– To glass Canepa og én grønn ert brakte meg til himmels

Jeg vet ikke hva som fikk meg til å tenke på en gammel filmtittel her om dagen. Som ung gutt så jeg den svenske filmen «Änglar – finns dom?» (1961) med Jarl Kulle og Christina Schollin i hovedrollene. Jeg husker at vi ungguttene satt der på de harde langbenkene på Egdehall og fikk et ørlite glimt av den «svenske synden». Men der var ikke det jeg skulle snakke om.

Nå da jeg opplevd hva det vil si å være virkelig, alvorlig, syk, kan jeg svare bekreftende på spørsmålet i filmens tittel: «Obetinget!», for å sitere Olav Duun. For jeg har møtt dem – englene. Ikke av den sorten som daler ned i skjul ved juletider. Nei, jeg har møtt dem som mennesker, av kjøtt og blod, som med sin faglige dyktighet, menneskekunnskap og inderlige godhet var med på å få meg på beina igjen.

Ble alvorlig syk

Det er påske 2004 på Ullevål sykehus, kort tid etter en alvorlig ryggmargsoperasjon. Jeg ligger der uten å kunne røre bena. Jeg får antibiotika gjennom kanyler i håndleddet, har surstoffslange i nesa, morfinsprøyte i rumpa og bleie i en av sykehusets romslige dameunderbukser med bein. Livet er kjipt.

Kommer jeg til å gå igjen? Natta er full av vonde drømmer. Sist natt drømte jeg at jeg lå på lekeplassen på Trasop skole, like bortenfor flaggstanga, uten å kunne røre meg, uten å kunne rope på hjelp. Og folk bare passerte.

Så ligger jeg der og skal prøve å få i meg et påskemåltid. Det er vanskelig nok med tallerkenen på et brett i nesehøyde. Jeg skimter uklart noen grønne flekker på tallerkenen og aner at det er erter. Da skjer det forunderlige. Engelen Marit kommer flagrende inn i synsfeltet og lander fjærlett på sengekanten. Hun plukker opp en villfaren grønn ert og sier med fløyel i stemmen: «Nils, har du lyst på et glass vin?»

Mens jeg ligger der, kommer nok en grønn ert på avveie.

«Men går det an da?» får jeg frem over dynekanten.

«Ja da, det går an. Det er påske vet du.»

Og så skjenker hun i et romslig glass søramerikansk rødvin, knekker et sugerør og stikker den ene enden i glasset og den andre i min munn. Og så ligger jeg der og slurper i meg foredlet druesaft mens jeg føler at livet langsomt vender tilbake.

Etter en stund er hun tilbake.

«Vil du ha påfyll Nils?»

«Ja, takk», sukker jeg tilfreds.

Dette ble min nattverd denne underlige påsken på Ullevål sykehus: To glass Canepa og en grønn ert. Og med dette, et gryende håp om fremtiden. Og i sin himmel sitter Vårherre og rugger på sitt eldgamle hode:

«Du Marit, du Marit. Du har sannelig taket på det. Jeg skal skrive deg opp i den store boken min, jeg.»

For ytterligere å overbevise dere om englers eksistens, kunne jeg fortalt dette om mitt uforglemmelige møte med engelen Esther fra Chile og en stoffbelastet kriminell engel fra Oslo Vest. Men da hadde dette blitt en ren preken. Og det var jo ikke meningen.

Men takk for at dere ville høre på meg