– Sykepleie er et håndverk, det mener jeg fremdeles

«Syke mennesker helbredes ikke ved hjelp av snillhet, men medisinsk dyktighet», sa Ellen Sund Tuhus for 50 år siden.

Det var 1972, og hun ble fotografert og intervjuet i bildebladet Aktuell under tittelen «Hard hverdag for sykepleieren».

Fra hun kom trillende på sykkelen en tidlig høstmorgen, til hun avsluttet arbeidet på Rikshospitalets nevrokirurgiske avdeling klokken 16, beskrives en arbeidshverdag i en artikkel som lett kunne blitt publisert i 2023.

– De sliter med de samme utfordringene som vi gjorde den gang, sier hun i dag.

– Men noe har endret seg. Den voldsomme farten på behandlingen. Det har blitt for mye av det gode. Sykehuset har nesten blitt som et kjøpesenter, der blikket er rettet mot profitt og lønnsomhet. Ingen spør etter kvaliteten på det vi gjør for pasientene.

Det de ser, og det de trenger

Tuhus var nyutdannet da hun ble intervjuet for mer enn 50 år siden. Men hun hadde noe erfaring fra helsevesenet, siden hun var utdannet hjelpepleier og hadde jobbet som det i knapt to år.

I 1968 begynte hun på sykepleierskolen.

– Der lærte jeg den grunnleggende pleien, eller håndverket, som jeg kaller det, forteller hun.

– Jeg er fremdeles opptatt av at sykepleie er et håndverk. Det er det pasienter og pårørende ser, og som de trenger.

Det håndverket fikk hun god bruk for da hun mot slutten av sykepleierskolen fikk praksis på nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet.

Der skulle hun bli i nesten 40 år. Først som elev, så som sykepleier og senere avdelingssykepleier.

– Det fenget meg, forklarer hun.

– Jeg så at pasientene der trengte sykepleie.

Fag trumfet alt

Den gangen kom mange hodeskader til Rikshospitalet. I tillegg til hjernesvulster, hjerneblødninger og ulike tilstander i nakke og rygg. Men det var ingen CT eller MR som presist kunne fremstille forholdene inne i kroppen på bilder.

Det stilte store krav til sykepleiernes evner til å observere.

– Legene var helt avhengige av grundige observasjoner, sier hun, og ramser opp bevissthet, bevegelighet, pupiller og respirasjon.

– Både grad og kvalitet.

I dag viser hun til hva Florence Nightingale skrev i Håndbok i sykepleie:

– Hvis en sykepleier ikke kan observere, har hun ingenting i sykepleien å gjøre. Det er som jeg skulle sagt det selv.

Rikshospitalet fikk sin første CT-maskin i 1977 og sin første MR-maskin i 1987.

Fikk undervisning

Hun ble stilt store krav til som elev. Det var en streng avdelingssøster som krevde at hun kunne gjøre tiltak og vise initiativ. 

– Det var utfordrende, men jeg likte faget, sier hun.

– Jeg visste at her ville jeg jobbe.

Hun forteller at faget sto sentralt. 

– Hvis du kunne det, ble du respektert.

Legene var opptatt av å dele kunnskap og hadde undervisende visitter.

– De så det som livsnødvendig for pasientene at vi kunne faget vårt, forteller hun.

– De måtte føle seg trygge når de gikk ut av rommet.

Mangel på tid

1972 var et brytningsår for sykepleie i Norge. Det var første gang sykepleierne gikk til streik, gjennom Sykepleieraksjonen. Den førte til at sykepleiernes lønns- og arbeidsforhold ble behandlet i en egen stortingsmelding, og sykepleierne fikk mye støtte både i media og i befolkningen.

Ellen Sund Tuhus hadde grunnlønn som sykepleier på 28 810 kroner i året.

Mangelen på sykepleiere var stor, og dette gjenspeiles også i artikkelen med Ellen Sund Tuhus. Da hun ble intervjuet, sto 20 nevrokirurgiske senger tomme fordi det manglet sykepleiere.

Til de 19 sengene som var i bruk, hadde avdelingen lenge hatt fem sykepleiere og to hjelpepleiere. Men Tuhus fortalte i artikkelen at de hadde fått tak i ytterligere fire sykepleiere: «Så bemanningssituasjonen begynner å nærme seg det normale for det antallet pasienter vi har nå».

Det vil si ni sykepleiere og to hjelpepleiere på 19 senger.

Noen av sengene var intermediærsenger fordi postoperativ ikke hadde kapasitet til å overvåke alle nyopererte. Pasientene kunne være svært syke, og særlig hjernesvulstpasientene kunne være voldsomt urolige.

Det var sengehester på alle sengene. Og var pasientene oppegående, var det ikke sjelden de måtte ut og lete etter dem.

Det Ellen Sund Tuhus beskrev som problemet i jobben hun elsket, var tid. Eller rettere sagt mangel på tid. Den stadige følelsen av å ikke få gjort fullgodt sykepleierarbeid.

Men hun var ikke den som klatret høyest på barrikadene. Hun var tydelig på utfordringene, men også på hvor hennes ansvar lå: hos pasientene.

– Det var pasientene jeg måtte svare for, sier hun i dag.

– Og de skulle vi ta godt vare på.

Var synlig leder

Allerede ett år etter reportasjen, i 1973, ble hun avdelingssykepleier. Men lenger opp i hierarkiet, det ville hun ikke.

– Jeg ville være nær pasientene, forteller hun.

Og sier hun nok ble sett på som litt bløthjertet overfor dem.

– Vi ble tatt for å holde pasientene for lenge. Men da sa en lege: «Det tar vi som et kompliment», forteller hun.

– Jeg har alltid vært veldig bevisst på at legene kan si at en pasient er ferdig. Men det er vi, sykepleierne, som ser hvordan pasienten har det. Det er mulig pasienter er medisinsk ferdigbehandlet, men det er ikke sikkert de er ferdig sykepleiet.

Som avdelingssykepleier var hun opptatt av å være en synlig leder.

– Det var nok til irritasjon for noen og en trygghet for andre, sier hun og smiler.

Hun hilste på pasientene og presenterte seg som avdelingssykepleier. Hun ville at de skulle se ansiktet på sykepleieren med ansvaret. Den mer moderne tituleringen som leder er hun ikke så glad i.

– Jeg synes sykepleiere forsvinner litt når de heter ledere. Vi usynliggjør oss selv, og det tror jeg er et tap for sykepleiefaget.

Ville bli god i noe

På spørsmål om hvorfor hun ble i avdelingen i så mange år, sier hun at hun alltid har søkt trygghet.

– Med det mener jeg trygghet som kommer av å kontinuerlig tilegne seg ny kunnskap og kunne jobben sin.

Hun forteller at det var mange som ble på nevrokirurgen i 20, 30 og 40 år.

– Men jeg stagnerte ikke. Det var aldri en kjedelig dag, alltid nye utfordringer.

Etter hvert som ny teknologi gjorde det lettere å diagnostisere tidligere, og kirurgien ble mer netthendt, ble belastningen på pasientene mindre. De ble roligere og mindre krevende.

Men det var også mye trist, selv om utviklingen gikk fremover. Flere dødsfall.

– Hodeskadene var de tøffeste å ha med å gjøre, sier hun.

Pasientene kunne være urolige, ampre og aggressive.

– De var skadet i fylla, i slåsskamp eller sykkelulykker. Mange ganger tenkte jeg at jeg ville dra rundt på skoler og fortelle om det vi fikk se på avdelingen. Hvilke konsekvenser det å drikke eller ikke bruke hjelm kan få.

Klemte på pasientene

Det var en avdeling der leger og sykepleiere kom tett på pasientene.

– Legene ble sett på som så empatiske, forteller hun.

– De klemte pasientene i hendene og så dem dypt inn i øynene. Spurte hvordan de hadde det og hvilken dag det var. 

For pasientene var det nært, for legene var det matnyttig. Gjennom hendene og responsen fikk de et klart bilde på pasientens situasjon.

Blant kollegene – og på tvers av profesjonene – opplevde hun åpenhet og humor. Midt oppe i det alvorlige var det mye latter.

– Jeg husker det var veldig gøy å bruke bevissthetsgradering når vi holdt herrenes tale på julebord, sier hun.

– Det var et veldig utviklende sted, også menneskelig sett. Mange personligheter.

Tilbake som sykepleier

Mellom 1980 og 1994, da hun hadde små og mellomstore barn, jobbet hun halv stilling som sykepleier og tok ekstravakter i tillegg. Så ble hun avdelingssykepleier igjen.

Men hun var klar på at hun ville avslutte karrieren som vanlig sykepleier, ikke som leder.

I 2010 gjorde hun et ørlite geografisk beiteskifte.

– Jeg tenkte at jeg ikke ville være sykepleier på den avdelingen jeg hadde ledet, så derfor søkte jeg meg til nevrokirurgen på Ullevål, forteller hun.

«Kom opp, få hilse på deg, og så skal vi se om du er dugendes», sa avdelingssykepleieren der.

Hun fikk hospitere, så fikk hun beskjed. «Du er dugendes, du kan få jobbe her».

På Ullevål jobbet hun som sykepleier, med gradvis nedtrapping, frem til hun var 69 år.

– Det var annerledes, men givende, sier hun.

Hun kom tilbake til en hverdag hun kjente igjen fra 1970-tallet. Det var da mange år siden Ullevål hadde overtatt hodeskadene, og nå traff hun dem igjen, blant andre slåsskjempene som var kommet inn som øyeblikkelig hjelp i løpet av natten.

Nå var årslønnen hennes i 100 prosent stilling rundt 500 000 kroner. Det vil si 17 ganger mer enn i 1972.

Hun var fremdeles opptatt av lønn, men som hun sa i artikkelen i Aktuell, så handlet det ikke om pengene, men om prinsippet. Om at sykepleierne skal verdsettes for det harde arbeidet de gjør.

Kastet hetten

Også på Ullevål måtte hun utvikle seg faglig. Dokumentere på data, føre elektronisk kurve.

Og nå var for lengst kjole og hette byttet ut med bukse og kittel.

Mens uniformen hun bar i 1972, rent visuelt viste at hun var sykepleier, ikke elev eller noe annet, var den nå felles.

– Jeg likte å ha en rolle, en funksjon, forklarer hun.

– Jeg så rollen i bekledningen. Den signaliserte at jeg var profesjonell sykepleier. Jeg opplevde at det var viktig for pasienter og pårørende å vite hvem de snakket med. Det trygget dem.

Hette var hun den siste som sluttet med.

– Jeg opplevde at hetten gjorde noe med kommunikasjonen eller situasjonen, sier hun og ser på bildene fra den gangen.

Men så overhørte hun en overlege som syntes sykepleierne var så søte med hette.

– Da kastet jeg den, sier hun.

– Må ikke glemme faget

I 2015 hadde hun sin siste vakt. Akkurat som hun sa til Aktuell i 1972, syntes hun det var stimulerende og verdifullt å lære noe nytt om mennesker hver dag.

Hun har med årene møtt utfordringer i form av New Public Management, samhandlingsreform og et stadig mer effektivt helsevesen. Der spørsmålet om når pasienten kan skrives ut, stilles første dag de ligger på post. Hun legger ikke skjul på at det til tider var tøft.

– Det gir dårlige odds for sykepleien og er heller ikke bra for personalet. Jeg synes det er en stygg måte å behandle pasienter på. Og jeg opplever at sykepleierne noen ganger blir like hektiske som systemet, sier hun.

– Vi må ikke glemme faget vårt. Sykepleierne må faktisk blåse litt i økonomien og tale pasientene sak, sier Ellen Sund Tuhus.

Akkurat som da hun som nyutdannet var krystallklar på at det er myndighetene som må ta ansvaret for at folk får den medisinske behandlingen og servicen de har krav på.

Så hva tenker hun i dag når hun ser seg selv i tekst og bilder anno 1972?

Hun ser opp og sier:

– Fy søren så reflektert jeg var!