Nå haster én ting mer enn noe annet i Gaza

Helsepersonell har lange tradisjoner for å stille egne behov for trygghet til side for å sikre helsehjelp i krise. Nå har leger og sykepleiere flyttet inn i sykehus i Gaza, samtidig som de ikke vet om sykehuset de jobber på, er det neste som blir bomba.

De gjør sitt ytterste for å redde liv, men har ikke medisiner. De prøver å redde liv, men kan miste elektrisiteten når som helst. De prøver å redde liv samtidig som bombene regner over dem. Noen ganger er det nettopp de selv som blir drept.

Det finnes ingenting som legitimerer angrep på sykehus. Ifølge WHO er totalt 46 av Gazas 72 helsefasiliteter, inkludert tolv av 35 sykehus, ute av drift. Sykehusene som fortsatt er i drift, er fullstendig overbelastet, både av skadde pasienter, men og mennesker som søker tilflukt fra bombene.

Med vantro ser jeg bombene regne over Gazas sykehus og ambulanser som blir stoppet av israelske krigskjøretøy. Den folkerettsstridige blokaden fører til at sykehusene går tomme for medisiner. Drivstoff som de er helt avhengig av for å drive aggregatene, slipper ikke inn. Nå slukkes lyset og varmen i kuvøsene. Respiratorene stenges ned. Konsekvensene vet vi altfor godt hva er. 

Humanitær katastrofe

Det er helt avgjørende at beskjeden fra Sykepleierforbundet, Legeforeningen og Psykologforeningen blir lyttet til. Jeg stiller meg bak våre modige og tydelige helsearbeidere i Norge når de skriver at «Helseinstitusjoner må ikke bombes, og helsepersonell må få gjøre jobben sin på en trygg måte uten å utsettes for fare. Dessverre har dette ikke blitt overholdt.»

Vi står nå overfor en humanitær katastrofe på Gaza. Flere millioner mennesker står i fare for å dø av skader, dehydrering og sult – uten noe trygt sted å flykte. En stor og ung befolkning påføres nye traumer.

Helsepersonell vet at mennesker dør når de blir bombet, men at de også dør når de ikke får helsehjelpen de trenger. Både de som trenger behandling etter skader, men også alle som til daglig trenger helsehjelp, mister nå livene sine. Det er gamle mennesker som ikke får medisinene sine, dialysen de er avhengig av for å overleve og kreftbehandlingen de tidligere har måttet reise til Vestbredden for å få.

Det er gravide kvinner som føder mens bombene faller, og det er kvinner som blir utført keisersnitt på uten narkose eller bedøvelse. Også i en krig har kreftpasienter behov for behandling. Også i en krig trenger mennesker med kroniske sykdommer medisinene sine. Også i en krig trenger kvinner trygge og sikre rammer å føde barna sine i.

Barna blir sviktet

På grunn av den ulovlige blokaden og det kontinuerlige bombardementet fra Israel melder Leger uten grenser at de har blitt tvunget til å stanse arbeidet i de medisinske, humanitære prosjektene på Gazastripen. Det er likevel noen leger inne i området.

Informasjonen som kommer ut, er at lagrene tømmes for smertestillende, livsnødvendige medisiner og medisinsk utstyr samtidig som bombingen og blokaden gjør det umulig å få inn mer medisinsk nødhjelp. 

Halvparten av de 2,3 millionene som bor i Gaza, er barn. Uskyldige barn opplever at voksne mennesker som egentlig skal være ansvarlig for tryggheten deres, bomber dem sønder og sammen. Om du er et 16 år gammelt barn som er født på Gaza, så går du nå gjennom din fjerde krig i livet. Barna på Gaza opplever å miste hele familien sin, og de opplever at helsepersonell som ikke vil noe annet enn å redde liv som kan reddes, ikke har medisinsk utstyr til å gjøre nettopp det.

Barna i Gaza opplever at andre voksne mennesker som kunne brukt makta si og stilt krav til å stanse bombene, ikke gjør det. Gazas barn blir fullstendig sviktet av de voksne som har ansvar, som har makta og som har myndighet til å stoppe overgrepet som nå pågår på et helt folk.