Helseforetaksmodellen er pasientbusiness

Årsaken til at helseforetaksmodellen er butikkdrift med pasienter, bunner stort sett i at omsorg pleide å være kvinners ansvar. «Likestillingen» har dreid seg om at vi aper etter mannssamfunnets verdier. Omsorg er det «ingen» som vil ta i lenger, og alle som likevel bedriver omsorg, hjemme eller offentlig, blir lønnet lavt.

Omsorg tilhører ikke statusyrker, og sykepleiere får applaus og «sin lønn i himmelen». Det er sykepleiermangel og lærerflukt. Ingeniører, økonomer og så videre er tradisjonelle mannsyrker. Dette er statusyrker. Og her gjelder det å lykkes. Det vil si helst klatre til lederstillinger.

En handelsvare

Omsorg har blitt handelsvare. De som bedriver handelen, vil spare inn på ansatte og omkostninger for å tjene mer penger privat eller for å overholde idiotisk lave budsjetter. Og de som får til det, får fjær i hatten, status og høyere lønn.

Mange kommuner har fjernet selve ordet omsorg også. For nå skal det hete helse og mestring. Vi skal mestre, og vi skal klare oss selv i eget hjem, for da slipper samfunnet eller private å bedrive omsorg.

Jeg tenker at likestilling burde ha vært å videreføre kvinnelige verdier. Det vil si omsorg. Vi bør ikke satse på å konkurrere med og overgå menn i deres verden i å hoppe høyest, lengst, løpe og kjøre fortest og være mest mulig frampå for egen vinning. Men «omsorg» … fysj og føy, da, gitt.

Omsorg – noe negativt

Vi kvinner er dumme nok til å si: «Snille jenter kommer til himmelen, slemme jenter kommer så langt de vil».

Å være snill og omsorgsfull har blitt noe negativt. Jeg lurer på hvem som ikke trenger omsorg en gang i livet? Burde ikke samfunnet vårt satse på det, og spesielt på det? Så får de som konkurrerer for å vinne i mindre vesentlige øvelser, prioriteres kraftig ned.

Helse og omsorg er viktigst. Gudskjelov så heter det visst fremdeles Helse- og omsorgsdepartementet. Jeg håper i det minste at det hjelper.