Jus og oppgavedeling – hva sier loven?

Norge er et rikt land og skal tilby helse- og omsorgstjenester av god kvalitet. Da må det investeres i bemanningen. 

Pasienter, brukere og pårørende har rettigheter som krever kompetent helsepersonell. Loven inneholder mange plikter som kan gjøre det vanskelig å flytte oppgaver mellom ulike helsepersonell. Det sentrale spørsmålet som må stilles, er om det er forsvarlig og om kravene til tydelige ansvarsforhold kan oppfylles. 

Sykepleiere, annet helsepersonell og ledere må kjenne til helse- og omsorgsretten. Staten, ledere og helsepersonell er pålagt plikter i loven som skal bidra til å oppfylle rettigheter for pasientene. Her er relasjonen mellom sykepleiere og pasient regulert. Ledere må kjenne til disse reglene for å hjelpe sykepleierne med å gjøre jobben sin riktig.

Plikter i lov som begrenser at tjenesten kan svekkes 

Det er få, men viktige skranker for oppgavedeling i loven.

For det første er forsvarlighetsplikten grunnleggende for hvilke oppgaver den enkelte kan utføre. Det innebærer at helsepersonell må ha nødvendig kompetanse til å gi helse- og omsorgstjenester på en forsvarlig måte og har tilstrekkelig kapasitet for å kunne gi nødvendig hjelp i tide.

For det andre finnes det i loven krav om bestemte tjenester som skal tilbys, for eksempel sykepleietjenester.

For det tredje er det enkelte begrensninger knyttet til at personer med en bestemt bakgrunn utfører nærmere angitte oppgaver. For eksempel er det i hovedsak bare leger og tannleger som kan skrive ut resepter, med noen unntak for jordmødre, helsesykepleiere og sykepleiere.

For det fjerde ble medhjelperinstituttet begrenset i 2001. Det kan nå bare benyttes av helsepersonell når medhjelperen underlegges tett tilsyn. Den som delegerer, må påse at oppgavene kan utføres forsvarlig. Helsepersonell er personlig ansvarlig for sin yrkesutøvelse, noe som skal gi pasienter og brukere trygghet. 

Eiernes ansvar

Eierne er de regionale helseforetakene, departementet og kommunene. De har hovedansvaret for helse- og omsorgstjenesten. De må sørge for nok ansatte, riktig utstyr og god opplæring. Samtidig har de ansvaret for å unngå et ensidig press i helsevirksomhetene som kan føre til lovbrudd.

De regionale helseforetakene og kommunene må ha oversikt over hvordan egne vedtak påvirker pasienttilbudet. Det skal være planer for å oppnå nødvendig kvalitet og kapasitet i tjenestene. 

Riksrevisjonen og Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité har flere ganger påpekt styringsproblemer i helseforetakene. Uopplyste vedtak om IKT og sykehusbygg kan føre til store kostnader for samfunnet og helse- og omsorgstjenesten, som allerede må prioritere stramt.

Læringspunktene fra Stortingets uttalelser når det gjelder sammenslåingen av sykehus i Oslo, «Klinisk arbeidsplattform og outsourcing av IT-systemet i Helse Sør-Øst», benyttes ikke av de regionale helseforetakene i tilstrekkelig grad. Et dagsaktuelt eksempel er prosessen i forbindelse med Helseplattformen i Helse Midt-Norge. Her avdekkes både mangel på åpenhet, uklare ansvarsforhold og rollesammenblanding.

Stor variasjon i hva sykepleiere kan påta seg

Dersom motivet for oppgavedeling er økonomi uten hensyn til kvaliteten på tjenesten, kan det være i strid med loven. Oppgavedeling skjer naturlig ved endringer i kompetanse. Økt spesialisering etter utdanning fører til at sykepleiere i dag gjør oppgaver som tidligere var forbeholdt leger.

Etterutdanning er sentralt for å kunne oppdatere og utvikle egen kompetanse. Det er stor variasjon i hva sykepleiere kan påta seg ut ifra opplæring og spesialisering. Kompetanse- og teknologiutvikling fører til endringer i oppgaver mellom grupper og personer.

Lojaliteten skal ligge hos pasienten

Et tydelig ansvar er viktig på alle nivåer i helse- og omsorgstjenesten. Sykepleiere og annet helsepersonell plikter å kjenne sin egen kompetanse og jobbe innenfor denne.

Sykepleiere skal varsle ledelsen eller Helsetilsynet hvis de får oppgaver de ikke kan utføre forsvarlig. De skal også varsle hvis de ser at oppgaver gis til personell uten riktig kompetanse, som gjør tjenesten uforsvarlig. 

Helsepersonell skal ikke få oppgaver uten nødvendig opplæring og kompetanse. Hvis de får slike oppgaver, skal de nekte – for å unngå pasientskader. De skal alltid være lojale mot pasienten.

Lederens ansvar

Ledere har ansvaret for å organisere virksomheten forsvarlig og sørge for at sykepleiere kan oppfylle pliktene sine. Det betyr at de må sikre riktig kompetanse, tilstrekkelig personell og nødvendig medisinsk utstyr.

Lojaliteten til de økonomiske rammene opphever ikke plikten til å sørge for nødvendige tjenester med tilstrekkelig kvalitet. Både eiere (kommunene og regionale helseforetak) og ledere i helseforetaket skal være åpne om utfordringer i forbindelse med pasienttilbudet. På den måten er befolkningen og Stortinget informert om status i helse- og omsorgstjenesten. Ledere skal varsle eierne hvis de ikke har nok handlingsrom til å oppfylle lovkravene. 

Utfordringer i den offentlige helsetjenesten skal deles med allmennheten, siden den er offentlig eid og finansiert. Sykehusutvalget (NOU 2023: 8) understreket at regionale helseforetak ikke bryter lojalitetsplikten ved å varsle om at det mangler ressurser til pasienttilbudet. Dersom de ikke informerer om en slik situasjon, er risikoen at pasienttilbudet og fagmiljøer bygges ned uten nødvendig politisk debatt. Det kan medføre langsiktige og uheldige virkninger for befolkningens helsetjeneste. 

Virkninger av å redusere kvaliteten og kapasiteten i helse – og omsorgstjenesten 

Prioriteringer endrer ikke plikten til å gi forsvarlig og nødvendig helsehjelp. Diskusjoner om prioritering må handle om mer enn å kutte i pasientbehandling. Man må også se på hvordan helse- og omsorgstjenesten bruker samfunnets ressurser.

Oppgavedeling kan være en overordnet strategi, men må skje innenfor de lovbegrensninger Stortinget har vedtatt. At helsepersonell er involvert, er viktig for å få til gode arbeidsdelinger.

Svekket kvalitet og kapasitet i den offentlige helsetjenesten har store konsekvenser for både enkeltpersoner og samfunnet. Tilliten hos befolkningen og helsepersonell kan bli lavere. Det kan gjøre det vanskeligere å rekruttere og beholde viktig kompetanse. Gode helse- og omsorgstjenester begrenser sykefravær, bidrar til sysselsetting, bosetting, beredskap og sikkerhet. Et viktig spørsmål å diskutere er om det investeres nok penger i pasienttilbudet og i helsepersonell som gir helse- og omsorgstjenester. Kvaliteten og kapasiteten i helse- og omsorgstjenesten har betydning for alle sektorer.