– Jeg fikk hjertestans og pacemaker

Det var lørdag kveld, og det var fullt av folk ved legevakta i Trondheim. Jeg hadde trukket lapp nummer 57. For noen minutter siden hadde 35 blitt ropt opp, så det var mye som tydet på at dette ville ta tid.

En eldre mann som blødde neseblod, satt med en diger papirrull på fanget og en bøtte på gulvet mens kona prøvde å trøste ham så godt hun kunne.

Et sted i nærheten gikk et helikopter inn for landing, og av erfaring visste jeg at nå kunne det bli enda mer venting, for legene pleide å bli tilkalt ved akutte tilfeller. Jeg håpet i alle fall å slippe til før nattklubbene stengte og de som hadde fått glass knust i ansiktet begynte å strømme på.

Rett foran meg, på venteværelse, satt en asiatisk familie bestående av mor, far og ei jente på 4–5 år. Den lille jenta hadde langt mørkt hår, brune øyne og et smil som kunne få den mest sindige trønder til å smelte.

Etter det jeg fikk med meg, så hadde hun syklet seg av. Hun hadde en stor plasterlapp rett over det ene øyet.

– Dette kan ta tid, sa kona til han som blødde neseblod.

– Ja, det ser slik ut. Har dere vært her lenge? spurte jeg.

– Et par timer, og så er det ikke så mye som en kopp kaffe å få, svarte hun.

– Det skal jeg fikse, svarte jeg. Borte i gangen hadde jeg sett at det sto en kaffeautomat, og etter litt plunder kom jeg tilbake med en rykende varm kopp kaffe og en sjokolade som jeg ga til damen. Og hun reagerte som om hun hadde vunnet i lotto. 

Jeg hadde egentlig automatfobi, og en gang på Oppdal tabbet jeg meg skikkelig ut. Det var en telefonautomat inne på kafeen, så jeg la på penger og slo et nummer, men hørte ikke en lyd. Etter tre mislykkede forsøk så jeg en mann reise seg. Han kom bort til meg, og med et lurt smil om munnen sa han: 

– Det der trur æ itj går gitt, og så oppdaget jeg hva jeg holdt på med.

Rett ved telefonen var det en kroneautomat fra redningsselskapet, og jeg hadde prestert det kunststykket å legge penger på den mens jeg sto med telefonrøret i hånda. Både mannen og jeg knakk sammen, og akkurat da angret jeg. Jeg skulle ha tenkt meg om og visst litt mer om hvordan man taklet ufrivillig vannlating. 

«Jan Pedersen til Legevakta!». Jeg kom meg opp og gikk inn i mottakelsen hvor jeg ble møtt av en pleier.

Jeg rakte frem hånden for en hilsen, men så ble alt svart, og jeg husker ikke mer før jeg hørte noen som snakket til meg fra et sted langt borte.

– Pedersen. Kom tilbake til oss. Hører du meg?

Jeg gjorde det, men forsto ikke mye av hva som foregikk annet enn at jeg lå på en seng med masse folk rundt meg. Jeg hadde vanvittig vondt i brystet. Jeg la også merke til at det var festet en del ledninger til kroppen min.

– Hva har hendt? Jeg måtte anstrenge meg for å greie å snakke. 

En av pleierskene hentet en stol og satte seg ved siden av senga mi. Hun kunne vel være i 40-årene og skarret på r-ene. Det kjentes ut som om kroppen min ble revet i biter, men hennes gode og milde vesen gjorde at jeg greide å roe meg litt.

– Hjertet ditt stoppet, så vi satte i gang med HLR (hjerte- og lungeredning). Da det ikke hjalp, fikk du noen runder med hjertestarteren, og etter en tre fire forsøk begynte hjertet å slå igjen.

Jeg skjønte sånn omtrent hva hun sa, men det virket utrolig skummelt at hjertet mitt hadde stanset. Visst var kreftsykdommen forferdelig, men dette var jo mange lysår unna.

Noe annet var de voldsomme smertene i brystet, og jeg ba henne forklare meg det.

– Når vi foretar hjertekompresjoner, er det en stor belastning for ribbeina, og det kan oppstå brudd, men det skal vi sjekke senere.

Jeg hørte bare noe av setningen før jeg ble borte igjen. Da jeg våknet, var det som om senga og hele rommet beveget seg. Det var vanskelig å bevege på hodet, men jeg så en masse ledninger og apparater rundt meg, og det pep hele tiden.

Jeg var både kvalm og døsen. Å røre på seg var umulig. Jeg lå bare rett ut – helt overlatt til personalet sin dyktighet.

Jeg fikk flashback. Timene med cellegiftbehandling passerte revy. Kraftløsheten var kommet tilbake. Kroppen spilte ikke på lag med meg lenger. Øynene ble sløvere og sløvere. Var det dette som het fatigue?

Underveis i kreftbehandlingen ble jeg gjort oppmerksom på at kombinasjonen cellegift og stråling kunne gi senskader, men håpet var å slippe unna de verste.

Slik hadde det imidlertid ikke gått, for etter avslutningen av kreftbehandlingen ble jeg operert for en hjernesvulst som heldigvis var godartet. Jeg ble også satt under behandling for nedsatt nyrefunksjon på grunn av strålebehandling, så nå var det visst bare to avdelinger på sykehuset hvor jeg ikke hadde vært innlagt – «Mor og Barn» og «Geriatrisk». 

Jeg var totalt utslitt. Hetetoktene kom som kastet på meg. Nattøy og sengetøy var klissvåte og hadde blitt skiftet to ganger den siste timen.

– Du skal snart få komme opp på avdelingen. Vi venter bare på at de skal gjøre klar der oppe.

Pleiersken – hun fra Bergen – var kommet tilbake.

– Hvilken avdeling da? spurte jeg.

– Hjerteavdelingen. Du skal få satt inn pacemaker i morgen, svarte hun.

Pacemaker … bare ordet hørtes forferdelig ut. Jeg visste at det var en dings som skulle ta over hvis hjertet mitt stanset, men at dette var nødvendig når jeg ikke var mer enn femti år, skremte vannet av meg.

En halvtime senere kom en portør og hentet meg. Jeg var glovarm og kjempet med sjokket over det jeg nettopp hadde fått vite.

Hvordan skulle jeg forholde meg til dette? Hodet kjentes tomt, men tankene raste av sted i en voldsom fart.

Portøren som kjørte meg, kunne vel være i 20 årene.

– Hva er det som rister slik, spurte jeg.

– De har lagt ned noen steiner i gulvet og laget to spor, men det er ikke særlig behagelig for de pasientene som har mye smerter fordi hjulene på senga havner midt oppe på dem.

– Hvilket geni er det som har pønsket ut dette, spurte jeg.

– Det høres kanskje merkelig ut, men det er for at blinde skal ha noe å orientere seg etter, svarte portøren.

Nå hadde jeg hørt det også og så for meg en person med hvit stokk som snirklet seg frem mellom alle steinene.

Det var dagen for operasjonen, og det hadde ikke blitt mange timer med søvn. Klokken gikk utrolig langsomt.

På nattbordet hadde jeg en boks med Coca-Cola og en pose potetgull. Problemet var bare det at jeg ikke fikk spise eller drikke etter klokka 24. Det er utrolig hvor lyst man får på noe dersom man ikke får lov til å spise det. Jeg fikk heller ikke røyke eller bruke snus, men der berget jeg bra, for det hadde jeg ikke begynt med enda.

Inne på operasjonsstua var alt gjort klart. Hjertekirurgen var en dame fra Østlandet i 50-årene. De andre var også damer som hadde forskjellige oppgaver under operasjonen.

Jeg regner med at de fleste pasientene er ganske nervøse før noe slikt, og det gjorde teamet sitt beste for å bøte på, for plutselig sa kirurgen til anestesisykepleieren:

– Vi har fått et lite problem. Det er ikke nok bedøvelse? Tror du vi kan gå ned til halv dose?

– Å, nei, svarte pleieren. Jeg ser at han bor i blokken ved siden av meg, og jeg tar ikke sjansen på å ha denne fyren rennende på døren min resten av livet.

Inngrepet var i gang. Jeg fikk lokalbedøvelse slik at jeg kunne følge litt med på hva de gjorde eller ikke gjorde.

Kirurgen hadde øyensynlig gjort dette før. Hun laget et snitt i huden – øverst på venstre side av brystkassen rett under kragebeinet – og der satte hun inn pacemakeren.

Det gikk ledninger derfra og inn i hjertet, og den ville sende ut impulser om hjertekamrenes frekvens ville falle under en viss grense og forhåpentligvis gjøre sitt til at jeg ikke fikk flere hjertestans.

Operasjonen var vellykket. Teamet holdt på å rydde etter seg, så nå var det tid for å spørre litt:

– Går det an å gjøre noen innstillinger på pacemakeren?

– Er det noe spesielt du tenker på?

– Ja. Jeg vil gjerne at du stiller den inn slik at jeg ikke greier å gjøre husarbeid, svarte jeg.

Det ble stille en stund, men så kom kirurgen og stilte seg ved senga mi.

– Herr Pedersen. Du er den dummeste pasienten vi har hatt på lenge. Hvis du ser deg rundt, så ser du at det bare er damer her. Jeg kommer til å stille inn pacemakeren slik at du føler trang til å vaske og rydde 24 timer i døgnet.

Jeg brøt ut i latter. Kroppen min hadde over lang tid vært en rustning som ikke slapp noe gjennom, men galgenhumoren hadde jeg i alle fall intakt, og den skulle jeg dyrke for alt den var verdt, for som det heter: «En god latter forlenger livet».

Da jeg kom inn på rommet, var romkameraten min – en mann i 80 årene – i ferd med å bli klargjort for hjemreise. En pleier hadde tatt kontakt med hjemmesykepleien, og nå holdt hun på å viderebringe beskjeder fra dem:

– Du vil få medisinene brakt hjem til deg. Det du må gjøre selv er å dra innom et apotek og kjøpe en «dosett».

– Det er ikke nødvendig, svarte mannen. Vi har et forhøyet dosete vi, la han til.

Jeg boret hodet ned i puta og lo. Dette var det andre latterutbruddet mitt i løpet av en time. For en luksus.