– Det handler om å ha tillit til mennesker som uttrykker behov for sykepleie, og ikke minst tillit til at fagpersonen utøver sykepleie med omsorg og ansvar, skriver innleggsforfatterne.

– Hiv har endret seg drastisk siden sjokkbildene på 80- og 90-tallet. Fra å få en dødsdom skulle mange plutselig forholde seg til å leve videre og bli eldre. En såpass stor omveltning setter spor.

Sykepleiere beskriver at de knapt nok klarer dekke de fysiske behovene til beboerne og at både toalettbesøk, medisinutdeling, måltider og stell er noe de ofte må overlate til neste skift.

Budskapet i denne kronikken er at oppøving av omsorgsevne i sykepleie er en dannelsesprosess over tid og at denne tiden utfordres i dag. 

Fremtiden til psykisk helsevern står på spill. La oss stå sammen og kjempe for det vi tror på, fordi vi vet at det er verdt det.

Kunnskap er makt. Alle trenger mer kompetanse. Kanskje særlig vi som jobber med mennesker og helse. For vi blir aldri utlært. Mennesker er så forskjellige og opplever sykdom og symptomer veldig ulikt.
 

Sykepleierne ga meg styrke til å ta imot hjelp. Gjennom deres nærvær lærte jeg at det å bare være der kan være nok.

Jeg har stått i fødsler og dødsfall, tålt stress og sorg i 15 år i helsevesenet. Men nå risikerer jeg å miste jobben – fordi jeg sier ifra om uverdige forhold.

Sykepleiere står daglig i en skvis mellom systemets krav og pasientens behov. Utdanningen må derfor gi dem mot og kunnskap til å handle faglig forsvarlig, ikke bare systemlojalt.

For mange kan det virke inhumant å holde mennesker innlagt mot sin vilje. Jeg opplever det ikke lenger sånn.