Demensomsorg handler om så mye mer enn å tørke gamlinger i rumpa

I 2,5 år har jeg jobbet i demensomsorgen. På de årene har jeg lært mye. Det er ingen menneskerett å få et enkelt liv, men den subjektive følelsen av at verden har utøvd dem urettferdighet, står sentralt i menneskemøtene jeg har hatt med demenspasienter. 

Mennesker med demens har hatt noe verdifullt som «verden» – altså demenssykdommen – har tatt fra dem. Og det verdifulle de har mistet, er seg selv. 

Det er mennesker bak sykdommen

«Det føles ut som en ond mann har sprøytet et middel inn i meg som gjør meg dum og sint og vanskelig», sa en beboer til meg i fortrolighet en gang. 

«Du er ikke dum og vanskelig», svarte jeg og forsøkte meg på et lite smil. 

Videre sa jeg: «Jeg kjenner deg. Jeg har kjent deg i snart et år, og jeg vet hvem du er. Du er så uendelig snill og god med dem rundt deg. Det er denne sykdommen, vet du, som gjør deg slik, men vi ansatte her vet at det ikke er deg, og vi vet hvem du er bak sykdommen»

Et øyeblikks lettelse oppsto i øynene hennes og så en ro. Å unngå de vanskelige temaene og distrahere hjelper noen ganger, men ikke alltid. Noen ganger trenger de bare å bli sett, hørt og møtt – akkurat der de er. Noen ganger trenger de bare å bli tålt av personen som sitter på andre siden av dem. På andre lærer man seg selv bedre å kjenne, og man innser hvor mye av andres – og sin egen – livssmerte man tåler å se inn i hvitøyet. 

Hun følte at hun hadde mistet seg selv

«Jeg føler at jeg har mistet meg selv,» sa hun så, og tårene kom strømmende tilbake igjen.

Jeg nikket, og sa: «Det forstår jeg.»

«Nei, det kan du umulig forstå!», sa hun, og hun hadde rett. Hvordan kunne jeg forstå. Jeg som fremdeles hadde selvet i behold?

«Nei, jeg gjør nok ikke det. Jeg mente bare at jeg forstår at du har det vanskelig, og det er helt i orden. Jeg skal sitte her med deg mens du har det vanskelig og frem til du føler deg bedre.»

Hun la frem hånden mot meg – som et tegn på tillit og et ønske om å bli tålt – og jeg tok den imot. Jeg klemte varmt til. Det sa mer enn ord kunne formidle i det øyeblikket. 

«Tusen takk,» sa hun.

Demensomsorg er ordentlig sykepleie

Demensomsorg er feilaktig oppfattet som en tørke gamlinger i rumpa-jobb. Medelever på studiet mitt som har vært på praksis på sykehus – og til og med på eldrehjem – forteller om nedverdigende og reduksjonistiske holdninger fra veiledere og andre sykepleiere på avdelingene, om demensomsorgen. At det ikke er nok prosedyrer på eldrehjem, at det er «bare» stell og at det rett og slett ikke er «ordentlig sykepleie».

Demensomsorg er å møte et menneske som mangler ordene, for å forklare tårene, og dermed blir det din jobb å finne ut om tårene skyldes savn etter familiemedlemmer, sorgen etter hvordan livet skulle vært, magesmerter og obstipasjon, sult og dehydrering, vandrende smerter i kropper, overstimuli eller understimuli, forverring av somatisk sykdom eller nyoppstått infeksjon. 

Demensomsorg er å gjøre vurderinger på en somatisk forverret pasient som er livredd for NEWS-apparater og ikke vil ha dem nær seg. Demensomsorg er å overbevise en pasient som selv hevder at hun er frisk, at hun må ta tablettene fremfor seg fordi hun har angina pectoris, diabetes type 2 og demens, noe hun sterkt protesterer mot. For hun er tross alt helt frisk, og din egen frustrasjon øker i takt med pasientens. 

Det er en utfordrende og spennende jobb

Demensomsorg er å motivere mennesker som føler de ikke lenger har noe igjen å leve for til å stå opp av senga og lage øyeblikk som gjør dagen deres verdt å holde ut. Demensomsorg er å avlaste pårørende som er utbrente etter årevis tilbrakt som ubetalte omsorgsarbeidere på heltid, og det er å trøste dem når de mister sin ektefelle eller mamma ikke bare en gang, men to ganger; en gang til sykdommen, og så senere til døden. 

Demensomsorg er sårstell, innlegging av kateter, injeksjoner, dosering av medikamenter, rehabilitering etter fall og brudd samt hovedansvaret for palliativ behandling og optimal smertelindring. Vi får holde hånden deres idet de tar sitt siste åndedrag og går over til det ukjente. 

Demensomsorg er litt som å være detektiv: Det er å ha et tett og spennende tverrprofesjonelt samarbeid med sykehjemsleger, hvor du som sykepleier får medvirke i behandlingsplanen, foreslå medisinendringer og utforme tiltaksplaner. 

Vi må fjerne stigma knyttet til demensomsorg

Vi får bidra til at mennesker med demens får bevare sin verdighet og sin veldige menneskelighet i et politisk og økonomisk system som teller penger fremfor å bevare menneskeverd.

Dersom vi skal klare å håndtere demensbølgen som kommer, må vi tilstrebe å formidle alt det spennende faglige med demensomsorgen til de unge. Vi må bryte ned nedverdigende og skadelige holdninger om hva sykepleie er og ikke er, og vi må få bukt med holdningen om at det å jobbe i demensomsorgen bare er å tørke gamlinger i rumpa.

Vi – helsepersonell – kan endre et helt menneskes verden. Det handler om at menneskene som er berørt av demens, også kan endre vår verden og hvordan vi opplever den og velger å leve i den. En mer meningsfylt og givende jobb skal man lete lenger etter.