– Ikke alle nås via Dagsrevyen eller Digipost

– Mange er faktisk ikke så privilegerte at de kan møte opp hos fastlegen midt i arbeidstiden en tilfeldig hverdag for å ta en celleprøve.

Sykepleier og førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde, Thea Beate Brevik, har nok av eksempler på barrierer som bidrar til at kvinner med innvandrerbakgrunn er underrepresentert når det gjelder screening for bryst- og livmorhalskreft.

– Har du for eksempel en sterk religiøs overbevisning om at en gud uansett bestemmer, kan en kreftscreening oppleves som meningsløs. Og kommer du fra et land der folk – ofte med god grunn – er skeptiske til myndighetene, kan det påvirke hvordan øvrighetens oppfordringer om helsesjekk tas imot.

Kulturelle forskjeller

Brevik var ferdig utdannet sykepleier i 2013 og har lang fartstid fra kirurgisk avdeling ved sykehuset i Molde. Det var her hennes interesse for innvandreres møte med norsk helsevesen først ble vekket.

På kirurgen så Brevik hvordan mange slet med å forstå informasjonen som ble gitt.

– I den daglige kommunikasjon kunne språket bli utfordrende. Ofte visste vi ikke hvor mye informasjon som faktisk nådde frem.

I tillegg til språklige utfordringer kunne kulturelle forskjeller kreve tilpassinger. For eksempel kunne pre- og postoperative forberedelser kollidere med religiøse regler for faste.

Brevik så derimot at samtaler med pasientene og relativt enkle tilpasninger kunne ha effekt.

– Rutinene på en sykehusavdeling kan være veldig rigide, men ofte er det ikke så mye som skal til om man er villig til å møte pasientene der de er. For eksempel går det an å legge til rette for at også nattevakter kan servere mat, dersom pasienten faster på dagtid.

Barrierer

Kvinner med minoritetsbakgrunn har relativ lav deltakelse i screeningprogrammer for kreft i livmorhals og bryst. Dette gjelder både i Norge og andre land som har slike tilbud. En konsekvens av dette er at disse kvinnene også har vesentlig høyere dødelighet for disse kreftformene.

Denne tematikken har Brevik sunket dypt inn i, og 28. juni forsvarte hun sin avhandling «Educational interventions on breast and cervical cancer screening» ved Høyskolen i Molde.

I doktorgradsarbeidet har hun foretatt tre systematiske litteraturstudier av internasjonal forskning på tiltak som kan få flere innvandrerkvinner til å sjekke seg.

– Vi ser at om myndighetene bare informerer i tradisjonelle kanaler om at du må gjøre slik og slik, så har det liten effekt for visse grupper.

– Dersom man avklarer hvilke barrierer som finnes, så kan man tilpasse kommunikasjonen og kanalene bedre etter dette.

Bevissthet om enkelt, klart språk, forklaring av fagtermer og bruk av grafisk informasjon er noen grep som ifølge Brevik kan bidra til å senke terskelen og øke forståelsen hos minoritetsgrupper.

Hun understreker også betydningen av å være på plattformer målgruppene selv bruker.

– Ikke alle nås via Dagsrevyen eller Digipost. Ikke alle er jevnlig innom Helsenorge.no eller vg.no, påminner hun.

Erfaringer fra pandemien

Under koronapandemien ble problematikken fort tydelig, og viktig informasjon nådde i mindre grad frem til visse innvandrergrupper. Dette til tross for nærmest daglige pressekonferanser direkteoverført på NRK og fyldig informasjon på nasjonale helsemyndigheters nettsider.

Etter hvert begynte man med mer spesialtilpassede tiltak. Man oppsøkte målgruppene mer på deres hjemmebane, og begynte å kommunisere via utvalgte sosiale medier som WhatsApp og Facebook.

Informasjon om smittevern, testing og vaksinering ble dessuten oversatt til flere språk.

– Da jeg begynte doktorgradsarbeidet i 2019 var det veldig lite helseinfo tilgjengelig på andre språk enn norsk, samisk og engelsk. Under og i kjølvannet av pandemien har det skjedde en enorm fremgang her, synes Brevik.

Må involveres

Brevik er opptatt av at man i større grad involverer dem det gjelder for å nå ut med viktig helseinformasjon.

– Man må inn i innvandrerbefolkningen og kartlegge hvilke barrierer som finnes. Så kan man sette i verk egnede tiltak, sier hun.

– Det kan være det er organisasjoner, lederfigurer, frivillige, menigheter og ulike sosiale møteplasser man kan alliere seg med for å styrke troverdigheten til informasjonen som skal formidles.

En av studiene Brevik så på, viste for eksempel at bruk frisører til å snakke om viktigheten av screening, økte deltakelsen på mammografi i den aktuelle gruppen med 33 prosent.

Ifølge Brevik er tilpasning av tid og sted for screeningtilbudet også et effektivt virkemiddel.

For å illustrere viser hun til hvordan en del innvandrerkvinner er i kontakt med helsestasjoner. Dette møtepunktet mellom målgruppe og helsevesen kan brukes til å informere om betydningen av kreftscreening.

Alle har dessuten ikke mulighet til å møte opp på dagtid hos fastlegen sin for livmorhalsscreening, enten det skyldes omsorgsoppgaver, jobb eller transportutfordringer.

– Om en fastlege kan tilby screening på kveldstid visse dager, så vil det være til hjelp for mange. Enkelte steder har man blitt flinkere til å tilby mammografi på kveldstid, og det finnes mammografibusser som reiser rundt for å gjøre tilbudet mer tilgjengelig.

Koster å la være

Selv om Brevik har sett på tiltak spesifikt rettet mot innvandrerkvinner og kreftscreening, mener hun problematikken og funnene også er relevante for andre områder.

– Da vi gikk gjennom forskningsfeltet, så vi at mye er direkte overførbart til mange andre sykdommer, sier hun, og peker på erfaringene fra pandemien.

– Visse innvandrergrupper hadde mindre grad av testing og vaksinering. Da helsemyndighetene begynte med spesialtilpassede tiltak, så de at det hadde stor effekt.

Spesialtilpassede tiltak krever ressurser, men Brevik minner om at det fort blir langt mer kostbart å la være.

– Kreft krever mye. Det viktigste er selvsagt lidelsene for pasienter og pårørende, men også for samfunnet er det viktig å oppdage livmorhalskreft og brystkreft tidlig, sier hun.

– Å øke andelen innvandrerkvinner som tar mammografi og celleprøve fra livmorhalsen, vil derfor være i alles interesse.