fbpx – Dette er min hyllest til sykepleierne Hopp til hovedinnhold

– Dette er min hyllest til sykepleierne

Bildet viser Marianne Rustad Carlsen på Ullevål sykehus. Hun ligger i sengen med pustemaskin.

– Det sies at håpet er lysegrønt. For meg er håpet kledd i grønt, blått og gult og bærer masker. Når mørket truer med å kvele meg, så er dere der og danner en livslinje tilbake til livet mitt. Heltene i helsevesenet. Dere må ikke glemmes når pandemien er over, skriver Marianne Rustad Carlsen.

«Jeg ser at sykepleierne som må sitte inne hos meg, sliter med å ha på seg de stramme maskene sine. Det svir og klør, forteller en av dem. De ofrer så mye for at vi skal overleve.»

Dette skriver jeg i boken «Koronaens ansikt» der jeg beskriver hvordan det var å ligge alvorlig syk på Ullevål sykehus med covid-19 i 27 døgn. Boka er tilegnet mine døtre som fikk meg inn på sykehus i tide – 4. april 2020 – og heltene i helsevesenet som reddet meg. Dere.

Bildet viser Marianne Rustad Carlsen som journalist og på jobb for NRK

Jeg er 61 år gammel og journalist. Til daglig jobber jeg som reporter i NRK, og jeg trodde aldri at jeg skulle bli en del av statistikken «alvorlig syk med korona på sykehus». Men det ble jeg, og det var ingen som kunne fortelle meg prognosen min da jeg var som sykest, men jeg hadde alltid dere – heltene i helsevesenet som satt inne på rommet og passet på meg.

Dere var sykepleiere som måtte bære tunge drakter, ubehagelige masker, briller og hansker. Dere måtte følge med på apparatene som overvåket meg, ta blodprøver fra arteriekranen mange ganger om dagen for å passe på at jeg hadde nok oksygen i blodet, overvåke minutt for minutt om jeg ble verre og måtte over på respirator. Faglig dyktige mennesker som bare hadde et mål: At jeg skulle overleve. At jeg skulle bli frisk.

Trodde jeg skulle dø

Jeg var så syk at jeg trodde jeg skulle dø, og spesielt en av nettene var jeg helt sikker på det. Lungene sviktet meg, kroppen var ikke på lag med meg lenger. Fotsoldatene som skulle forsvare kroppen min mot dette viruset, denne pandemien, hadde tydeligvis sluttet fred med viruset.

Og jeg var naiv i forkant. Jeg trodde ikke at en som meg – en energisk og aktiv 61 år gammel yrkeskvinne som hadde født tre barn – kunne bli så syk av covid-19. Jeg jobber, som sagt, til daglig i NRK og hadde skrevet flere saker om korona. Jeg laget en sak i Dagsrevyen om Italia som stengte, og jeg så bildene som kom inn fra overfylte sykehus der, men tenkte aldri at dette var noe som kunne ramme meg. Jeg laget en sak om Holmenkollen skifestival som måtte avlyses og unge som trosset rådene og reiste dit for å feste likevel. I likhet med dem tenkte jeg ikke at dette rammet andre enn de veldig gamle.

Jeg tenkte som så mange andre at det er de gamle og de alvorlig syke som rammes hardt. Så ble vi en familie der alle fire fikk korona. Og to av oss måtte legges inn på sykehus.

Ingen visste den gangen at smitte kunne henge igjen i luften.

Vi var en del av den første bølgen. Mannen min hadde vært på fotballkamp i England før reiserestriksjonene kom. Det var lenge før det ble høy smitte her i Norge eller i England.

Mannen min hadde mange av symptomene på covid-19, likevel ble han ikke testet. Det var ikke slik den gangen. Så han ble liggende hjemme som var det myndighetene bestemte. Han skulle pleies hjemme og bare komme inn på sykehus hvis han fikk pusteproblemer. Jeg ble en amatørpleier. Med papirmaske og hansker gjorde jeg så godt jeg kunne. Isolert i hjemmet. Etter hvert som han ble sykere og ikke hentet maten og drikken utenfor døren på rommet som var blitt hans sykestue, og han ikke svarte på mobilen, måtte jeg åpne døren og sjekke at han var i live. Så ble han så syk at han måtte hentes i ambulanse.

Jeg som hadde vært pleieren hans hjemme, ble utsatt for mye smitte. Og jeg ble alvorlig syk jeg også. Selv om jeg brukte en papirmaske og hansker, forble jeg en amatør. Ingen visste den gangen at smitte kunne henge igjen i luften hvis rommene ikke ble luftet. Han hadde høy feber, så noe vindu ble aldri åpnet i rommet hans. Vi fikk vite at smitte gikk videre hvis man hostet og nøs og tok på gjenstander. Nå vet vi bedre.

Dere ofrer alt

I boka «Koronaens ansikt» forteller jeg ikke bare om hvor skremmende det var å være så syk, men også om dere sykepleiere som ofret så mye. Som står på døgnet rundt for at sånne som meg skal klare seg og overleve dette nifse viruset som nå har blitt en pandemi verden over.

Hver dag når – jeg nå hører at smitten stiger og at flere legges inn på sykehus – så tenker jeg på dere. Kledd i blå, gule og grønne beskyttelsesdrakter – med masker og briller. Dere som står i denne kampen mot covid-19 hver dag, hver kveld og hver natt. Sykehusene blir fullere, og folk overholder ikke smittereglene. Mange gir blaffen. Det rammer ikke bare dem som blir alvorlig syke slik som jeg ble. Det rammer også dere – dere som jobber døgnet rundt, som jobber ekstravakter og som utsetter dere for smitte. Dere må pleie alvorlig syke, ta farvel med pasienter som ikke greier seg, og dere må ofre tiden dere kunne hatt med familie og venner.

Nå ser jeg at antallet innleggelser nærmer seg toppmåneden april da jeg ble lagt inn. Og jeg føler med dere og beundrer jobben dere gjør. Og jeg blir nesten sint på alle som ikke følger reglene og dermed kanskje sprer smitten. Jeg må innrømme at mens jeg skrev boken min, trodde jeg pandemien skulle være over og at mine tanker rundt det å være så syk ville være uaktuelle. Så feil jeg tok.

Jeg vil gjerne sitere litt mer fra boken min:

«Disse flotte helsearbeiderne må̊ ikke glemmes når koronatiden er over. Alle må huske hvor mye de ofrer nå. Mange av dem hadde egentlig fri, men meldte seg på jobb likevel. Flere av dem har bare halve eller kvarte stillinger, men nå står de på døgnet rundt. De utsetter seg for smitte. Jeg har lest at både spanske og italienske helsearbeidere har måttet bøte med livet. Det er nok derfor de som omgir meg er kledd i store drakter og det som må̊ være veldig ubehagelige masker. For å ikke bli smittet selv og bære med seg smitten videre til andre pasienter.»

Det var et mareritt

Hvordan var det å ligge 27 dager på Ullevål sykehus og kjempe for livet? Mange spør meg om det. Ofte tenker jeg: «Hva er det egentlig jeg har vært med på?». Det føles virkelig og uvirkelig på samme tid. Men svaret er tydelig:

Det var et helvete. Det var et mareritt. Det var skremmende. Det er ikke ofte jeg bruker så sterke ord, men det passer her. Jeg lå inne i en stor maske og fikk 12–13 liter oksygen i minuttet på det verste. Veldig lenge trengte jeg mye oksygen. Det var en nifs opplevelse. Og jeg var livredd. Det har ikke vært lett å skrive denne boken og på en måte gå gjennom på nytt de følelsene og tankene jeg hadde i de ukene jeg var så syk.

Jeg lå med tre forskjellige masker og en nesegrime på slutten.

Til daglig tar man jo ofte oksygen for gitt, og pusten er noe man ikke tenker så mye over. Når man blir så oksygentrengende som jeg ble, skjønner man hvor mye av kroppen som drives av oksygen. Jeg fikk tilført mye oksygen gjennom en stor maske. Og det ga ikke bare en følelse av frykt, men jeg følte meg også veldig innestengt i masken. Jeg lå med tre forskjellige masker og en nesegrime på slutten.

Jeg slapp heldigvis å legges på respirator, men jeg befant meg i grenseland og det ble vurdert flere ganger. Dere passet på meg og tok prøver fra arteriekranen på håndleddet mitt ofte for å følge med på blodgassen slik at dere skulle vite hvis det ble verre og jeg måtte intuberes og legges i koma. Fordi Norge hadde stengt, så var det nok leger, sykepleiere og fysioterapeuter til å vurdere meg, passe på meg og hjelpe meg. Hvis jeg hadde blitt så syk som jeg var i Stockholm, London eller New York, ville jeg trolig blitt lagt på respirator med en gang. For der hadde de ikke nok helsepersonell til å ta de riktige avgjørelsene som de kunne ta i min situasjon. Det er et tankekors.

Dere lærte mye

Mange av dem som ikke hadde lært å ta slike prøver på en arteriekran, fikk lære. Jeg ble spurt om det var i orden for meg. Og selvsagt svarte jeg «ja». Dere strakk dere så langt alle sammen. Dere lærte nye ting, passet på meg hvert minutt, stilte opp på ekstravakter. Det var påske i løpet av den tiden jeg lå der, men selv om dere hadde fri, stilte dere på vakt. Også de som bare hadde deltidsstillinger og som gjerne vill hatt fulle stillinger, stilte opp 110 prosent da det gjaldt som verst. Behovet for hjelpen deres var stort. Dere ofret alt. Og gjør det fortsatt.

Jeg vil fortelle hvordan det var å være så syk for å gi koronaen et ansikt.

Hvorfor skriver jeg bok? Jeg har kalt den «koronaens ansikt» nettopp fordi jeg vil gi sykdommen et ansikt. Det er viktig for meg å fortelle hvordan det var å være så syk – å gi korona et ansikt slik at alle skjønner at det er viktig å følge reglene, holde avstand og ta smitterisikoen på alvor. Ikke bare for seg selv, men for alle som kan bli så syke som jeg var og for dere som gir alt hver dag. Hvis sykehusene blir overbelastet, går det ikke bare på pasientsikkerheten løs, det går også ut over arbeidsdagene deres. Det vet vi fra andre land.

Jeg fikk trøst og smil

Kjære sykepleiere. Dere fylte mine mange, lange dager på sykehus med trøst og smil. Jeg husker godt den første gangen jeg ble vasket. Det ga en følelse av luksus. Og jeg husker sykepleieren som «reddet» håret mitt som etterhvert ble til en eneste stor floke. Tålmodig tok hun for seg ett og ett hårstrå. Eller sykepleieren som gikk ut på sin fritid etter vakt og kjøpte briller til meg fordi brillene knakk under masken. Hennes hjelpsomhet gjorde at jeg kunne se, for jeg har brillestyrke + 4,25 og ser ikke mye uten linser eller briller.

Hver gang jeg skulle på toalettet måtte dere kople oksygen over på en beholder, fjerne gummiknottene til hjerteovervåkningen, hjelpe meg ut av sengen, støtte meg til toalettet, vente, følge meg tilbake, kople om oksygenet og sette på alle overvåkningsapparatene igjen. Og så måtte dere sjekke at alt var som det skulle og sette opp oksygenmengden fordi jeg svært ofte sank i metning. Takk for at dere var der. Ikke med et blikk eller en kommentar viste dere at dette var slitsomt.

Jeg var redd

Hvordan var det å ha covid-19?

Det var skremmende – det å ikke kunne puste på egen hånd. Det å trenge 12–13 liter oksygen på det verste og ha på en stor maske som kunne gi opptil 15 liter. Å være redd for å dø. Å være redd for å bli lagt på respirator og bli lagt i koma. Å oppleve at lungene sviktet meg, at alt jeg fikk i meg kom ut igjen, at kroppen var feberhet dag etter dag. At jeg ikke hadde nok oksygen til å snakke ordentlig. At jeg ikke klarte å komme meg opp av sengen og gå noen få meter til toalettet uten at oksygenmetningen sank selv om dere bar med en beholder med oksygen og hjalp meg med å gå.

Jeg blir uvel hver gang noen forsøker å vifte vekk denne sykdommen som om det er en vanlig influensa. Både dere og jeg vet at det ikke er det. At dette viruset fester seg med taggene sine til lungene, klyper seg fast og fyller lungene med virus. Jeg hadde det man nå etterhvert kaller «hvite lunger». Begge lungene mine så hvite ut fordi de var fylt med virus. En bitte liten sort prikk på den ene siden av den ene lungen fortalte at det faktisk var en lunge.

Jeg husker at jeg ofte spurte dere da jeg etter hvert kunne snakke i hele setninger: «Skal du ikke ha fri snart?». Jeg lå der i sengen og sa god natt til en sykepleier, og en nattesøvn etter sa jeg god morgen til den samme sykepleieren. Jeg som selv jobber skiftarbeid, syntes dere hadde veldig tøffe skift. Men kanskje var det fordi det var krise og det var så stort behov for dere på jobb?

Jeg så bare øynene, men jeg husker dere selv om jeg aldri så dere ordentlig.

Jeg så bare øynene, men jeg husker dere selv om jeg aldri så dere ordentlig. Dere bar masker, briller og drakter, og det må ha vært – og må være – slitsomt og krevende. Jeg så øynene deres – milde og trøstende blikk. Hender som vasket meg, støttet meg, hjalp meg over på magen for at lungene skulle få endret stilling. Flinke sykepleiere som ordnet opp da arteriekranen min gikk tett to ganger. Milde stemmer alle de nettene jeg ikke greide å sove. Gode samtaler da jeg begynte å bli bedre og hadde nok oksygen til å greie å snakke i setninger. Sykepleiere som kom med heiarop da jeg for første gang skulle opp å gå med gåstol. Og da jeg ble opptatt av å høre musikk som døtrene mine hadde sunget inn for å muntre meg opp, hørte dere også tålmodig på sangene. Det er ikke rart at jeg har tilegnet boka mi til dere.

Bildet viser koronapasient Marianne Rustad Carlsen på Ullevål sykehus

Til slutt vil jeg gjerne sitere litt mer fra boken min. Dette var noe jeg faktisk formulerte i hodet mens jeg lå der i sengen på avdeling covid-19 intermediær på Ullevål sykehus og følte takknemligheten over hvordan dere sto på – både sykepleiere, leger og fysioterapeuter:

«Det sies at håpet er lysegrønt. For meg er håpet kledd i grønt, blått og gult og bærer masker. Når mørket truer med å kvele meg, så er dere der og danner en livslinje tilbake til livet mitt. Heltene i helsevesenet. Dere må̊ ikke glemmes når pandemien er over.»

Takk!

0 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse