– Smerten var så grusom at jeg nesten ble bedøvd

Det var like før jul i 2009. Mette Hammergren var 75 år og hadde akkurat vært på svømmetrening på Ammerud i Oslo. Hun gikk hjemover fra Manglerud T-banestasjon da hun kom på at hun kunne stikke ned til naboblokka og henge opp en plakat om julemarkedet til Østre Aker musikkorps.

– Stien med steiner nedover var bratt. Jeg tenkte at jeg ikke måtte falle, så jeg valgte å gå på gresset istedenfor. Men det hadde regnet i flere dager, så jeg gled og tok hele gressmatta med meg da jeg falt, forteller hun.

Trodde nesten beinet var delt i to

Hammergren ble liggende skrått på ryggen med høyrebeinet brettet under seg i en vinkel som var alt annet enn naturlig. Hælen kom inn i livet på henne. Hun ropte høyt da det skjedde.

– Smerten var så grusom at jeg nesten ble bedøvd. Det var ikke så ille når jeg lå i ro, men når jeg kom borti foten, var det helt forferdelig vondt.

– Hva tenkte du mens du lå der?

– «Du får ikke foten din opp der»! Jeg skjønte ingen ting. Jeg trodde nesten beinet var delt i to.

Hun fikk ringt en venninne i blokka som tok med seg enda en venninne med krøllspenner i håret og tørkle på hodet. De hentet ulltepper og ringte etter ambulanse. En mann fra blokka og vennen hans hjalp til med å forflytte henne.

Besvimte

På legevakten kom hun inn på båre med gjørmete bukse til en ung mannlig lege som ba henne kle av seg og legge seg ned. Venninnen hennes var med og hjalp henne. En hyggelig sykepleier ga henne to Pinex Forte før de tok røntgenbilde.

– Legen sa han ikke kunne se noe på røntgenbildet, fordi det var så hovent, så jeg ble sendt hjem igjen med beskjed om å komme tilbake om en ukes tid. Sykepleieren hjalp meg med å stille inn krykkene som legen ga meg.

Vel hjemme i oppgangen besvimte hun og braste inn i døren til naboen så en blomsterpotte knuste. Hun tror det kanskje var de sterke smertestillende pillene som begynte å virke.

Venninnen fikk hjulpet henne inn og kledd av henne.

Fikk hjelp av døtrene

I dagene som fulgte så døtrene til henne.

Mette Hammergren hadde ikke bedt om noen hjelp fra kommunen, men ingen fra legevakten hadde varslet bydelen heller, slik de har rutine for å gjøre i dag gjennom fallmeldinger.

– Svigersønnen min er fysioterapeut og syntes jeg skulle komme meg på legevakta igjen, fordi kneet var helt mørkeblått, nesten svart, og veldig hovent. Men jeg skulle være lydig pasient, så jeg sa «det går nok bra», sier hun.

Den åttende dagen hadde Hammergren ny time på legevakten. Denne gangen var det en kvinnelig yngre lege som møtte henne.

– Beinet var helt dinglete, og hun ba meg løfte det da jeg lå på undersøkelsesbenken. Jeg sa at det kunne jeg ikke. Hun ville ta i hælen og løfte, men da ropte jeg ut at hun ikke måtte det, fordi det ville gjøre veldig vondt. Hun måtte ta under kneet.

Hyperventilerte og gråt

Legen sa ingenting til Hammergren, men gikk ut av rommet og hentet en eldre mannlig lege. Han trykket inn i kneet hvor senen skulle være festet, men hvor det nå bare var et hull.

– Jeg skrek til så jeg nesten gikk i taket. De snakket seg imellom, men sa ingenting til meg. Til slutt fikk jeg beskjed om at jeg måtte komme meg til Ullevål for å opereres, fordi det var noe som var røket.

Taxi måtte hun bestille selv. På vei ned i heisen fikk hun en reaksjon.

– Jeg hyperventilerte og begynte å gråte. «Det er bare en reaksjon», unnskyldte jeg til mannen jeg sto i heisen med.

Vel nede kunne ingen i den første luken hjelpe henne med å bestille taxi. Det måtte hun få gjort i en annen luke. Hun snudde ryggen mot folkemengden og gråt litt mer.

– Da kom det en liten pakistansk pike og så på meg. «Det er ikke så farlig. Det er bare jeg som er litt lei meg. Det går bra,» sa jeg for ikke å skremme henne. Hun skulle kanskje til lege selv og kunne bli redd.

Stativ i to måneder

På akuttmottaket på Oslo universitetssykehus, Ullevål, ble hun godt mottatt, først av en ung lege og en turnuskandidat.

– De spurte om jeg hadde kjørt motorsykkel, for dette var en sjelden skade de gjerne kunne se ved slike ulykker.

Under operasjonen boret de hull i kneskålen hennes for å sy den firedelte senen fast. Hun var våken under seansen og husker at hun likte godt den ene legen som opererte.

– Han fleipet med hvilken knute de skulle bruke. «Skal vi ta båtmannsknop eller?».

Etter fire dager ble hun utskrevet til Abildsø sykehjem, hvor hun var to uker på en rehabiliteringsavdeling.

– En fysioterapeut lærte meg å gå i trappa med stativet, forteller Hammergren.

Hun måtte gå med stativ rundt kneet i to måneder, som jevnlig ble skrudd til, slik at hun etter hvert kunne bøye kneet.

Årsaken til ryggvondt og flere fall

– En av legene på Ullevål fortalte meg at legen på legevakten kunne ha oppdaget hva som feilte meg hvis han hadde bedt meg om å løfte foten mens jeg lå på benken. Det er nemlig umulig når quadriceps-senen er røket.

Hun klagde ikke på det hun opplevde på legevakten.

– Jeg vet jo ikke om det hadde hjulpet noe om jeg hadde blitt operert åtte dager før, men jeg hadde veldige smerter den uken, og hele forløpet ble jo forlenget med åtte dager. Jeg ble også fortalt at jeg hadde vært utsatt for å kunne få blodpropp mens jeg gikk på krykker og ventet på operasjon.

Dette første fallet mener Hammergren er årsaken til flere problemer med beina hennes nå.

– Høyrebeinet er blitt svakt, så jeg halter og belaster skjevt når jeg går, slik at jeg har fått vondt i ryggen. Jeg ligger med en pute mellom beina om natta. Det hjelper. Jeg har også hatt flere fall siden.

Frykt for lyskestrekk

Hun frykter å få tilbake lyskestrekken som kom på høyresiden i fjor i april. Den varte nesten to uker og var så vond at hun havnet på legevakten.

– MR-bildene viste at det var endringer i muskelfibrene, sier hun.

Etter lyskestrekken fikk hun et fire dagers opphold på KAD-avdelingen på Aker sykehus. De kontaktet bydelen hennes, så hun fikk invitasjon til å bli med på trening.

I fjor høst ble hun med i sterk og stødig-prosjektet i bydelen. Der trener de ganske hardt en time to ganger i uka.

– Treningen hjelper veldig bra! Men dessverre har det vært stopp i åtte-ni uker under koronaperioden, så jeg har blitt mye svakere.

De rakk å komme i gang igjen med øvelser ute i slutten av mai, før det ble sommerferie.

– Jeg har noen øvelser jeg gjør hjemme hver dag, men jeg må ikke overanstrenge meg. Da er jeg redd jeg får krampe i beinet som går opp i lysken igjen, sier Mette Hammergren.

Mette Hammergrener en av fem eldre som forteller om hva som skjedde da hun falt, og om tiden etterpå i Sykepleiens bokasin (under).