Ledelsen prøver å skyggelegge hva konflikten ved torakskirurgisk handler om

En helsesak som har versert mye i mediene siste tiden, er sammenslåingen av torakskirurgisk avdeling ved Oslo universitetssykehus (OUS). Det begynte som en sak om sommeravvikling og endte med at avdelingen mistet verdifull kompetanse i form av 16 intensivsykepleiere og fire operasjonssykepleiere. Hvordan kunne det skje?

Torakskirurgien har gjennom de siste ti årene redusert åpen hjertekirurgi i takt med medisinsk utvikling, flere invasive behandlinger (PCI) og bedre medikamenter. Det har derfor vært en langsiktig plan om å samle kirurgien på ett sted. Det er fornuftig og rasjonelt. Ansatte er enig i dette.

OUS har derfor lagt en plan for samling av torakskirurgi på Rikshospitalet fra 2025. Tillitsvalgte fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) har vært positive til dette, deltatt i arbeidet og stemt for planen i porteføljestyret som vedtar nye prosjekter i OUS. For å være tydelig: Det er ikke dette som har ført til oppsigelser.

Grovt underfinansiert

I budsjettprosessen for 2023 ble sykehusene grovt underfinansiert med tanke på prisvekst. Det ble et enormt søkelys på å få ned antallet årsverk. Det skulle helst skje i går. Utsiktene var verre enn noen gang, noe som fikk mange ledere til å handle i panikk.

Det ble lansert flere forslag til innsparing som gikk på bekostning av både ansatte og pasienter. Mange ble heldigvis aldri gjennomført. Det kom også fornuftige tiltak som ble gjennomført, og som viste seg å være en suksess.

Tiltaket som har blitt en katastrofe

Ett tiltak som ble gjennomført, og som ser ut til å ha blitt en katastrofe for driften, er sommersammenslåingen av torakskirurgisk avdeling på Ullevål og Rikshospitalet.

Kapasiteten ble redusert med 20 hjerteoperasjoner. Ullevål tok 43 slike operasjoner i sommerperioden i fjor. I år kan Rikshospitalet ta 20 flere enn i fjor sommer, mens Ullevål tar null. Plantallene på Ullevål var 40. Det betyr at 20 flere må stå i kø. En kø med relativt høy risiko for pasientenes helse.

Derfor sa sykepleiere opp

Dette er én side av saken, mens en annen er at beredskapen på traumesykehuset Ullevål svekkes. Ullevål skal håndtere alle traumer, men har ikke lenger kompetanse på hjerte-lungemaskin, såkalt ECMO-behandling. Behandlingen kan fremdeles startes på Ullevål, men man er avhengig av at intensivsykepleiere fra Rikshospitalet kommer for å håndtere den videre.

Deretter må man vente på intensivambulanse for å frakte pasienten til Rikshospitalet. Det er ikke bagatellmessig, men en risiko for pasienten. Hjertestanser under resuscitering kan ikke lenger sendes til Ullevål. Det går på tvers av hva intensivsykepleierne og operasjonssykepleierne mener er forsvarlig, og derfor sa de opp stillingens sine.

Ansvaret legges på sykepleierne

I mediene var arbeidsgiver OUS, representert ved avdelingsleder Arnt Fiane og klinikkleder Bjørn Bendz, ute og mente at grunnen til at man nå må vurdere å sende hjertesyke til Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) eller St. Olavs hospital, er personellmangel på grunn av en aksjon fra sykepleierne. De mener sågar at de kan bli nødt til å sende hjertesyke barn til utlandet.

Dette er ifølge dem sykepleiernes ansvar. For ordens skyld må vi legge til at hjertesyke barn opereres på Rikshospitalet, ikke på Ullevål – hvor oppsigelsene kom. Det er da man lurer på hvor grensen går for arbeidsgivers rett til å legge ansvar på ansatte.

En pasientsløyfe i grus

De omtalte sykepleierne sa ifra umiddelbart da forslaget om sommersammenslåing var lansert som innsparingsforslag. Det er en så stor risiko for pasientsikkerheten at det blir vi ikke med på. Det var tydelig kommunisert. Arbeidsgiver tok ikke de ansatte på alvor. Arbeidsgiver involverte ikke tillitsvalgte i prosessen. Resultatet ble en pasientsløyfe i grus.

Og så topper Fiane og Bendz det hele med å gå til mediene og skylde på sykepleierne. Ledelsen ved OUS har bekreftet overfor NSF at de ikke er enige med Fiane og Bendz i at dette er en aksjon fra sykepleiernes side. Vi har bedt ledelsen ved OUS om å dementere offentlig at ansatte har drevet en aksjon. Det nekter de.

Hva det egentlig handler om

Så hvor langt kan arbeidsgiver gå før noen sier stopp? Hvem har ansvar for å ha gode og ryddige endringsprosesser? Hvor mange ansatte skal gå på akkord med det de mener er forsvarlig pasientbehandling av frykt for å bli hengt ut? Ledelsen prøver å skyggelegge og glatte over hva saken handler om. Og de har langt på vei lykkes. Derfor må vi presisere følgende:

1. Det handler ikke om en fremtidig sammenslåing.
2. Det handler ikke om en aksjon fra ansatte for å få viljen sin.
3. Det handler ikke om manglende endringsvilje hos tillitsvalgte og ansatte.

Det handler tvert imot om ledere som ikke evner å kommunisere med ansatte, som bryter avtaleverket ved endringsprosesser og som ikke nøler med å kaste ansatte under bussen når det viser seg at det ikke gikk helt som man ønsket. Med fare for å være krass: Det kan se ut som om det handler om manglende evne til å lede.

Rydd opp!

Vi støtter at ansatte tør å heve stemmen når de ser at pasientsikkerheten står på spill. Når lederne ikke lytter, så støtter vi også at ansatte har rett til å si opp stillingen sin uten å bli svertet i mediene.

Vi skulle ønske at ledelsen ved OUS tar sitt ansvar og rydder opp i situasjonen for de ytterst få som står igjen, og at de ikke bruker lederkraften sin til å skape enda verre arbeidsforhold for sine ansatte.