Opplevde to selvmord – så startet sykepleieren aksjon for å forebygge

Det har gått nesten tjue år siden Janne Katrin Gundersens pappa valgte å forlate livet. I 2019 fulgte hennes lillebror Raymond etter.

– Jeg har opplevd å være i bunnløs sorg der jeg ikke maktet å bevege meg i det hele tatt, forteller Gundersen til Sykepleien.

– Jeg måtte finne en vei ut av det.

Gundersen fant veien ut, blant annet gjennom nærhet til naturen. Nå vier hun mye av sin fritid til å hjelpe andre med å finne sin vei.

(Artikkelen fortsetter nedenfor faktaboksen.)

Gå for å leve

Årlig blir det registrert mellom 600 og 700 selvmord i Norge, og langt flere pårørende blir sittende igjen med sorg, sinne, spørsmål og savn.

Sammen med tre andre etterlatte etter selvmord og organisasjonen Leve – landsforeningen for etterlatte og berørte ved selvmord har Gundersen startet opp den landsdekkende selvmordsforebyggende aksjonen «Gå for å leve».

Det sterke verbet «å gå» har en trippel betydning i aksjonsnavnet, blir vi fortalt:

1. Den fysiske aktiviteten å gå, som kan bidra til både bedre fysisk og psykisk helse.
2. Å gå mentalt inn for å overleve og å overvinne selvmordstanker.
3. Å gå sammen, i samtale eller stillhet, for slik å styrke forståelsen av å se, spørre og lytte.

Gundersen understreker at den fysiske aktiviteten «å gå» kan tolkes i utvidet forstand.

– Fysisk aktivitet er veldig viktig for psykisk helse, men som sykepleier vet jeg jo at ikke alle er i stand til å bli med å gå en tur, sier hun.

– Begrepet kan også inkludere det å gå på besøk eller å komme seg ut på balkongen i noen minutter.

Tror aksjonen har truffet en nerve

Gundersen har inntrykk av at de med «Gå for å leve» har truffet en nerve og et behov der ute for å lufte tanker om det vanskelig livet, tanker som i verste fall kan lede til selvmord.

De fire aksjonsstarterne holder til i henholdsvis Fredrikstad, Bærum, Trondheim og Jessheim. I tillegg popper det opp avleggere rundt omkring, blant annet i Arendal, Gausdal, Risør, Vestfold, Sandnessjøen og Bodø.

Få dager etter et oppslag i lokalavisa vedtok et samlet fylkesting i Nordland å oppfordre alle innbyggere, samt bedrifter, organisasjoner og kommuner til å støtte opp om aksjonen.

– Vi er opptatt av at enkeltmennesker skal se hverandre, bry seg, våge å spørre. Folk trenger å bli sett, sier Gundersen.

Hun forteller om fire mødre i Gausdal som i løpet av fire år hadde mistet hver sin sønn til selvmord. Da mødrene nylig inviterte til en gågruppe i Gudbrandsdølen Dagningen [artikkelen krever betaling], var det over hundre personer som møtte opp i den vesle bygda.

– Vi ser at private aktører kan ta små initiativ og små skritt som får uvurderlig betydning for enkeltpersoner.

Ba fastlegen spørre om selvmordstanker

Gundersen fronter ikke aksjonen i sin daglige jobb som sykepleier, men sier hun nesten alltid spør sine pasienter om fysisk aktivitet, da hun vet dette er svært viktig også for den mentale helsen.

Hun er opptatt av at det må bli tryggere å spørre hvordan folk har det i alle deler av helsevesenet.

– Selvmordsproblematikk er ikke noe som bare hører hjemme i psykiatrien. Helsepersonell må våge å spørre pasienter om de har selvmordstanker. Mange kan for eksempel ha fått frykt og angst etter alvorlig sykdom, og folk med kroniske smerter kan fort få mørke tanker, sier Gundersen.

Etterlatte etter selvmord har statistisk sett forhøyet risiko for selv å utvikle depresjon og andre psykiske lidelser.

– Jeg er selv dobbelt etterlatt, men har aldri blitt spurt om slikt av helsepersonell. Da jeg trengte sykemelding etter at min lillebror tok livet sitt, måtte jeg selv si til fastlegen: «Det er nå du skal spørre om jeg har selvmordstanker.»

Gundersen påpeker at menn over 70 i dag er gruppen med høyest selvmordsrate her i landet.

– Nå som eldrebølgen kommer, vil flere komme i denne risikogruppen. Da blir det enda viktigere med bevissthet om dette i ulike ledd av helsetjenesten.

Får ekspertstøtte

Professor i psykiatri og suicidologi, Lars Mehlum, sier seg helt enig med Janne Katrin Gundersen om at helsepersonell generelt må bli flinkere til å spørre pasienter om de har selvmordstanker.

Mehlum er leder for Nasjonalt senter for selvmordsforskning og -forebygging.

– For å fange opp flere personer som har selvmordsrisiko, er det viktig at helsepersonell har en lav terskel for å spørre om dette, skriver han til Sykepleien i en e-post.

– Hvilke pasientgrupper eller situasjoner er det spesielt viktig å være oppmerksom på?

– Vi bør ikke ha for snevre kriterier for hvilke pasientgrupper som bør spørres om selvmordstanker, skriver han.

– Men det er klart at alle pasienter som har eller kan ha psykiske problemer, som gjennomlever livskriser og store påkjenninger, har vært utsatt for tapsopplevelser eller traumer eller som er ensomme eller isolerte, bør være opplagte målgrupper for rutinemessig å spørre om dette.

– Og så må vi i tillegg bruke godt skjønn og ha lav terskel for å spørre når vi er bekymret for en pasient.

«Gå for å leve»-aksjonen er blant annet opptatt av hvordan fysisk aktivitet kan ha positiv innvirkning på psykisk helse.

Mehlum kan bekrefte at fysisk aktivitet reduserer depressive symptomer og andre negative emosjoner, både på kort og lengre sikt.

– Fysisk aktivitet bidrar også til å bygge selvfølelse og til å styrke den kroppslige helsen, noe som har en opplagt gunstig effekt for folks mestring. Dermed er fysisk aktivitet også i stor grad relevant i det selvmordsforebyggende arbeidet.

Til Dovre i august

Siste helgen i august skal «Gå for å leve» ha sin foreløpige hovedmarkering 915 meter over havet, nærmere bestemt på Hageseter turisthytte på Dovre. Da blir det vandring langs pilegrimsleden og veldedighetskonsert med Trygve Skaug i Eysteinkyrkja.

– Samlingen markerer ikke noen slutt, men heller en begynnelse for oss, sier Gundersen.

Ukene etter Dovre-turen, kommer nemlig flere merkedager med relevans for saken: 31. august er verdens overdosedag, 10. september er verdensdagen for selvmordsforebygging mens 10. oktober markeres verdensdagen for psykisk helse.

– Vi har startet noe som jeg tror vil bli stort.