Mangelfulle språkferdigheter, en trussel mot pasientsikkerheten

Blogg 0 kommentarer

Språket.

Det verbale språket er en av de viktigste metodene å kommunisere på. Blant annet for å innhente opplysninger, og for å formidle opplysninger til den som skal motta behandling. For ikke å snakke om samarbeidet mellom oss kolleger. Språk er makt, og mangelen på språkferdigheter fører til avmakt hos arbeidstakeren, eller hos pasienten.

I drøyt to år har jeg reist rundt i Norge og jobbet som vikar i både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Et av problemene jeg stadig møter på, er mangelen på tilstrekkelige språkferdigheter hos mine kolleger. Det er særlig mine kolleger som er fra et annet land, som har de største utfordringene.

LES: Babels tårn: – Utenlandsk helsepersonell må ikke møtes med mistenksomhet, men med bedre språklærere og større tålmodighet.

Jeg har møtt alt fra leger, sykepleiere og annet helsepersonell med manglende språkferdigheter. Jeg mener at skal man være i stand til å yte forsvarlige og verdige helsetjenester, må man kommunisere, fortrinnsvis på norsk, med pasienter og kolleger. Jeg forventer at når jeg kommer på vakt, så er mine kolleger i stand til å kommunisere adekvat med meg og pasienten.

Dessverre er ikke dette alltid tilfellet. Noen ganger har jeg vært vitne til at pasienten er satt i livstruende situasjoner på grunn av manglende språkferdigheter. Det er særlig en hendelse som har brent seg fast i minnet:

Jeg hadde ansvarsvakt da en utenlandsk helsefagarbeider ringte meg: «Pasienten vil ikke spise, kan du gå og snakke med henne?» Jeg stusset litt over forespørselen, jeg hadde mer påtrengende oppgaver og hadde ikke anledning til å komme før etter 10 minutter.

Jeg gikk inn til pasienten, som satt i sengen sin med maten foran seg på nattbordet. Jeg skjønte straks hvorfor pasienten ikke ville spise. Hun fikk ikke puste. Hun var surklete i respirasjonen, tungpustet og hadde mye ekspektorat i munnen. Lungeødem!

Jeg var redd og rasende. Jeg utløste stansalarmen og ringte 113, før jeg fulgte prosedyre for behandling av lungeødem.

Dette er et skrekkeksempel på hva mangelen på språkferdigheter (og fagkunnskap) kan føre til. Pasienten overlevde og kom tilbake etter behandling på sykehuset. Selv skrev jeg en avviksmelding og varslet ledelsen.

Jeg vil ha et større fokus på språket i helse- og omsorgstjenesten. Det står ofte i stillingsannonser at det kreves norskprøve nivå 3 eller B1. Jeg mener at dette kravet er for «snilt», og at det burde kreves norskprøve B2 eller tilsvarende, slik som det kreves for å kvalifiseres til opptak på høyere utdanning.

Jeg har forståelse for at det er vanskelig å rekruttere autorisert helsepersonell som for eksempel sykepleiere, og noen steder er man kanskje desperate nok til å «ta det man får». Men det er arbeidsgivers ansvar og plikt å sørge for at ansatte har tilstrekkelig kompetanse. Dette innebærer også språkferdigheter.

At arbeidsgiver krever nivå B2, mener jeg er i tråd med loven og ikke er diskriminering på grunn av arbeidets art. Konsekvensene av mangelen på adekvate språkferdigheter kan bli svært alvorlige.

På den andre siden må det oppleves som vanskelig for en arbeidstaker som ikke har tilstrekkelig språkferdigheter, å være i jobben. Man blir kanskje ekskludert fra arbeidsmiljøet, man opplever å gjøre en dårligere jobb.

Dog har den enkelte arbeidstaker også et ansvar selv for å si ifra til nærmeste leder når de opplever at de snakker dårlig norsk.

Samtidig er det kanskje noen som ikke ser sine begrensninger? Jeg har mang en gang spurt en kollega «Forstår du hva jeg mener?» og de svarer «ja», men så viser det seg at de likevel ikke forsto. Hva handler dette om, hvorfor svarer man «ja» til tross for at man ikke forstår?

En undersøkelse blant NSFs medlemmer fra 2015 utført av NRK og NSF viste at 60 prosent av de spurte opplever månedlig at de ikke forstår det som kommuniseres fra pasienten og vice versa. Som sagt: Språk er makt, og mangelen på språkferdigheter fører til avmakt, særlig hos pasienten.

Det er også et etisk perspektiv som må tas i betraktning: Hvordan er det å kommunisere med pasienter med demens når du har manglende språkferdigheter? Hvordan opplever pasienten det?  Jeg mener at mangelen på adekvate språkferdigheter fører til dårligere omsorg for pasienten.

Mangelfulle språkferdigheter i helse- og omsorgstjenesten er et alvorlig problem, og dette problemet må løses. Jeg forventer ikke at mine kolleger skal snakke perfekt norsk, og ulike aksenter er selvfølgelig greit.

Men jeg forventer at mine kolleger kan kommunisere adekvat med pasientene og være i stand til å forstå deres ønsker og behov, gi veiledning og forklare helsehjelpen som de skal motta, og være i stand til å formidle og dokumentere blant annet observasjoner, refleksjoner og iverksatt behandling på en forståelsesfull, nøyaktig og tilfredsstillende måte.