Sykepleierne må ta debatten om aktiv dødshjelp

Dødsenglene på TV2s «Norge bak fasaden» har satt en støkk i mange av oss. Det rystende innsynet i den mørke undergrunnen som finnes rundt aktiv dødshjelp var rett og slett grufullt. Med dette er også debatten om aktiv dødshjelp i gang. Igjen. 

I forbindelse med valgkampen i 2023 skrev jeg en kronikk på NRK Ytring om såkalt aktiv dødshjelp. Jeg skrev om min fars utgang av livet som har vært – og fortsatt er – langdryg, uverdig og vond. 

Har fått mange henvendelser

Kronikken utløste mange henvendelser til meg personlig. Det ble også til en bok om dette betente tema. I «Tinas historie – og en mors umulige valg» – har jeg skrevet om Tina, som bare var 29 år da hun valgte å forlate livet hun ikke orket å leve. Jeg har også intervjuet leger, fagfolk og «vanlige folk», unge og gamle, om tanker de har om døden og dødshjelp, verdighet og uverdighet i livets slutt. 

Jeg fikk også en prat med Lill Sverresdatter Larsen. På mange måter gjør hun dette til en debatt om verdighet og ressurser, og det må hun kanskje gitt hennes rolle som forbundsleder. At det er forbudt i henhold til norsk lov, og at sykepleierne har nedfelt i sine yrkesetiske retningslinjer at de ikke skal bidra til aktiv dødshjelp og heller ikke bistå pasienten ved selvmord, gjør selvsagt ikke hennes mulighet til å mene noe annet, særlig større. Det har jeg full respekt for. 

Debatten bør nyanseres

Men selv om NSF ikke har satt dette på dagsorden, vil jeg tro at også dere som yrkesgruppe er representert med meninger på begge sider av bordet. Undersøkelser viser at et økende antall nordmenn – tre av fire – er positive til å tillate aktiv dødshjelp. Jeg tror sykepleierne til en viss grad også er representative i disse tallene. 

Derfor utfordrer jeg forbundets 130 000 sykepleiere til å ta debatten, tørre å mene, og sette dødshjelp på dagsorden i de fora det er mulig, på landsmøtet og i samfunnsdebatten. 

Jeg tror dere kan bidra til å nyansere debatten. Jeg har selv møtt helsepersonell som er svært direkte i sin mening om dødshjelp. Det viser også undersøkelser jeg har kommet over. 

Et tabubelagt tema

I 2023 undersøkte førsteamanuensis Hege Hol ved Høgskolen i Molde i sin doktoravhandling et utvalg av norske sykepleieres holdning til dødshjelp og hvor ofte de mottar forespørsler fra terminalt syke pasienter om hjelp til å dø. Sykepleierne skulle blant annet ta stilling til påstanden: «Legeassistert selvmord bør tillates for personer som har en dødelig sykdom med kort forventet levetid.»

56 prosent var svært enig eller litt enig i påstanden, mens 36 prosent var svært uenig eller litt uenig. Undersøkelsen viste også at 58 prosent av sykepleierne hadde fått forespørsler om dødshjelp og at unge sykepleiere var mer positive enn sykepleiere over 30 år.

Hol kunne også fortelle at sykepleiere hadde begrenset faglig kunnskap om temaet dødshjelp og at kunnskapen de har, i stor grad er fra media. Undersøkelsene viste også at dødshjelp var et tema det ble lite snakket om i avdelingene, at det var tabu å snakke om og at sykepleierne opplevde etiske dilemmaer og ikke visste hvordan de skulle håndtere disse forespørslene om dødshjelp. 

Diskusjonen er viktig

Det er nok mange, også sykepleiere, leger og andre «fagfolk» som prater om dette i litt mindre offisielle fora. Også forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen fortalte meg hvordan hun kan snakke med sykepleiervenninner om hvordan de selv ikke ønsker å bli liggende og lide, og om at de kan inngå en pakt om dette. «Det er sykepleierhumor, men toucher innom noe alvorlig; redsel for uverdighet og smerte i en sluttfase», uttalte hun blant annet. 

Diskusjonen om dødshjelp er nødvendig fordi det handler om verdighet i et livsløp, uttalte Sverresdatter Larsen. Og der er hun og jeg helt enige. 

Men når dette gjøres til en diskusjon om effektivisering og ressurser, mister hun meg litt. Ikke fordi jeg er uenig i at effektiviseringen er problematisk og mangelen på ressurser er høyst relevant. Men fordi hun forteller meg at man – med nok ressurser – uansett kan gjøre en avslutning på livet verdig. 

Det må være takhøyde for synspunkter

Historiene og erfaringene jeg har blitt fortalt de siste par årene fra pårørende som har opplevd alt annet enn verdighet i livets sluttfase, forteller meg også en annen side av saken. Det handler ikke om at leger eller sykepleiere ikke gjør sitt aller, aller beste. Det vet jeg at dere gjør. «Engler i hvitt» er en høyst fortjent betegnelse på en fantastisk gruppe yrkesutøvere som dere representerer. 

Men vi må ta debatten. Og da må også dere – sykepleierne – på banen. Ikke bare gjennom anonyme spørreundersøkelser, venninneprat og i uformelle fora, men i eget forbund og i den offentlige debatten. Jeg håper tiden nå er moden for at også sykepleiere kan tørre å si hva de egentlig mener om aktiv dødshjelp. Da må det være takhøyde for synspunkt på begge sider av debatten. Og der håper jeg NSF er sitt ansvar bevisst.