abstraksjon som er en generell beskrivelse av meningsinnholdet fra alle intervjuene uttrykt i hovedkategorier. I vår studie resulterte denne analyseprosessen i tre tematiske hovedkategorier (18).

Tabell 1. Eksempel på analyseprosess av en hovedkategori. Utdrag av alle intervjuene

Studien er godkjent av personvernombudet ved Norsk senter for forskningsdata (NSD) (referansenummer 657253) (19). Informasjon om studien og samtykkeskjema ble lagt ved e-posten med invitasjon til å delta. I informasjonsbrevet som vi sendte sammen med invitasjonen på e-post, beskrev vi prosedyrene rundt personvern, anonymitet og rettigheten til å trekke seg.

Denne informasjonen ble muntlig gjentatt i forbindelse med intervjuene, og vi innhentet muntlig samtykke fra alle deltakerne før lydopptaket startet. Deltakerne fikk et nummer fra 1–7 for at vi skulle kunne identifisere dem som eventuelt ønsket å trekke seg. Lydopptakene ble lagret på en server med totrinnsidentifisering og slettet etter transkribering.

Resultater

Tabell 2 viser en oversikt over deltakerne i denne studien. De avsluttet sin bachelor i sykepleie våren 2016.

Tabell 2. Oversikt over deltakerne

Intervjuene med sykepleierne viste at erfaringene deres fra utvekslingsoppholdet i 2015 og betydningen det har hatt for dem i ettertid, kan deles inn i tre hovedkategorier:

  • Utveksling utvikler personlige egenskaper
  • Utveksling øker bevisstheten om kommunikasjon
  • Utveksling utvikler den kulturelle kompetansen

Alle sykepleierne ga uttrykk for at de hadde lært mye under oppholdet ved TICC, men på direkte spørsmål om å gi eksempler på læringen var det vanskelig for dem å konkretisere eller gi eksempler på egen læring.

De gjenopplevde situasjoner fra fødestue, skolehelse, klinikker eller hjemmebesøk som ‘her og nå’.

I intervjuene fortalte likevel flere sykepleiere at samtalen tok dem tilbake til Tanzania. De gjenopplevde situasjoner fra fødestue, skolehelse, klinikker eller hjemmebesøk som «her og nå» og beskrev at disse erfaringene fra praksis har hatt stor betydning for dem i ettertid. Flere sykepleiere trakk også frem at de daglige refleksjonsgruppene på TICC hadde hatt stor betydning for deres læringsprosess.

Utveksling utvikler personlige egenskaper

Sykepleierne ga samlet sett klart uttrykk for at utvekslingen hadde styrket deres personlige egenskaper. Sykepleier nummer 2 fortalte om sin prosess:

«Man er ung, og man er sykepleierstudent, og man tenker at man skal nesten redde verden og, ja, hjelpe andre mennesker. Og så drar man ned dit og får en litt sånn der ‘Oi! Ting er kanskje ikke helt som jeg tror det er’, og man vokser veldig sånn som person selv. Og så begynner en å se litt større på ting og å tenke, man begynner å reflektere mye over hvorfor ting er som de er, da. Og man vokser både som et menneske, ja personlig så vokser man, og man vokser veldig i den yrkesutøvelsen man gjør. Etter at jeg kom hjem, jeg var jo et annet menneske.»

Andre understreket at de var blitt mer tolerante og mindre fordomsfulle.

Andre sykepleiere fortalte at de er blitt mer tålmodige. En sykepleier fortalte at hun var tålmodig også før utreisen, men at denne egenskapen ble forsterket og bevisstgjort fordi hun fikk nye og andre erfaringer i forbindelse med utvekslingen. Andre understreket at de var blitt mer tolerante og mindre fordomsfulle. De viser større forståelse for ulikhetene i møte med andre mennesker, uavhengig av kulturell bakgrunn.

Sykepleierne fortalte om en styrket evne til å sette seg inn i andres situasjon og mente at de var blitt «rundere og rausere» i møte med pasienter. De var generelt blitt mer interessert i mennesker og mer oppmerksom på at mennesker kan ha grunner for sine valg og handlinger. En sykepleier fortalte at hun er blitt flinkere til å ta hensyn til hva andre tenker, tror og føler.

Flere sykepleiere koplet sin personlige utvikling til den faglige utviklingen i arbeidet som sykepleiere. En sykepleier formidlet at hun har undervist flyktninger, en oppgave hun hadde takket nei til uten den faglige tryggheten som hun utviklet i forbindelse med utvekslingen. Samtidig vurderte ikke sykepleierne utvekslingen som en isolert faktor i sin personlige og faglige utvikling, men som en vesentlig faktor i en utvikling som allerede var påbegynt, og som utvekslingen bidro til å forsterke.

Utveksling øker bevisstheten om kommunikasjon

Utvekslingen ga sykepleierne flere nye erfaringer når det gjaldt kommunikasjon, og de understreket betydningen av å forstå og å bli forstått. Under utvekslingsoppholdet lærte de å tilpasse kommunikasjonen til pasienter og pårørende etter kulturelle rammer og forutsetninger. En sykepleier fortalte at hun prøver å være veldig nøye med å forklare overfor minoritetspasienter hvorfor man gjør ting, da hun er klar over at de kanskje ville ha gjort det annerledes.

Flere sykepleiere fortalte at utvekslingen har bidratt til en større bevissthet om egen kommunikasjon overfor pasienter og pårørende. Sykepleier 1 sa følgende:

«Jeg er blitt veldig bevisst på kommunikasjonen min. For jeg tenker jo at hadde det vært jeg som var der [i Tanga], så ville jeg hatt så mye informasjon som mulig. Og så tenker jeg at hvis jeg får en fremmedkulturell person, så tenker jeg at deres kommunikasjon er kanskje helt annerledes, og deres på en måte krav til informasjon.»

Sykepleierne har selv vært fremmede i en ukjent kultur.

Sykepleier 2 poengterte at hun er blitt mer oppmerksom på hvordan hun kommuniserer. Nå kommuniserer hun på en måte som åpner for dialog og tillit gjennom å vise interesse for pasienten, og understreker at hun er der for deres eget beste. Når hun viser at hun prøver å forstå, erfarer hun god respons fra pasientene.

Sykepleierne har selv vært fremmede i en ukjent kultur. Det mente de gir dem en fordel i møte med mennesker som ikke snakker godt norsk, og som er fremmede i Norge:

«Jeg tror kanskje at det at jeg har kjent på en sånn følelse av at ‘ingen forstår hva jeg mener, og ingen forstår hva jeg vil, og hva det er jeg vil utrette’, det er frustrerende. Så jeg tenker, kanskje det er nok en av de tingene som jeg har tatt med meg fra TICC. Den følelsen av hvor forskjellige kulturer faktisk er. Og så kunne man ikke gjøre noe. Man kunne ikke si noe. Og det var òg en ting som vi kanskje lærte veldig mye av (sykepleier 6).»

Sykepleierne formidlet at å være fremmed i en kultur med ukjent språk har gitt dem større forståelse, mer tålmodighet og andre perspektiver når de kommuniserer med mennesker som har en annen kulturell bakgrunn. Denne tilnærmingen gjelder også for kommunikasjon med etnisk norske pasienter som formidler en annen forståelse for sin situasjon enn det sykepleieren har.

Utveksling utvikler den kulturelle kompetansen

Den siste hovedkategorien er at sykepleierne opplevde at den kulturelle forståelsen ble styrket etter oppholdet ved TICC. Sykepleier 1 fortalte:

«Det har jeg tatt med meg tilbake igjen. For det opplever jeg ofte på sykehus, at det er mange [kollegaer] som ikke har en forståelse for hvorfor folk fra andre kulturer gjerne har med seg veldig mange pårørende. Og det handler jo om at de på en måte har den forventningen fra sitt hjemland. At det er en forventning om at de har med seg mange pårørende som kan gjøre mange av oppgavene. Men likevel så tenker jeg at vi som har den kulturelle forståelsen, vi må selvfølgelig dele den med kollegaer. Men du er i hvert fall bevisst på at du, du kjenner ikke kulturen. Og det tror jeg at det er noe du ikke er bevisst på hvis du ikke har vært på en sånn kulturell utveksling.»

Sykepleierne fortalte at å være i en annen kultur over tid har gitt dem ny forståelse for kulturens betydning for mennesker. De utvider dette til også å gjelde mennesker fra andre miljøer enn dem selv, og sykepleier 7 sa det slik:

«Men det blir jo noe av det samme da, at man gjør ting på en litt annerledes måte fordi man er vokst opp i andre miljøer. Ja, jeg synes jo det er spennende å se hvordan man tenker annerledes, da. Eller hvor annerledes ting kan være for meg i forhold til for dem. Eller hvor annerledes verden ser ut, da [for dem].»

Diskusjon

Hensikten med studien var å få innsikt i erfaringene til sykepleiere fra et utvekslingsopphold for fem år siden som varte i tolv uker. Sykepleierne vektla at de ulike møtene med mennesker i praksissituasjonene og hverdagslivet i Tanga har betydd mye for deres personlige og faglige utvikling.

Å møte mennesker er en forutsetning for å utvikle kulturell kompetanse (13) fordi disse møtene bidrar til mer kunnskap om andre mennesker og kulturer, flere ferdigheter i å vurdere konteksten og større forståelse for hvordan kulturen kommer til uttrykk i menneskers hverdag.

Det som bidro til å forsterke utviklingsprosessen, var å være fremmed i en annen kultur. Helt nye og andre inntrykk i hverdagsliv og praksis sammen med manglende språkkunnskap ga sykepleierne andre erfaringer enn det de hadde fått fra tidligere kliniske studier i Norge.

Utvekslingen forsterket en personlig prosess

Flere sykepleiere understreket at utvekslingen forsterket en allerede pågående personlig prosess. Den personlige utviklingen virket også inn på deres faglige utvikling. En grunn til dette kan være at de måtte mobilisere sine personlige og faglige ressurser på nye måter overfor menneskene de møtte i kliniske situasjoner.

Dette er et viktig poeng i diskusjonen om innholdet i og utbyttet av utveksling, da kompetanse innebærer «evnen til å mobilisere kunnskap, ferdigheter, holdninger og verdier, kombinert med en refleksiv læringsprosess, for å kunne engasjere og samhandle» (20).

Erfaringene fra utvekslingen ble brukt i sykepleiernes daglige virke

Sykepleierne kunne ikke beskrive eller konkretisere sitt eget læringsutbytte. Det kan skyldes at det var fem år siden de var på TICC, og over tid blir mange erfaringer omdannet til et helhetsinntrykk. I studien fra 2015, der sykepleierne deltok som studenter, sa mange at «de oppdaget nye sider ved seg selv, men at de ville ikke se konsekvensene av dette før det hadde gått en tid» (5).

En fellesnevner i intervjuene var at utvekslingsoppholdet på tolv uker ga sykepleierne gode muligheter til å erfare og reflektere over ulikhetene mellom mennesker og kulturer. Erfaringene og refleksjonene over tid førte til økt bevissthet om kulturelle ulikheter og egen personlige utvikling (4, 5).

Utvekslingsoppholdet ga sykepleierne gode muligheter til å erfare og reflektere over ulikhetene mellom mennesker og kulturer.

Å møte pasienter med en annen kulturell bakgrunn ga dem trening (15), og det styrket deres kulturelle kompetanse ved at de fikk større faglig forståelse for sykdom og behandling, og for hvordan symptomene ble uttrykt av pasientene (14). Slike praksiserfaringer og læringsutbytter kan kliniske studier i Norge ikke gi i samme grad, og sykepleierne vektla at de bruker erfaringene fra utvekslingen i sitt daglige virke som sykepleiere.

Å bo tett sammen med 60–80 andre norske studenter var utfordrende, men ga også læringsutbytte ved å dele og bearbeide inntrykkene fra praksisen og hverdagslivet. I tillegg til de objektive læringsutbyttene vi ser i politiske dokumenter, forskrifter og studieplaner, bidrar også bofellesskapet mellom medstudenter til at de utviklet kulturell kompetanse. Sykepleierne fortalte at de erfaringene de hadde med å dele og bearbeide inntrykk under oppholdet på TICC, ble brukt i deres praksisfellesskap i den norske helsetjenesten (21–23).

Den personlige og faglige utviklingen som utvekslingsoppholdet har gitt sykepleierne, er et viktig argument for sykepleierutdanningene til å utvikle tiltak og øke mulighetene for studenter og ansatte til å tilegne seg internasjonal erfaring (8–10). Nye tiltak bør også involvere pasienter, pårørende og ansatte som har en annen kulturell bakgrunn, fordi det gir studentene mulighet til å anvende og utvikle sin kulturelle kompetanse gjennom hele utdanningen (11).

Styrker og svakheter ved studien

Det er en styrke at det er de samme deltakerne i studien fra 2015 som i 2020. Det kan være både en styrke og en svakhet at begge forfatterne har en felles forforståelse etter flere års samarbeid om internasjonalisering i sykepleie (24). Men ingen av oss har hatt kontakt med sykepleierne siden 2015. Troverdigheten øker ved at begge analyserte intervjuene og kom frem til felles temaer (25).

En svakhet er at det kun var sju av de 21 studentene fra 2015 som deltok i denne studien, og vi vet ikke hva de 14 andre ville vektlagt. En annen svakhet er at minnet ikke var så sterkt etter fem år. Så å si alle sykepleierne uttrykte at de hadde lært og utviklet seg mye i forbindelse med utvekslingen, men på direkte spørsmål om læringsutbytte var det vanskelig for dem å konkretisere eller gi eksempler. Like fullt beskrev sykepleierne at erfaringene fra utvekslingen var betydningsfulle for deres yrkesutøvelse.

Konklusjon

Denne studien undersøkte hvilken betydning et tolvukers utvekslingsopphold, som ble gjennomført fem år tidligere, hadde hatt for de sju sykepleierne i årene etter. Resultatene viste at utvekslingen bidro til varig personlig bevisstgjøring, faglig utvikling og økt kompetanse. Det å møte mennesker i ulike situasjoner i en annen kultur over tid bidro også til en styrket kulturell kompetanse som har stor betydning for sykepleierne i deres daglige yrkesutøvelse i et flerkulturelt samfunn.

Deltakerne koplet erfaringene fra utvekslingen med personlige egenskaper og ferdigheter de hadde før utreisen. På den måten ble utvekslingen en bevisstgjørende del av prosessen med å utvikle den personlige og faglige kompetansen som sykepleier. Vi anbefaler ytterligere forskning rettet mot sykepleieres erfaringer fra utveksling, der det legges vekt på hva utvekslingen har betydd for yrkesutøvelsen deres.

Hva studien tilfører av ny kunnskap
  • Utveksling er mye diskutert i fagmiljøene, og det finnes en stor mengde publikasjoner om sykepleierstudenters erfaringer fra utvekslingsopphold, der læringsutbytte og personlig og faglig utvikling er godt dokumentert.
  • I denne studien fulgte vi opp sju sykepleiere som høsten 2015 gjennomførte kliniske studier under et tolvukers utvekslingsopphold i Tanzania. Oppholdet var en del av deres bachelorutdanning i sykepleie. Vi foretok sju individuelle kvalitative intervjuer med to hovedtemaer: 1) «Dine erfaringer fra utvekslingsoppholdet i 2015», og 2) «Hvilken betydning har utvekslingsoppholdet hatt for deg som sykepleier?».
  • Studiens bidrag er å dokumentere hvilken betydning et tolvukers utvekslingsopphold har hatt for sju sykepleiere over en periode på fem år etter at de var på utveksling. Den tilfører relevant kunnskap om hvordan de utviklet kulturell kompetanse, og hvilken betydning utvekslingen har hatt for dem i ettertid som sykepleiere.

Referanser

1.          Edmonds ML. An integrative literature review of study abroad programs for nursing students. Nurs Educ Perspect. 2012;33(1):30–4. DOI: 10.5480/1536-5026-33.1.30

2.          Kelleher S. Perceived benefits of study abroad programs for nursing students: an integrative review. J Nurs Educ. 2013;52(12):690–5. DOI: 10.3928/01484834-20131118-01

3.          Maltby HJ, de Vries-Erich JM, Lund K. Being the stranger: comparing study abroad experiences of nursing students in low and high income countries through hermeneutical phenomenology. Nurse Educ Today. 2016;45:114–9. DOI: 10.1016/j.nedt.2016.06.025

4.          Jansen MB, Lund DW, Baume K, Lillyman S, Rooney K, Nielsen DS. International clinical placement – experiences of nursing students’ cultural, personal and professional development; a qualitative study. Nurse Educ Pract. 2021;51:102987. DOI: 10.1016/j.nepr.2021.102987

5.          Hovland OJ, Johannessen B. Sykepleierstudenter utvikler kulturell kompetanse på utveksling i Tanzania. Sykepleien Forskning. 2018;13(73782):(e-73782). DOI: 10.4220/Sykepleienf.2018.73782

6.          Kohlbry PW. The impact of international service-learning on nursing students' cultural competency. J Nurs Scholarsh. 2016;48(3):303–11. DOI: 10.1111/jnu.12209

7.          Westerbotn M, Kneck Å, Hovland OJ, Elrond M, Pedersen I, Lejonqvist G-B, et al. Taking part in Nordic collaboration; nursing students' experiences and perceptions from a learning perspective: a qualitative study. Nurse Educ Today. 2015;35(5):712–7. DOI: 10.1016/j.nedt.2015.01.025

8.          Meld. St. 7 (2020–2021). En verden av muligheter. Internasjonal studentmobilitet i høyere utdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-7-20202021/id2779627/ (nedlastet 06.01.2021).

9.          Meld. St. 16 (2016–2017). Kultur for kvalitet i høyere utdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-16-20162017/id2536007/ (nedlastet 06.01.2021).

10.        O'Brien E-M, O’Donnell C, Murphy J, O’Brien B, Markey K. Intercultural readiness of nursing students: an integrative review of evidence examining cultural competence educational interventions. Nurse Educ Pract. 2021;50:102966. DOI: 10.1016/j.nepr.2021.102966

11.        Kunnskapsdepartementet. Forskrift 15. mars 2019 nr. 412 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 29.09.2020).

12.        Campinha-Bacote J. Delivering patient-centered care in the midst of a cultural conflict: the role of cultural competence. Online J Issues Nurs. 2011;16(2):5.

13.        Campinha-Bacote J. Coming to know cultural competence: an evolutionary process. International Journal for Human Caring. 2011;15(3):42–8. DOI: 10.20467/1091-5710.15.3.42

14.        Alpers LM. Helsepersonells kompetansebehov i møte med etniske minoritetspasienter. Oslo: Høgskolen i Oslo og Akershus; 2017. Tilgjengelig fra: https://hdl.handle.net/10642/5019 (nedlastet 05.05.2021).

15.        Govere L, Govere EM. How effective is cultural competence training of healthcare providers on improving patient satisfaction of minority groups? A systematic review of literature. Worldviews Evid Based Nurs. 2016;13(6):402–10. DOI: 10.1111/wvn.12176

16.        TICC. Tanga Intl. Competence Center. Tanga: TICC; 2019. Tilgjengelig fra: https://ticc.org/ (nedlastet 06.01.2021).

17.        Kvale S, Brinkmann S. Det kvalitative forskningsintervju. 3. utg. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

18.        Elo S, Kyngäs H. The qualitative content analysis process. J Adv Nurs. 2008;62(1):107–15. DOI: 10.1111/j.1365-2648.2007.04569.x

19.        Norsk senter for forskningsdata (NSD). Om NSD – Norsk senter for forskningsdata. Bergen: NSD. Tilgjengelig fra: http://www.nsd.uib.no/ (nedlastet 19.05.2021).

20.        NOU 2018: 2. Fremtidige kompetansebehov 1. Kunnskapsgrunnlaget. Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2018-2/id2588070/ (nedlastet 07.01.2021).

21.        Rommetveit R. Læring gjennom dialog: ei sosiokulturell og sosiokognitiv tilnærming til kunnskap og læring. I: Dysthe O, red. Ulike perspektiv på læring og læringsforskning. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 1996. s. 88–104.

22.        Säljö R. Lärande i praktiken: ett sociokulturellt perspektiv. Stockholm: Prisma; 2000.

23.        Wenger E. Communities of practice: learning, meaning, and identity. Cambridge: Cambridge University Press; 1998.

24.        Graneheim UH, Lindgren B-M, Lundman B. Methodological challenges in qualitative content analysis: a discussion paper. Nurse Educ Today. 2017;56:29–34. DOI: 10.1016/j.nedt.2017.06.002

25.        Graneheim UH, Lundman B. Qualitative content analysis in nursing research: concepts, procedures and measures to achieve trustworthiness. Nurse Educ Today. 2004;24(2):105–12. DOI: 10.1016/j.nedt.2003.10.001

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.