Sensorene varsler når «Anna» står opp

«Anna» (82) har demens og er dårlig til beins. Hun har falt flere ganger etter å ha gått ut av senga nattestid. Selv om boenheten hennes på Klyvetunet i Skien er døgnbemannet, kan det gå flere timer mellom hvert tilsyn. Dermed risikerer hun å bli liggende lenge etter et fall. Ennå har hun ikke skadet seg alvorlig, men personalet og pårørende er bekymret. Trygghetsalarmen får hun ikke til å bruke.

Etter en runde med behovskartlegging blir det montert en optisk sensor på veggen over sengen til «Anna». Sensoren vil kunne varsle hvis hun står opp om natta. Da kommer nattevakten for å se om hun trenger hjelp. I starten blir det en del falske alarmer.

Kritisk oppfølging

Historien om «Anna» er en av flere gjengitt i rapporten «Fall og velferdsteknologi» [pdf] fra 2015, som oppsummerte erfaringene etter et pilotprosjekt med samme navn i Skien.

Grenlands-kommunen var tidlig ute med å teste ulike velferdsteknologiske løsninger, og mye har skjedd siden de første fallalarmene for utendørsbruk ble anskaffet i 2013.

Rådgiver, ingeniør og selvtitulert «prosjektpotet» Espen Gottschal har vært med fra starten av.

– Selve teknologien er ofte den enkleste biten, sier han til Sykepleien.

– Det er oppfølgingen som er kritisk.

Avverger stadig fall

Sykepleier Lene Oterholt og hjelpepleier Linda Østli jobber på Klyvetunet og er blant dem som tar seg av denne oppfølgingen. Begge trekker frem ordet «trygghet» da Sykepleien spør dem hvilke gevinster de ser av velferdsteknologien.

Klyvetunet kultur- og aktivitetssenter har boenheter og dagtilbud for personer med demens.

– Det viktigste er at teknologien gir ekstra trygghet for både brukere, pårørende og personell. Nå risikerer beboere i langt mindre grad å bli liggende lenge etter et fall, sier Østli.

Selv om det så langt ikke er gjennomført noen kvantitativ evaluering av effekten, opplever sykepleier Oterholt at teknologien stadig hjelper dem med å avverge fall.

– Vi har for eksempel en beboer med stor fallfare som ofte vil ut for å ta seg en røyk. Da kan vi raskt komme til for å hjelpe, sier hun.

Rådgiver Gottschal er også opptatt av at velferdsteknologien kan gi en gevinst ved at kostnader unngås og at ressurser blir mer effektivt utnyttet.

– Demografiutviklingen viser tydelig at vi stadig får mer å gjøre i fremtiden, og vi ønsker å løse mest mulig med dagens bemanning, understøttet av teknologiske løsninger, sier han.

Menneske eller møbel?

Det finnes i dag en rekke ulike produkter på markedet utviklet med tanke på å avverge fall eller respondere raskt når uhellet først er ute. Enkelte løsninger bærer bruker med seg på kroppen. Andre kommer i form av fastmonterte sensorer, kameraer og varslingssystemer. Noen krever at brukere klarer å operere dem og trykke på de rette knappene. Andre er automatiserte.

Løsningen som først ble testet ut på rommet til «Anna», er senere byttet ut med den norskutviklede trygghetssensoren RoomMate. En slik er i dag montert oppe i et takhjørne på alle de ti boenhetene for personer med demens på Klyvetunet.

Boksen på veggen er utstyrt med 3D-sensor og en datamaskin som analyserer hva som skjer i rommet. Den skal kunne se forskjell på armer og bein – mennesker og møbler.

Oppstår en situasjon som er forhåndsdefinert som kritisk eller risikofylt for beboeren, varsles personalet. Slike situasjoner kan være alt fra at noen forlater rommet midt på natten, blir uforholdsmessig lenge på toalettet eller sågar at en person med høy fallrisiko setter seg opp i sengen eller reiser seg fra godstolen.

Personalet kan hente opp anonymiserte bilder fra rommet på en mobil enhet eller PC, for eksempel hvis alarmen blir utløst eller om en beboer trenger faste tilsyn. Systemet åpner også for toveis lydkommunikasjon, men dette er foreløpig ikke tatt i bruk på Klyvetunet.

Uforstyrret nattesøvn

– Etter hvert har vi blitt mye bedre på å finjustere innstillinger individuelt etter beboernes atferdsmønster og behov, forteller Oterholt.

Før sensorene ble montert, fikk alle beboere minimum tre faste tilsyn i løpet av en natt – klokken 24, 3 og 6 – noe som fort kunne forstyrre søvnen. Beboere kunne også uttrykke misnøye med at folk stadig kom inn i rommet når de lå og sov.

– Beboere får nå langt mer uforstyrret nattesøvn, forteller Nino Kuduz, som er enhetsleder ved Klyvetunet.

– Det gjør igjen at de kan få en bedre dag og legger grunnen for å redusere medikamentbruken.

Kuduz understreker at teknologien ikke eliminerer behovet for manuelt tilsyn.

– Vi har beholdt samme bemanning på natt som før, men nå skjer tilsynene mer digitalt og uten å forstyrre unødig, sier han.

Mindre stress

Ovennevnte rapport «Fall og velferdsteknologi» understreket blant annet betydningen av å kartlegge individuelle behov og å tilpasse teknologiske løsninger til disse behovene. I tillegg ble det fremhevet hvor viktig det er med tydelige prosedyrer for bruk av teknologien, med tverrfaglig samarbeid både teknisk, klinisk og juridisk, og at de ansatte får tilstrekkelig opplæring.

I 2017 utkom også en Sintef-rapport [pdf] med erfaringer fra Skiens deltakelse som utviklingskommune i Nasjonalt velferdsteknologiprogram (NVP).

Her konkluderes det med at kommunen har økt kvaliteten på sine tjenester og gitt brukerne økt mestring og livskvalitet gjennom bruk av ulike former for lokaliserings- og trygghetsteknologi.

Rapportforfatterne mente det også kunne dokumenteres at teknologien ga mindre stress for de ansatte og bidro til at beboere kunne bo hjemme lenger.

Lavterskeltiltak

I tillegg til tekniske løsninger som RoomMate, trygghetsalarmer og en trappeinnretning kalt Assistep, har Klyvetunet innført diverse fallforebyggende lavterskeltiltak. Bokstavelig talt, kan man si, siden høye dørterskler er en åpenbar fallfelle. Senteret har fjernet snublefeller, kjøpt inn antisklisokker- og matter og gjennomgått innredningen.

Gottschal advarer mot å tro at teknologi kan være en «quick fix» for å unngå fall eller andre skader.

– Helhetstenkning er nødvendig om man skal få gevinster, understreker han.

Rådgiveren påpeker hvor viktig det er å planlegge grundig i forkant. Arbeidsprosesser må kartlegges og tilpasses, og ulike aktører må lære å samarbeide på nye måter.

– Velferdsteknologi krever mye tverrfaglighet. Skal man for eksempel ta i bruk trygghetsalarmer, så har du et tjenestekontor som tildeler, en serviceenhet som leverer, en responstjeneste som tar mot varsler og en hjemmetjeneste som rykker ut. Bare for å nevne noe, sier Gottschal.

I tillegg må det juridiske – ikke minst alt som omfatter personvern og taushetsplikt – være på plass. Teknologiske løsninger innebærer også tett samarbeid med IT-personalet.

Kulturkollisjon

Ifølge Gottschal kan ulike kulturer, rutiner og holdninger by på store utfordringer.

– Velferdsteknologi forutsetter et komplekst system som skal fungere i alle ledd, både teknisk og menneskelig. Mye av min jobb her i Skien går ut på å være oversetter og brobygger mellom ulike miljøer.

Gottschal forteller at kulturforskjeller kan dreie seg om noe så tilsynelatende lite som hvordan enkeltord oppfattes.

– Et ord som «feil» kan for eksempel ha helt ulik betydning for IT-personer og helsepersonell. I IT-verden er feil en naturlig og viktig del av arbeidsprosessen. I helseverden er det gjerne noe som utløser bestemte reaksjoner, prosedyrer og som må unngås for enhver pris.

Når teknikken svikter

Gottschal har opplevd at innføring av velferdsteknologi kan utfordre yrkesstolthet og identitet hos enkelte ansatte.

– Det kan sitte langt inne for helsepersonell å stole på at sensorer og teknikk fungerer. Mange føler sterkt for å gå inn til beboere med jevne mellomrom for å sjekke at alt er i orden, selv om det kan forstyrre nattesøvnen.

Det hender jo også at teknikken svikter. Dagens sensor- og varslingssystem på Klyvetunet er blant annet avhengig av at strømtilførsel, wi-fi og internett fungerer for alle enheter. En sentral server i Oslo må også være oppe og gå.

Ifølge Gottschal er det å utvikle solide backup-rutiner noe av det viktigste og vanskeligste med velferdsteknologi.

– For det første må ansatte kunne registrere raskt dersom en komponent eller et ledd ikke fungerer. Alle må også vite hva de skal gjøre om noe svikter, hvordan de kan erstatte teknologiens funksjoner manuelt, hvem de må kontakte og så videre.

Ingen erstatning for personell

Sykepleier Lene Oterholt minnes godt en gang fallalarmen ikke ble utløst da den skulle. En beboer falt bak en stol og skadet seg. Stolen var plassert slik at den skapte en blindsone for sensoren.

– Det lærte vi mye av, og vi har blitt langt mer bevisste på hvordan rommene innredes, forsikrer Oterholt.

Enhetsleder Nino Kuduz understreker at teknologien ikke må betraktes som erstatning for personell.

– Velferdsteknologi er kun et supplement og et hjelpemiddel, sier han.