fbpx – Dette er min hyllest til hverdagsheltene Hopp til hovedinnhold

– Dette er min hyllest til hverdagsheltene

TAKKER: – De som jobber «på gølvet» på Ullevål, viste en arbeidskultur som sitter i veggene og i hjernene og hjertene til dem som jobber der, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat

– Forrige mandag fikk jeg et hjerteinfarkt. Jeg ble hentet av en ambulanse og kjørt til Ullevål sykehus. Jeg overlevde, takket være hverdagsheltene, skriver Markus Bossmeyer.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Dette er en hyllest til Ullevål sykehus, men ikke til papirflytterne og konsulentveldet som sitter bak gullkantede skrivebord eller på deilige hjemmekontorer.

Det litt skeive, slitte linoleumsgulvet på Ullevål er selve bakkenivået på Ullevål. Det er her kriser avverges og liv berges. Det er de som jobber her, jeg vil hylle. De fantastiske dyktige folkene på hjerteavdelingen som utøver sykepleiefaget på et nydelig – høyt – nivå.

Jeg følte meg trygg

Forrige mandag fikk jeg et hjerteinfarkt. Jeg ble hentet av en ambulanse og kjørt til Ullevål sykehus. Jeg overlevde, takket være hverdagsheltene.

De som jobber «på gølvet» på Ullevål, viste i dagene som fulgte, en arbeidskultur som sitter i veggene og i hjernene og hjertene til dem som jobber der.

De har også det lille ekstrasmilet.

De har også det lille ekstrasmilet og alt annet som gjør at jeg følte meg ivaretatt og trygg under mitt opphold på Ullevål. Og alt dette til tross av at pandemien må ha krevd så mye av dem.

De som har valgt å legge ned dette unike stedet, får nok problemer med å presse slike opplevelser inn i kalkuleringsark.

Dere er hverdagshelter

Jeg meldte meg ikke inn i Redd Ullevål sykehus-aksjonen i sin tid, og det angrer jeg på. Kanskje er det for seint nå.

Jeg tipper at det finnes mange som har opplevd noe av det samme som meg – nemlig Norges helsesystem på sitt aller beste. Selv har jeg jobbet 20 år i helse- og omsorgssektoren, og jeg tør derfor å beskrive det slik jeg – etter fattig evne – forsøker her.

Har du hørt på nyhetene, for eksempel, at «politiet kjører noen til helsesjekk på Ullevål»? Det er realiteten disse helsehverdagsheltene står i hele tida – dag og natt, hverdag og helg, både før og etter pandemien.

Jeg er så takknemlig

Får du vondt i brystet, så kommer ambulansen. De kjører deg til sykehuset. De ruller deg inn på operasjonssalen. De forklarer deg kort hva som skal skje, og på et blunk har de åpnet en tett åre i hjertet ditt mens du er helt våken og rimelig vettskremt. Det manglet bare NBA (National Basketball Association, red. anm.) live på storskjerm, eller noe fra salmeboka på høyttaleren.

Jeg bare bøyer hodet mitt som tegn på takknemlighet.

Min krise ble avverget, men noe liknende rammer helt sikkert et annet menneske akkurat nå. Så jeg bare bøyer hodet mitt som tegn på takknemlighet. Behandlingen kostet meg ikke én krone fordi det var en krise.

Så heia, supre Ullevål sykehus – folkets favoritt, og en spesiell takk til hjertemedisinsk avdeling.

Les også:

– Jeg brøt smittevern­reglene

Bildet viser en hånd iført en plasthanske som berører hånden til et eldre menneske
EN DISTANSE: – Jeg tenkte på hvor grunnleggende viktig det er å kjenne på pasienten med ei hånd. Det får meg til å tenke på hvor selvfølgelig det var før korona, og kanskje var denne selvfølgelighetene undervurdert i mine daglige arbeidsoppgaver som sykepleier, skriver Ragna Lovise Bjørke. Illustrasjonsfoto: Mostphoto

– Jeg hadde tatt av meg «rustningen» og var på vei ut av pasientrommet. Det var da det skjedde. Pasienten strakk ut hånda si mellom de blanke metallrørene. Og jeg ga ham hånda mi, uten hanske på.

For første gang siden 13. mars 2020 hadde jeg holdt en pasient i hånden, uten hanske på. Og ikke nok med det, jeg hadde brutt smittevernreglene. En isolert pasient i påvente av koronasvar.

Jeg husker denne hendelsen så utrolig godt. Det var i vinter. Pandemien hadde vi allerede levd med i snart et år, og 3. smittebølge var på god vei. Smittetallene økte igjen, innleggelser i sykehusene steg dag for dag, og nok en gang måtte både treningssentre, svømmehaller og restauranter stenge.

For min del var frykten for å bli smittet større enn noen gang. Kanskje ikke frykten for å bli syk i seg selv, men frykten for å smitte andre, deriblant kolleger og pasienter. Hendelsen var et uhell, eller på en måte ikke, men likevel.

Strenge prosedyrer

Plutselig på en kveldsvakt sto jeg der, med gode og dårlige følelser om hverandre, inne på pasientrommet. En blanding av gode følelser som å være rørt, glad og takknemlig, men også følelsen av å ha gjort noe galt. Pasienten, en eldre mann, ble kjørt ut av rommet med portør, videre til sengepost, isolert i påvente av koronasvar.

Denne mannen ga sånn uttrykk for takknemlighet.

Som prosedyre hadde han blitt tatt imot som smittepasient som de aller fleste andre på den tiden, noe som innebar full «rustning» av meg som sykepleier – med gul smittefrakk, munnbind og visir. Det er nok ikke så lett å få et inntrykk av en sykepleier tett innpakket i gult, men denne mannen ga sånn uttrykk for takknemlighet, selv om han måtte igjennom både stikking til venefloner, blodprøver og blodgass, en rekke undersøkelser, EKG og på toppen av det hele, en koronatest.

Et kaos av følelser

Og det var da det skjedde. Jeg hadde tatt av meg «rustningen» på vei ut av pasientrommet og sto i døra i påvente av portør. Pasienten strakk ut hånda si, så lang den var, mellom de blanke metallrørene i sengehesten. Hånda bar preg av alderdom, og de store, skjøre blodårene lå helt utenpå huden. Uten hanskene på, ga jeg ham hånda mi. Et fast, sterkt og varmt håndtrykk i det han sier: «Mange tusen takk for den gode hjelpen».

For første gang siden 13. mars 2020 hadde jeg holdt en pasient i hånden, uten hanske på. Og ikke nok med det, jeg hadde brutt smittereglene. En isolert pasient i påvente av koronasvar. Det var en merkelig følelse.

Tenk at noe så alminnelig som å holde en pasient i hånda skulle gi meg et slik kaos av følelser. Den gode følelsen det gir av å gi noen god omsorg blandet med en ekstrem frykt for å bli smittet av korona. Jeg stoppet opp et lite minutt for å kjenne godt etter før jeg spritet meg godt, kledde meg i «rustningen» og begynte å smittevaske rommet – klargjøring til neste pasient.

En tankeprosess startet

Pasienten testet etter noen timer negativt på korona, og jeg kunne puste lettet ut, men det var med det en tankeprosess startet i meg.

I over ett år har vi beskyttet oss med munnbind, hansker, visir og briller. Vi holder avstand, begrenser antall personer på rommene og tenker smittevern i alt vi gjør. Og det er fantastisk.

Vi kommer oss igjennom dette. Gjennom 3. smittebølger har denne enorme innsatsen i helsevesenet bidratt til å holde tallene relativt under kontroll. Vi har blitt så gode på smittevern og nye rutiner at jeg snart ikke husker arbeidshverdagen uten pandemi.

Jeg begynte å tenke på nærheten etter denne episoden.

Jeg begynte å tenke på nærhet etter denne episoden. Hvordan noe så grunnleggende plutselig kan virke så fjernt og annerledes. Hvor mye det betyr for pasientene å ha ei hånd å holde i. Hvor viktig det er med gode, trygge blikk, med varmende smil og ansiktsuttrykk som viser empati og forståelse. Det er ikke lett å utøve den formen for sykepleie iført «rustningen» hvor det eneste du ser er noen kinn og kanskje et par ører.

Jeg kjenner på en distanse

Jeg tenkte på hvor grunnleggende viktig det er å kjenne på pasienten med ei hånd. Er pasienten varm? Klam? Kald? Hvordan er huden? Når ansiktet mitt ikke synes, og hender og kropp er pakket inn i plast, så kjenner jeg på en distanse. En distanse som får meg til å tenke på hvor selvfølgelig disse tingene var før korona, og kanskje var disse selvfølgelighetene undervurdert i mine daglige arbeidsoppgaver som sykepleier.

I påvente av koronasvar så blir det ikke mange ekstra turer innom rommet, for det tar sånn tid å ta på «rustningen». Heldigvis blir man både mer dreven og finner stadig nye gode løsninger etter 1,5 år med pandemi. Men den ekstra turen innom sengekanten, for å ønske god natt, si god bedring eller bare et håndtrykk har ofte uteblitt.

Den nye normalen

Oppi alt det tekniske vi holder på med, alle målinger og undersøkelser, så minnet det meg på at det er helheten som er så viktig, og vi trenger alt. Det må vi ikke glemme. Og vi må ta alt dette med oss tilbake inn i den nye normale hverdagen nå som det åpner igjen, litt og litt.

Sist, men ikke minst så ga det meg en påminnelse om hvor heldig jeg er som gjennom yrket mitt får ta del i andre menneskers liv og sårbarhet. At til og med gjennom noe så grunnleggende som å holde ei hånd, gi omsorg, vise trygghet og empati. Og at selv om vi er pakket inn i all slags beskyttelse og plast, likevel får det varme gode faste håndtrykket på vei ut døra, som en stort takk for hjelpen.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.