fbpx Jeg gikk fra å være en tilhenger til å bli skeptisk til aktiv dødshjelp Hopp til hovedinnhold

Jeg gikk fra å være en tilhenger til å bli skeptisk til aktiv dødshjelp

Bildet viser Cecilie K. Hertzberg

Min støtte til dødshjelp ble til skepsis etter et uventet møte under mitt feltarbeid i Nederland. Det åpnet øynene mine for debattens mørkere sider.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning og meninger.

La meg fortelle deg hvordan jeg gikk fra å være en uvitende og positiv tilhenger av dødshjelp til å bli en skeptiker. 

Det hele startet i 2014. Jeg var bachelorstudent i antropologi og jobbet på et sykehjem ved siden av studiene. Rolf, en beboer på sykehjemmet, var fullstendig avhengig av oss som jobbet der, men han var helt klar og orientert. Han satt ofte alene på rommet sitt, isolert og ensom. Ofte sa han til meg mens jeg stelte ham: «Jeg orker ikke mer. Kan jeg ikke få slippe?» Jeg begynte å tenke på dette og spurte meg selv: Ja, hvorfor kan du ikke det?

Hva er egentlig dødshjelp?

Ifølge en undersøkelse om nordmenns holdninger til legalisering av dødshjelp avhenger det norske folks støtte til dødshjelp av pasientens situasjon. Undersøkelsen viser også at de fleste har et uavklart syn på dødshjelp hvor befolkningen generelt har et mer positivt syn enn legene. 

Jeg var en av dem med et uavklart syn på dødshjelp og brukte ofte det velkjente argumentet: «Man må da få bestemme selv.» Dødshjelp kan deles inn i to kategorier: Eutanasi og assistert selvmord. Eutanasi er når legen injiserer en dødelig dose medikament. Assistert selvmord er når legen hjelper en person med å ta sitt eget liv, for eksempel med en dødelig pille. 

Nederland var det første landet som legaliserte dødshjelp, allerede i 2002. Siden den gang har flere land fulgt i deres fotspor.

En liten begrepsavklaring

Min far sa en gang til meg: «Jeg tok livet av mor.» Mange blander begrepene i dødshjelpdebatten, og det er ikke så rart. Man må holde tunga rett i munnen, tro meg. Det har jeg erfart. Det er også fort gjort å blande dødshjelp med behandlingsbegrensning slik min far gjorde. 

I en kronikk i Sykepleien om dødshjelp skriver Ole Peder Kjeldstadli at leger i Norge i dag allerede gir «aktiv dødshjelp». Han hevder at legene har gitt prosedyren dekknavnet «terminal sedering». Kjeldstadli skriver at når man avslutter behandlingen, stopper ernæringen og gir en dose morfin, så er det «aktiv dødshjelp». Det er feil; det leger i Norge gjør i dag, kalles behandlingsbegrensning. Behandlingsbegrensning betyr at man slutter med behandling som pasienten trenger for å leve, for eksempel slutte å gi antibiotika til en terminal syk pasient. 

Det er en stor forskjell på å aktivt gi en dødelig dose til en person og det å avslutte en behandling. Som en del av Forskningsdagene 2024 er det organisert en sesjon om livshjelp og dødshjelp onsdag 18. september. Her vil alle som kommer, få en innføring og kanskje noen oppklaringer på temaet.

Mitt første med «dødsaktivistene»

La oss gå tilbake til historien jeg prøver å fortelle. Spol frem et par år. Jeg var ferdig med bachelorstudiene og hadde begynt på en mastergrad i antropologi. En viktig del av denne graden var å gjennomføre et etnografisk feltarbeid. Det krevde ikke mye tankevirksomhet fra min side for å finne ut at jeg ville undersøke dødshjelp. 

Jeg var nysgjerrig og muligens en litt naiv student som pakket med meg mann og barn og dro til Amsterdam i februar 2016. Med litt flaks og en dash pågangsmot hadde jeg fått tilgang til den nederlandske organisasjonen NVVE, en såkalt «right to die»-organisasjon. Organisasjonen spilte en svært sentral rolle i debatten om dødshjelp i årene før det ble legalisert i Nederland i 2002. 

Fra mulighet til rettighet

Noe av det første jeg hørte i møte med NVVE var: «Debatten sluttet ikke, men startet da dødshjelp ble lovlig.» Debatten som har pågått over mange tiår dreier seg nå om hvem som skal få dødshjelp. Skal folk med psykisk sykdom få? Skal eldre pasienter med demens få? Og hva med eldre som er trøtte av livet? 

I Nederland har dødshjelp utviklet seg fra å være en mulighet for noen få til å bli noe mange nederlendere mener de har rett til. 

Da alt snudde 

Dette bringer meg tilbake til feltarbeidet mitt. Etter to uker hos organisasjonen deltok jeg på et slags allmøte for frivillige og medlemmer. Da jeg ankom, fikk jeg en liten boks i hånda; den var hvit med NVVE-logo. Boksen var fylt med små hvite mintpastiller. Jeg tenkte ikke noe mer over det og satte meg sammen med de jeg kjente. 

Mot slutten ble salen åpnet for spørsmål. En eldre dame reiste seg, sint og høylytt, og spurte: «Hvor blir det av pillen?» Flere stemte i. De var opprørte, og noen ropte. Denne pillen, fikk jeg vite, var noe mange i NVVE ønsket og kjempet for. Den skulle være for dem som var «trøtte av livet» og skulle kunne tas uavhengig av en lege. Plutselig så jeg for meg Rolf i rullestolen sin og alle de andre eldre menneskene jeg har møtt opp igjennom årene.

Min sidemann så på meg, smilte og nikket ned mot fanget mitt. Der lå den lille boksen fylt med «piller». Hårene reiste seg i nakken min, og fra denne dagen ble jeg en skeptiker til dødshjelp.

1 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Steinar Wangen

Uføretrygdet
2 months siden

Cecilie Hertzberg skriver at hun gikk fra å være en tilhenger til å bli skeptisk til aktiv dødshjelp.
Jeg gikk motsatt vei.
Jeg var lenge motstander av aktiv dødshjelp fordi mitt utgangspunkt var at leger har underskrevet på den på hipokratiske ed som sier at man skal redde, lindre trøste, men så ble jeg alvorlig syk med flere alvorlige kronisk dødelige sykdommer, jeg fikk vite at jeg er hjertesyk bare en uke etter at samfunnet stengte ned. Sykdommer opplever de fleste, det samme gjelder pandemi, men når begge deler kommer samtidig blir det nesten mer enn hva et menneske kan klare å takle for i tillegg til dette satt jeg i en 15 måneder lang selvpålagt karantene fordi jeg før vaksinen kom fikk vite at hvis jeg da ble smittet ville jeg etter all sannsynlighet ikke overlevd.
Alle som fulgte med under pandemien vet at den døden er ikke verdig.
Cecilie Hertzberg sier at det foregår ikke aktiv dødshjelp, det blir gitt behandlingsbegrensning.
Det blir gitt begge deler, leger har i anonyme undersøkelser innrømt at de har gitt aktiv dødshjelp.
Det gjelder til og med leger som er mot det.
Selv har jeg fått resept på 100 nobligan med virkestoffet uten at jeg ba om det for ønsket i utgangspunktet en pakke 20 stk og i tillegg fikk jeg 30 Zopiklone, det sto riktignok ikke på resepten at jeg skulle ta så mange, men han viste at jeg var både alvorlig syk og suicidal fordi det står i journalen. Da kan det ikke forstås på noen annen måte enn at det var aktiv dødshjelp.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse