Hopp til hovedinnhold

Intuberte feil, pasienten ble skadet: – Jeg var heldig som fikk hjelp og støtte

Marta Skauge og Bjørn Hval, anestesisykepleiere
Intuberingen gikk galt under hastekeisersnittet. Mor ble varig skadet. Etterpå sa Marta Skauge til kollegene: «Skal jeg klare dette, trenger jeg hjelp fra dere.»

Det skjedde i 1984. Det hastet å få forløst barnet. Marta Skauge hadde vært anestesisykepleier i ti år og var trygg og dyktig i jobben. Likevel gikk det galt med intuberingen.

Dramatiske minutter fulgte. Avdelingsoverlegen ble straks tilkalt.

De var to sykepleiere og to leger involvert i operasjonen på St. Olavs hospital, som den gangen het Regionsykehuset i Trondheim.

Barnet ble reddet. Moren fikk ikke nok luft. Hun ble livsvarig hjerneskadet og pleiepasient.

Ble i yrket til hun ble pensjonist

Skauge fortalte historien sin til Sykepleien i 1993. Da sa hun:

– Du hadde ikke fått dette intervjuet for ni år siden. Du hadde ikke fått noe intervju i det hele tatt.

Det hadde kostet mange krefter å komme så langt at hun kunne fortelle om det som skjedde uten å knekke sammen.

Nå er Skauge 71 år og pensjonist, men hun jobber fortsatt litt. Den dramatiske opplevelsen til tross, hun ble i yrket i over 30 år etter den ulykksalige operasjonen.

Sykepleier ble hun i 1969. Hun har trivdes.

– Jeg kunne vært historien foruten, men jeg var heldig som fikk støtte og hjelp, sier hun nå.

Forsto alvoret, men følte seg apatisk

Tilbake til intervjuet i Sykepleien 4/1993. Hun forteller om de dramatiske minuttene etter at hun intuberte feil.

Avdelingsoverlegen ble straks tilkalt. Intellektuelt skjønte hun hva som skjedde. Handlet deretter også. Men følelsesmessig forsto hun ikke. Hun forsto det var alvorlig, men følte seg apatisk.

– Jeg ville ikke tro at dette hadde skjedd meg, fortalte hun.

I den første tiden etterpå sovnet hun med tanken på operasjonen, og hun våknet med den. Hun tenkte ofte på barnet: «Nå er han ett år, nå to. Hvordan har han det uten mor, tro?»

I intervjuet sammenliknet hun uhellet med en trafikkulykke: Den rammer når som helst og hvem som helst.

– Som bilfører påtar man seg ansvar, det samme gjør en sykepleier, sa hun.

Å tenke på konsekvensene var grusomt.

– Men slikt som dette skjer enkelte ganger. For anestesisykepleiere er det en kjent og fryktet komplikasjon, sa hun.

Følte seg som annenrangs sykepleier

Nå, så mange år senere, er hun fortsatt glad det ikke skjedde henne som fersk sykepleier. Da ville hun ikke ha kommet over det, tror hun.

Det som reddet henne, var at hun gikk til kollegene og sa: «Skal jeg klare dette, trenger jeg hjelp fra dere.»

Hun tror også at hennes direkte væremåte har hjulpet henne.

– Men det var hardt arbeid og stritt å reise seg.

En god stund følte hun seg som en annenrangs sykepleier. Da hun skulle gi narkose til et barn like etter ulykken, trodde hun ikke at hun ville makte det. Men kollegene kom, sto med henne og hjalp henne.

Det skjedde flere ganger. De viste at de stolte på henne.

Skauge fortsatte å jobbe på anestesiavdelingen, men med smertepasienter.

– Jeg tror ikke det var fordi jeg ville unngå å gi anestesi, men fordi jeg var interessert i smertebehandling, sier hun.

Skauge påpeker at faren for feilmedisinering alltid er der.

– Det er viktig med gode rutiner, og om vi gjør feil, er det viktig å være åpen om det som har skjedd. Snakk om det. Og vi må spørre oss selv: Hva kan vi lære av det?

– Sykepleierne var som en svamp

I artikkelen i Sykepleien sa Skauge at sykepleiere med liknende opplevelser kunne kontakte henne.

– De var som en svamp etter at den artikkelen sto på trykk. Jeg kunne reist land og strand rundt og snakket om det.

Men det gjorde hun ikke.

– Nei, jeg var veldig forsiktig. Jeg ville gjerne være støtte, men ikke en offentlig person. Når det skjedde noe på jobb, og noen trengte støtte, var jeg tilgjengelig om de ønsket det, forteller hun.

– All ære til min arbeidsplass. Ledelsen på anestesiavdelingen var enestående. Da jeg turte å åpne opp, skjønte jeg at det ble lettere å håndtere. Jeg var fryktelig heldig, for det var så åpent å snakke. Noen sier det var fordi jeg var åpen at jeg har klart meg så bra. Ikke alle klarer det like lett.

Her er hennes råd:

  • Vær ærlig med seg selv, ha frimodighet til å be om hjelp.
  • Sett ord på følelsene, og gå videre.

– For dem som legger lokk på det som skjedde, vil hendelsen komme frem en eller annen gang senere i livet.

Fortsatt kommer hendelsen over henne:

– Når den kommer på besøk, sier jeg: «Du skal få hilse på, så får du gå igjen». Man må ikke underkjenne følelsene, sier Marta Skauge.

– Kan det innhente meg?

Bjørn Hval var også med på keisersnittoperasjonen den gangen.

– Jeg har samme erfaringen som Marta: Det å komme gjennom det på en fornuftig måte, er avhengig av åpenhet og ærlighet, sier Hval, som er 64 år.

Han var fersk som anestesisykepleier den gangen.

– Hadde jeg valgt å legge lokk på det den gangen, så vet jeg ikke om jeg ville vært i samme jobben.

Han fortsatte å gi anestesi i ti år, men begynte så med smertebehandling på grunn av dårlig hørsel, og det ble for vanskelig når kollegene hadde munnbind.

Hval tenker fortsatt på episoden:

– Det er ikke godt å tenke på. Jeg lurer på om det kan innhente meg i fremtiden, i form av en psykisk nedtur.

Husker hendelsen sekund for sekund

Han tenker at noen som har gjennomgått tøffe opplevelser, husker lite av hva som skjedde. Selv husker han hendelsen nesten sekund for sekund de minuttene det sto på.

– Dette tar jeg som et godt tegn. Bedre enn en «black box».

Han tror det er et resultat av at de snakket så åpent om det.

– Vi så på det som en alvorlig ulykke, uten syndebukker. Noe alle kunne bli utsatt for når omstendighetene var som de var.

«Vi må bare si det som det er»

Hval berømmer den nå pensjonerte avdelingsoverlegen. Han var selv med på operasjonen. Han valgte åpenhet med en gang, for han måtte informere pårørende:

– Vi visste ikke da hvor stor hjerneskaden var. Men han sa: «Vi skal møte folk om det går bra eller dårlig. Vi skal se dem i øynene.» Det var et viktig signal for oss om at dette må vi stå frem med, sier Hval.

– Det er en holdning som fortsatt preger hele avdelingen. Den nye lederen står for samme kvalitetsarbeid.

Hval hadde tidligere tenkt at hvis han kom ut for noe så alvorlig, ville han slutte med denne type jobbing.

– Men på grunn av kollegial støtte bestemte jeg meg: Jeg vil være med videre.

Hadde jeg ikke kommet meg gjennom på en god måte, ville jeg vært redd for å påta meg ansvarsfulle oppgaver.

– Å skjule det kan føre til skam

Hval har snakket mye med Marta Skauge i årenes løp om deres felles opplevelse.

– Når det først skulle skje med meg, er jeg veldig glad for at det skjedde sammen med en erfaren sykepleier. Å oppleve noe sånt når den andre er usikker, ville vært mye verre.

Å dele med andre er viktig:

– Hvis du prøver å skjule det, og går rundt og er redd for at noen skal få vite det, blir det en kjempebelastning. Det blir mange vonde følelser, som skam. Å klare å åpne opp er en befrielse, egentlig, sier Hval.

Han syntes det var belastende å høre andre kommentere hendelsen med etterpåkloke utsagn som «dere burde jo ha gjort sånn og sånn.»

– Dette kunne dukke opp også i egen avdeling. Slike tanker og grublerier hadde vi jo selv også. Men når andre sier det, forsterkes følelsen av skyld og skam, selv om det ikke var ment slik. Vi hadde jo fulgt prosedyrene og gjort vårt beste, sier Bjørn Hval.

I denne saken ble det inngått forlik mellom pårørende og sykehus. Ingen ble personlig klandret for det som skjedde.

Ledelsen på anestesiavdelingen var enestående.

Marta Skauge, anestesisykepleier

Å klare å åpne opp er en befrielse.

Bjørn Hval, anestesisykepleier

Intensivsykepleier Anna ble knust av skyldfølelse da et barn døde

Bildet viser Anna i skogen alene
(Eivor Hofstad)
Nyutdannede Anna hørte på mer erfarne kolleger i stedet for sin egen magefølelse. Da ettåringen hun hadde ansvaret for døde, tok hun på seg all skyld og snakket ikke med noen om det.

Det er over 30 år siden det skjedde. «Anna» har akkurat vært på visekonsert med mannen og sine tre barn på ti, ni og seks år. Hun går tredelt turnus og skal ha nattevakt sammen med to andre sykepleiere på intensivavdelingen.

Idet hun kommer inn dørene, hører hun noen høye, tynne, gjentatte babyskrik. Hun tenker med én gang:

– Hm, er det dette som er «hjerneskrik»?

Det er bare seks måneder siden Anna ble ferdig utdannet sykepleier og fikk jobb på dette sykehuset et sted på Sør-Østlandet. På studiet slukte hun alt av pensum, også avsnittet som beskriver de høyfrekvente skrikene hos små barn med høyt hjernetrykk, noe som kan oppstå etter skade eller ved sykdom.

Les mer: Tre av ti sykepleiere frykter ukentlig å gjøre feil som skader pasienten

Falt ut av barnestolen

Anna får ansvaret for den ett år gamle jenta med de høye skrikene. Jenta har kommet inn tre–fire timer tidligere for observasjon, fordi hun hadde falt ut av barnestolen og kastet opp.

– På rapporten sa de at oppkastingen sikkert skyldtes at hun var sulten eller noe slikt. Jeg husker at jeg tenkte at det tror jeg ikke noe på, jeg tror hun har slått seg i hodet, forteller Anna.

Intensivsykepleieren ble pensjonist i 2017 og møter Sykepleien hjemme i huset sitt. Hun har sendt mannen sin ut så vi kan snakke uforstyrret. Han vet ikke hva intervjuet skal handle om. Denne historien har hun aldri fortalt ham.

Skop hadde de ikke. Det var ikke vanlig den gangen, disse tre elektrodene som festes på pasienten og sørger for hjerteovervåkning.

Men heller ikke pulsen eller blodtrykket er målt på barnet da Anna tar over denne kvelden. Hun finner i hvert fall ingen ting i journalen.

64 i puls

Etter rapporten går hun bort til barnet. Det brekker seg litt. Ynker seg. Ingen unormale bevegelser, men veldig blek. Helt kritthvit. Anna tar pulsen på barnet. Den er 64.

– Det er ekstremt lavt for et lite barn. Jeg var ikke klar over det den gangen, men det er nesten stans på en ettåring. Normalpuls er godt over 100. Barnet skrek og var stresset da jeg tok pulsen, så det er godt mulig den var enda lavere.

Men Anna skjønner den er lav, så hun sier ifra. Ja, hun er jo kvalm og så videre, sier de to andre nattevaktene.

De er yngre enn Anna, men har to års erfaring på intensiven. Anna er novisen på laget, så hun hører på dem og bestemmer seg for å se det an.

Terskel å vekke lege

Hun vaker litt rundt på avdelingen, siden hun bare har denne pasienten. Så tar hun pulsen igjen. 68. Kollegene avdramatiserer det nok en gang.

Anna forsøker å sjekke pupillene, men barnet vrir seg unna, så hun får ikke gjort det. Hun spør kollegene om de ikke skal kontakte noen, men de synes ikke det.

– Den gangen var det ikke lege på intensiven om natta. Legen hadde vakt hjemmefra og måtte ringes til og vekkes opp av senga. Det var jo også en terskel, sier Anna.

Vil ta blodtrykket

Hun er ubekvem med situasjonen. Tar pulsen igjen. 64. Så spør hun moren: Har du sånn ordentlig god kontakt med henne nå? Nei, hun synes egentlig ikke hun har det.

Der og da bestemmer Anna seg for å ringe etter barnelegen.

Hun vil først bare ta blodtrykket for å ha noen håndfaste tall å legge frem i telefonen. Hun går for å finne en mansjett som er passe liten for et barn. Da hun kommer tilbake, er barnet gått i koma, så hun får aldri tatt det blodtrykket.

Brekningene var symptomer på høyt hjernetrykk på grunn av en blødning i hjernehinnene etter fallet, akkurat som Anna hadde mistenkt. Hun går av vakt og er knust av skyldfølelse over at hun ikke lyttet til magefølelsen og slo alarm før.

La all skyld på seg selv

Etter en søvnløs natt har Anna fri dagen etter. Da går hun hvileløst rundt i huset, mens hjernen kverner. Når hun kommer på jobb igjen påfølgende dag, får jenta respiratorbehandling. Noen dager senere er jenta død.

– At jeg ikke ringte etter rapporten, med en eneste gang! Slo alarm! Kanskje kunne hun vært reddet.

Dette var mantraet Anna sa til seg selv om og om igjen. Men ingen andre klandret henne. Tvert imot fikk hun skryt for å ha handlet som hun gjorde.

– Jeg la all skyld på meg selv. Skyldfølelsen var så enorm, og følelsen av at det kun var mitt ansvar, den var helt ekstrem. Og den sorgen jeg påførte de folkene, det var helt grusomt.

– Ville ikke skjedd i dag

Etterpå har hun hørt leger forklare at hjerneblødning kan gå veldig fort. Kanskje var det allerede gått for langt da hun overtok ansvaret på nattevakten. Det vil hun aldri få vite.

– I dag ville dette ikke skjedd. Jenta hadde kanskje blitt reddet. Nå er det alltid lege til stede på intensiven, og sykehusene har fått bedre teknologisk utstyr som måler både puls og blodtrykk kontinuerlig, fra pasienten kommer inn, sier Anna.

Likevel er historien aktuell for dagens sykepleiere, mener Terje Mesel:

– Det som derimot kunne skjedd i dag, er den manglende oppfølgingen av hendelsen fra ledelsen og kollegiets side, sier han.

Mesel er teolog med doktorgrad fra det medisinske fakultetet ved Universitetet i Oslo, professor ved Universitetet i Agder samt forsker og etisk rådgiver ved Sørlandet sykehus, ABUP.

– Skiller ikke mellom ansvar og skyld

­– Helsepersonell klarer ofte ikke å skille mellom ansvar og skyld. Dette er to helt forskjellige begreper, sier Mesel og forklarer:

– Selv om du har ansvaret for en pasient som dør uventet, betyr det ikke nødvendigvis at du er å klandre for dødsfallet. Å ta ansvar er blant annet å være villig til å stå frem og informere og forklare pasienten eller pårørende om hva som er skjedd og hvorfor du handlet som du gjorde.

Han mener at tilliten fra pasienten til helsevesenet ikke ødelegges av at vi gjør feil, men av at vi ikke tar ansvar.

I 2014 skrev han boken «Når noe går galt, fortellinger om skam, skyld og ansvar i helsetjenesten». Den er basert på 23 intervjuer med helsepersonell som har opplevd at noe har gått galt. Blant fortellingene er også Annas historie.

– Det er bare et par av de 23 personene jeg intervjuet hvor jeg mener helsearbeideren har begått en tydelig feil. Resten har pålagt seg selv skyld og kanskje også skam. De blander begrepene ansvar og skyld.

Mesel hevder at når noe går galt, trenger de som har opplevd hendelsen, hjelp til å rydde i begrepene. Både fra lederen sin og kollegiet.

– Det fikk ikke Anna. I min studie er det snarere regelen enn unntaket at ledelsen er fraværende når slike ting skjer, sier han.

Snakket ikke med noen

Verken avdelingsleder eller kollegene gikk gjennom hendelsen med Anna.

– Saken ble nok tatt opp på lederplan, men jeg ble ikke tilbudt noe oppklaringsmøte og ba heller ikke om noe. Det falt meg ikke inn at opplevelsen min av skyld ville bli mindre av å snakke med noen, sier hun.

Avdelingslederen berømmet Anna da hun kom på jobb etterpå: «Å, så godt at det var deg som hadde barnet, for det var så bra dokumentert».

– Hun tenkte nok ikke på at jeg følte skyld. Hun syntes sikkert hun gjorde jobben sin ved å skryte av meg. Jeg må tilgi henne for det.

– Snakket du med noen andre om det, da?

– Nei.

– Ikke med mannen din heller?

– Nei, jeg har jo taushetsplikt, og han kjente alle der vi bodde, så han ville skjønt hvem det dreide seg om.

– Fikk han ikke vite det da du ble intervjuet for boka som kom i 2014, heller?

– Nei. 13 år etter hendelsen forsøkte jeg å ta det opp med en kirurg. Jeg sa det sånn litt lettvint, at jeg lurte på om jeg hadde noen skyld i hendelsen, og han sa han skulle hente ut journalen fra morsarkivet og så skulle vi snakke om det. Jeg hørte aldri noe mer fra ham om det.

For 14 års tid siden snakket hun om hendelsen med en hun kan snakke greit med. Det er alt.

Moralske skylleromstribunaler

Halvparten av de 23 Terje Mesel intervjuet var sykepleiere.

– De beskrev noe jeg vil kalle moralske skylleromstribunaler: De får et klapp på skuldra av kollegaen som sier «det kunne like gjerne vært meg», og så går de videre. Det gir en kortvarig trøst for den som får grine på skuldra, men er langt fra nok. Det blir bare en slags moralsk anestesi.

– Hvordan gjøres en god debrif?

– Jeg unngår helst det ordet. Debrif slik jeg har opplevd det, har litt krise- og katastrofepreg, og kan ofte være vanskelig å organisere. Men det trenger ikke være så komplisert. Man må bare gjøre en grundig gjennomgang av hendelsen. Man må finne ut hva som skjedde, avklare ansvaret og få læring og mestring ut av det. Og man må forstå de handlingsvalgene man hadde da hendelsen skjedde, ikke i forhold til det man vet i etterpåklokskapens lys. Det er en jobb for lederen og kollegiet, ikke for individet alene.

Mesel anbefaler ikke at personen det gjelder blir sendt rett ut i sykemelding. I stedet bør den få et signal om at hendelsen er fanget opp.

– Så kan det hende den trenger en dag eller to, men etter det, bør samtalen komme. Personen må også få et signal om at det blir en oppfølging senere.

– Helsevesenet er en risikosone

Mesel mener helsevesenet ikke har tatt inn over seg at det opererer i en risikosone.

– Helsepersonell må lære av andre yrker hvor man har større erkjennelse av at arbeidet kan være farlig. I politiet og forsvaret er de for eksempel mye flinkere til å anerkjenne risikosonene i arbeidet. Men helsevesenet som befatter seg med liv og død, er kanskje det farligste stedet av alle.

Mesel skulle ønske at lederne forteller alle nyansatte hva det vil si å være flink på denne avdelingen. For eksempel: «Her snakker vi om feilene og deler for å lære av dem».

– Vi må bare innse at feil og uheldige hendelser er noe vi ikke kan unngå i helsevesenet. Man kan ikke definere seg ut av det eller lage flytskjemaer vekk fra det, sier Mesel og fortsetter:

– For det første er det mennesker som gir hjelp, og det er menneskelig å feile. Dessuten er helsehjelp ingen eksakt vitenskap. Vi bygger på klinisk erfaring, på statistikk og risikoanalyser. Likevel kan ting oppstå som vi slett ikke kunne forvente. Vi kan handle med den aller beste intensjon og den aller beste faglighet og likevel få det verst tenkelige resultatet. Vi har ikke full kontroll.

– Det høres ikke akkurat beroligende eller faglig forsvarlig ut?

– Det er all grunn til å være beroliget. Dette har ikke noe med faglig forsvarlighet å gjøre. Det handler om at det er en iboende feilbarlighet i medisin, i det å gi helsehjelp. Det er noe både helsepersonell og pasienter må ta høyde for og akseptere.

Spilte skuespill

De første årene etter at den lille jenta døde ble ekstremt slitsomme for Anna. Hun følte hun måtte oppføre seg «vanlig» hjemme for sønnenes og mannens skyld. Hun mener selv at familien ikke merket noe da det sto på som verst.

– Jeg tenkte på det hvert sekund. Det var det første jeg tenkte på når jeg våknet og det siste jeg tenkte på når jeg la meg. Jeg levde på en måte i to verdener hvor jeg lot som ingenting og var den vanlige, samtidig som jeg hadde med meg de sorgfulle tankene om det som hadde skjedd.

Hun sov dårlig.

– Men jeg gledet meg hver gang jeg skulle legge meg og bare være i én verden, selv om det var den sorgfulle. Det var avslappende, for da slapp jeg å spille skuespill.

– Hvor lenge hadde du det slik?

– I flere år. Det var veldig tungt.

Vurderte selvmord som uaktuelt

I boken står det også at Anna hadde selvdestruktive tanker knyttet til selvmord.

– Jeg vurderte det som uaktuelt, fordi jeg hadde de tre barna mine, sier hun.

 Derfor plasserte hun heller smerten sin som en straff hun måtte leve med for det hun hadde gjort.

– Hvordan kunne det gått med deg hvis du ikke hadde hatt barna å ta hensyn til?

– Det er ikke godt å si, men jeg tror jeg hadde stått i det. Selvmord føles fjernt for meg.

I en undersøkelse Sykepleiennylig fikk utført, svarer 200 sykepleiere at de har vært involvert i en uheldig hendelse som har ført til skade eller død. To av disse oppgir at de har hatt selvmordstanker.

 Av de 23 intervjuobjektene til Terje Mesel er det flere som oppgir å ha vurdert selvmord. Tre har også forsøkt.

– Sier ikke det noe om alvorlighetsgraden med å gå alene med tankene om ansvar og skyld?

– Jo, historier om feil i helsevesenet har stor tyngde, og blir fort for tunge å bære, også for helsepersonell. Derfor trengs ledere som tar tak i det og gjør arbeidsplassen til et moralsk bærekraftig fellesskap der man snakker om feilene, sier Mesel.

Ville snakket med legene

Anna sier hun var så rammet der og da at hun ikke hadde orket å snakke med noen.

– Hva skulle du ønske ledelsen gjorde for deg?

– Jeg kunne snakket senere. Først og fremst hadde jeg nok ønsket å høre fra legene om hva som egentlig skjedde, slik at vi både kunne lære av det og få plassert skyld.

Hun mener det bør være pålagt med et oppklaringsmøte i etterkant av slike hendelser.

– Det må ikke være slik at den som har opplevd noe må be om en slik gjennomgang selv. Jo mer rammet du er, jo mindre er du i stand til å be om hjelp. Ledelsen må ta ansvaret for det.

Anna har selv forsøkt å kjempe gjennom ledelsesansvaret på dette området på arbeidsplassen sin gjennom arbeid med avviksregistrering og oppfølging av dem som har hatt det vanskelig etter hendelser.

– Hvem bør med i et slikt oppklaringsmøte?

– Ikke så mange. Det holder med de involverte, avdelingsleder og ansvarshavende lege. Det skal ikke være sånne gråtekone-opplegg der man snakker om hva man følte. Det er ikke det som er greia, men: «Hva skjedde?» Man må få de konkrete brikkene på plass.

Emosjonell ventilering

Terje Mesel tror enkelte også vil trenge å snakke om følelser og gråte.

– Mange av dem jeg intervjuet gråt. Her er folk forskjellige, med ulike behov for emosjonell ventilering, sier han.

– Hvordan skal avdelingslederen vite hvem som trenger hva?

– En samtale er et godt råd. Man bør begynne med den saklige, kritiske gjennomgangen, så vil det sannsynligvis vise seg om personen trenger noe mer, sier Mesel.

Snakket ikke med pårørende

Han mener det også kan være en god idé at den ansvarlige etterpå får snakke med pasienten eller pårørende.

– Flere av informantene mine savnet dette. Ofte sendes sjefene ut i disse møtene, og mange ledere tenker kanskje at de skjermer helsearbeideren på den måten. Men jeg tror de kunne hjulpet sine ansatte til å komme videre hvis de lot dem forklare rundt situasjonen, sier Mesel.

Anna hadde ikke barnet etter den første nattevakten og møtte ikke foreldrene. I boken sier hun at hun så at moren og faren vaket rundt på sykehuset som zombier, tause og stille, men at hun ikke var i stand til å gå bort til dem og ta seg av dem.

– Jeg kunne ha brutt sammen, og det hadde ikke blitt noe bra. De hadde trengt en sterk en, og det klarte ikke jeg å være, rett og slett.

– Hadde du ønsket å møte dem senere?

– Nei. Det hadde blitt vanskelig, fordi det var en forhistorie her som jeg ikke kunne legge frem.

– Du tenker på at jenta lå inne noen timer før du kom på vakt?

– Ja.

– Kan miste det kliniske motet

– Hva kan det føre til for en ny sykepleier å ikke bli tatt vare på etter å ha opplevd en slik historie som Anna gjorde, Terje Mesel?

– For det første står de i fare for å tape det kliniske motet og troen på egen faglighet. De kan bli opptatt av å sjekke at de har gjort alt riktig til enhver tid. Det kan også føre til faglig isolasjon.

Mesel hevder spillover-effekten er tydelig mellom sykepleier-identiteten og den personlige identiteten.

– Hvis de blir moralsk utslitte på jobben, kan det gå ut over livskvaliteten. I verste fall vil noen kunne slutte i yrket eller havne i sykmeldinger. I ekstreme tilfeller kan livet bli for tungt å bære, sier han.

Professoren mener det er de mest anstendige av helsepersonellet som oftest plages av skyldfølelse når noe går galt.

– Det er akkurat disse vi helst vil ha i helsetjenesten, så vi burde ta bedre vare på dem. Sykepleiere vil det beste og har gode intensjoner. Når det moralske stresset øker over tid, vil evnen til empati begynne å falle. Da øker både stresset og faren for at vi gjør feil. Det er en ond sirkel vi må bryte.

Skamfylt område

I Terje Mesels bok diskuteres skam-begrepet. Anna følte aldri skam.

– Det var det ikke plass til. Skyldfølelsen og sorgen var så enorm at det ikke var plass til noe så bagatellmessig som at jeg skulle være skamfull. For skam gjaldt meg, og det betydde ikke noe.

– Her er Anna utypisk. Mange av informantene mine slet med skamfølelse. Skam isolerer oss, sier Mesel.

I undersøkelsenSykepleien har utført om feil og uheldige hendelser, er det flere som sier de ikke tør å fortelle sin historie, selv om undersøkelsen er anonym. Andre har skrevet at de ikke har oppgitt korrekte bakgrunnsopplysninger av frykt for å bli gjenkjent. Normalt får Sykepleiens undersøkelser mellom 50 og 100 respondenter som kan tenke seg å bli kontaktet for å uttale seg mer. Denne gangen ville ingen.

Også Terje Mesel opplevde at det var vanskelig å rekruttere de 23 informantene til boken sin.

– Jeg oppdaget hvor vanlig det var å ha opplevd at noe går galt, men hvor få som turte å snakke om det i boken. Mange tok kontakt uten å ønske publisering, og mange trakk seg etter intervjuet eller brøyt av underveis. Det overbeviste meg om at jeg var nødt å skrive om dette.

Når han holder foredrag om temaet, får han nesten alltid høre en ny historie fra en i publikum.

Om smerten som straff

Da Anna i intervjuet med Mesel så at hun kun var ansvarlig, men ikke hadde all skyld alene, opphørte behovet for straffen hun hadde pålagt seg selv å leve med.

– Plutselig fortonet alle årene med straff seg som unødvendige. Vi diskuterte det litt, og jeg opplevde henne som litt frustrert da, men du må spørre henne om det stemmer, sier Mesel.

– Smerte som har vært, er smerte som har vært. Jeg har ingen sorg over det. I dag tenker jeg at det selvfølgelig ikke bare var min skyld. Og det er bare en lettelse, sier Anna.

Hun mener ikke at hun behøvde en straff, men hun valgte å se smerten hun hadde som en straff fordi den da ble lettere å leve med.

– Jeg forstår denne straffen mer som en selvpålagt botsøvelse for å forsone seg med seg selv i en situasjon der kolleger eller andre ikke fanget henne opp, sier Mesel.

Aldri opplevd barn med hjerneblødning siden

Anna synes det er viktig at det kommer frem at hennes to kolleger på nattevakten heller ikke kan lastes for at det gikk så galt med denne jenta. Tross alt hadde pasienten vært tre–fire timer på intensiv uten at noen hadde notert puls eller blodtrykk på barnet da de tre nattevaktene kom på jobb.

– To års erfaring er jo ikke så mye mer enn et halvt år. De hadde aldri opplevd et barn med hjerneblødning før, og i hele min karriere etterpå opplevde ikke jeg det heller. Det er sjeldent, sier hun.

Samme år som denne hendelsen skjedde, tok Anna videreutdanning i intensivsykepleie. Det har hun aldri angret på.

– Hvordan preget historien deg som sykepleier etterpå?

– Jeg har nok vært veldig nøye og ønsket å være hundre prosent sikker på at det jeg gjør er rett. Og så har jeg fulgt min intuisjon. Jeg har hatt god hjelp av magefølelsen min og har nok hatt et bra klinisk blikk. Jeg har trukket inn kompetanse hvis jeg har vært i tvil og har ikke vært redd for å ringe etter lege. Jeg blåser i om jeg ringer en gang for mye!

Men den visesangeren hun var på konsert med den kvelden for over 30 år siden, har hun aldri orket å høre på igjen. Hun frykter at de samme blytunge, sorgfulle følelsene hun hadde da, vil komme igjen.

Om dødsfallet på Haukeland: – Ille at det skulle gå så langt Forrige artikkel Utslitt av tidsnød og moralsk stress? Her kan du få hjelp Neste artikkel