Dette er virkeligheten bak demens
Demens er redsel, angst, uro og usikkerhet. Det er frykt for å gjøre feil og følelsen av avmakt. Det er raseri og kanskje apati over å ikke kunne gjøre seg forstått.
Demens er en fellesbetegnelse for flere hjernesykdommer. De har alle det til felles at hjernen ødelegges, funksjoner forsvinner og den syke dør. Fra diagnose til død kan det ta mange år, eller bare et par. Alzheimers er den vanligste varianten av demens.
Mange tenker kanskje at mennesker med demens er nydusjede damer som gjentar seg selv, som ikke husker ting annet enn gamle dager og som bare snakker tull.
Slik er det også.
Men demens er så mye mer. Det er redsel, angst, uro og usikkerhet. Det er frykt for å gjøre feil og følelsen av avmakt. Det er raseri og kanskje apati over å ikke kunne gjøre seg forstått. Det er sorg, følelsen av svik, og følelsen av å ikke ha noen verdi.
Og de er ikke alltid nydusjet.
De kan tisse på seg, og av og til har de bæsj klint utover seg. Og de lukter ikke som barn. De er fortvilte, skamfulle, og de er hjelpeløse.
Prisgitt andre
Mennesker med demens er prisgitt andres velvilje.
De er sengeliggende eller sitter i en stol. De får beskjed om å vente, eller bæsje i bleien. «De» er i utgangspunktet den pertentlige kontordamen, læreren eller revisoren. Er dette en verdig omsorg? Helsevesenet mangler penger. De mangler hender. Det mangler vilje!
Tenk at mennesker med demens skal behøve å tusle rundt med bæsj i buksa. Noen er så forvirret og flaue at de gjemmer bleia i blomsterpotta eller kommodeskuffen. Setter seg på senga eller går en tur. Flaue. Dette skjer fordi de som skal ta vare på dem, ikke har tid til å ta vare på dem.
Den gamle tømrer får ikke saget ved, eller kløyve, stable og felle trær. Stengte dører over alt. Skogen står like der borte. Ingen å tømme termosen sammen med. Bare noen få blåkledde damer som verken har tid eller er til å forstå.
Helt alene
Mennesker med demens er forvirret og redd. Demoner på rommet. Vil ta deg og skade deg. De slår om seg. Knuser en lampe, velter et bord, kjemper alene. Helt alene.
De har tanker om at folk ikke er til å stole på. At de andre stjeler. Er utro. Farlige. Og at de lyver.
En pårørende merker at det ble så stille i senga ved siden av. Hvor er hen? På do, i stua, ute på veien, i sluddet, naken? Så finner man vedkommende: «Å, der er du? Hvor har du vært? Jeg kunne ikke finne deg.»
Dette gjentas etter to eller tre timer inntil det er tid for morgenstell.
Politikere før valget: «Jeg brenner for demensomsorg. Det er min hjertesak.»
Politikere etter valget: «Sju år er da raskt! Kanskje vi da kan ha en landsby. På ett år? Ingen ting er mulig på ett år. Må utredes, vettu!»
Denne fortellingen kunne ha fortsatt i det uendelige. Den bygger på egne erfaringer. Og andres.
Relatert
Det er viktig å gjøre hverdagen bedre for pasienter med demens og nedsatt hørsel
Demens og nedsatt hørsel må ikke bli sett på som bagateller som eldre mennesk
Sykepleiere opplever svikt i samhandlingen rundt pasienter med demens
Hjemmesykepleien har ofte dårlige rutiner for å passe på at pasient
Bruker KI for å oppdage demens – oppdaget tegn på sykdommen ni år før symptomene dukket opp
Forskere oppdaget tegn på demens opptil ni år før symptomene dukket opp med h
Pårørende: Demensomsorgen kan løses på en helt annen måte
Hvis vi kunne få en ordning med sammenhengende og kontinuerlig omsorg – omsor
Seniorkollektiv er et alternativ til sykehjem og demenslandsby
Sykehjem kan være trivelige steder, men i realiteten er mange ganske triste.
– Demens er ikke demens
Anne Pernille Rudi har jobbet i nesten 40 år med demensomsorg.
Mest lest
4 Kommentarer
Marit Breivik
,Inponerende flott beskrevet og jeg er så enig, det burde ikke være sånn men hver enkelt syk skulle fått tilpasset hjelp og oppfølging. Personen som har en demens hjernesykdom er ofte fysisk frisk lenge og burde fått brukt sine ferdigheter og resurser.
Hilde
,Kkrise for mange av de som har kommet på institusjon. Blir ikke sett , hørt , aktivisert eller inkludert. Det gjelder alt for mange. Men det er også de som er indikert, omsirgfulle av yrket sitt som gjør en forskjell. ❤️Men dessverre alt for få, særlig på skjermet enhet. Blir store ringvirkninger for den enkelte pas. Som da roes ned med alt for mye medisiner, som opiater. Pas.går i delirr, Uroer med pas. og forsterker frykt og redsel som igjen gjør at pas.blir agitert. Har dessverre sett alt for mange situasoner der pas. Ikke blir hørt, prøver å få kontakt med petsonalet som i flere tilfeller ignorerer pas. Trist, men sant. I stedet for en hånd og trøst, som mange pas.responderer godt på. Stor msngel på genuine, empatiske og omsorgsfulle helsearbeidere. ❤️
Line Birgitte Holsen
,Jeg er helt uenig med mye som står her! Jeg ble diagnostisert med Alzheimer demens for 5 år siden. Men fortsatt kjører jeg bil, klarer meg 100% selv og er sosial og fysisk og psykisk aktiv. Min 7 år eldre søster har kommet lengre i utviklingen enn meg. Det er IKKE sånn at alle som har en demenssykdom tisser på seg og ikke husker fra morgen til middag! Det er ille nok å få en demensdiagnose om vi ikke skal hetses for det i tillegg!😡
Jorun M Wahlberg
,Takk for flott artikkel. Veldig godt beskrevet følelser hos de med demens. Vi har nær familie på skjermet demensavd. Det familien vår ønsker er å løfte opp tilbudet om aktiviteter og ressurser våre politikere. Avd leder ved avd ser selv et stor behov for en aktivitør, men har ingen midler til det. Vårt familie medlem har alltid vært i aktivitet og blir fort rastløs og lei seg om han ikke føler han deltar/ er på jobb. Han har tidligere hatt 4 x uken på dagsenter hvor han stortrivdes. Dette blir tatt fra de når de får fast plass. Han mister venner og « jobben» han skulle på. Det bør være en høyt prioritert sak hos politikere å påse at de som har demens også får flotte tilbud om aktivitet slik at de opprettholder mestringsfølelse og at de fortsatt er til nytte. Det er viktig for vår kjære.